Æ ska’ fortæll dæ ko ti æ sku’ ha brukt den buksa æ!

Jeg savner Grønland helt utrolig om dagen. Det er rart at det går an å savne noe man hatet så mye enda mye mer enn man hatet det. 🤔

Men kanskje derfor dukker stadig små historier fra Grønland opp i minnet og en av de jeg lo godt av i går var denne.

Jeg er en frysepinne! Jeg fryser konstant og kan fint finne på å være grøssen i 20 plussgrader. Derfor var jeg jo litt spent på Grønland. Etter treningssamlingen på Finse med -30 var jeg ikke i tvil; dunbuksa fra Bergans skulle anskaffes. Jeg spurte ingen, den skulle med!

Ei annen på gruppa spurte en VELDIG mye mer erfaren Grønlandskrysser enn oss og ble overbevist om at hun ikke kom til å trenge den. Som han hadde sagt; «Når har du tenkt å bruke den buksa da?!?». Og det hadde ikke turvenninna mi noe godt svar på for ho hadde jo ikke kryssa Grønland før…

Jeg elsket buksa mi fra før vi dro og det tok ikke mange dagene før dette ble en snakkis. For der kom jeg; blid og varm og fornøyd, mens ikke alle andre kanskje var sååå fornøyd i ekspedisjonsdressen de hadde gått i hele dagen. Derfor ble det raskt en greie «Æ ska fortæll han ko ti æ sku’ ha brukt den buksa æ!». Situasjonene ble fler og fler og ikke vet jeg om rådgiveren har fått klagebrevet det var snakk om å sende, men; hær kjæm det;

«Æ ska’ fortæll dæ ko ti du ska’ bruk denna dunbuksa æ!»

Du ska’ bruk ho når du lager karibisk bar på DYEII

Du ska’ bruk ho når du ligg rett ut i teltet og slapper av og blogger mens teltmakker’n har kjøkkentjeneste

Du ska’ bruk ho om marra’n når det er for kaldt til at du egentlig orker å stå opp, men det hjelper litt når du kan tine ekspedisjonsdressen (som har fryst over natta) under dunbuksa før du må ut i kulda.

Du ska’ bruk ho når du kommer inn etter en lang dag, du er litt sliten, litt svett og småkald… for livet og kjøkkentjeneste blir så mye, mye bedre når du får på deg en annen (varm!) bukse 😄

Du ska’ bruk ho når du er så sliten, så kald og så lei at alt bare føles helt for j…. For da vet du at det hadde vært 10 ganger verre hadde det ikke vært for dunbuksa! 😄

Du ska’ bruk ho slik at du virkelig kan nyte de dagene og middagen når du har det bra. Varm, tørr og behagelig 😍

Du ska’ bruk ho når du ligger værfast og du skal slappe av og spise deg opp før det braker løs igjen

Du ska’ bruk ho når stormen raser og du skal ut å leke i snøen og vinden 😍😄

Eller du ska’ rett og slett bruk ho i leiligheten hjemme i Oslo en høstdag når du er litt frysen og vil slappe av på sofaen… Den funker nemlig veldig fint der og!

Moralen er uansett; er du en frossen jente, ikke spør gutter om påkledningsråd. De ANER ikke hva de snakker om! 😂

❤️ Dunbukse ❤️

God helg! 😘

Reklamer

Forvrengte, hvite vidder på hjernen

Det er mange år siden jeg satt på en spinningsykkel og manet frem hvite vidder når det ble tungt, på mange måter var det der Drømmen om Grønland begynte…

Så når jeg i går hadde min første skikkelige spinningøkt etter Grønland og treningspause så er det kanskje ikke så rart at det var hvite vidder jeg så når jeg lukka øya. (Det er jo tross alt begrensa hvor motiverende det er å stirre inn i ryggen til den på sykkelen foran deg hele tida…😳😄) De hvite viddene var ikke så annerledes enn siste jeg så dem for meg, selv om de nå var justert av virkeligheten. Hvite og langstrakte, blå himmel og sol. Så vakkert at det gjør vondt.

Det som var litt… merkeligere… var da vi kom lenger ut i økta. Du vet det tidspunktet hvor du tenker at «shit nå orker jeg snart ikke mer!»

For når jeg da lukka øya var alt hvitt… sånn type white-out hvitt… og samtidig så var det to høye bakker på hver side av meg. Som om jeg syklet nedi en stor grøft… og når grøfta tidvis flatet ut, var det masse frukttrær. Snødekte frukttrær på rekke og rad.

Og jeg vet akkurat hvilken dag det var. Det var den dagen hvor 2 på gruppa vår ble forlatt på isen for å bli hentet ut med helikopter mens vi andre fortsatte ferden mot øst. Det var før sårene i munnen ble så ille at jeg ikke fikk i meg mat, nå gjorde det «bare» vondt å spise (selv om jeg på det tidspunktet syns det var mer enn plagsomt nok). Men det var etter at strekken i låret var blitt så ille at hvert eneste steg gjorde vondt. Det var den dagen jeg lurte på hvorfor jeg ikke fikk beskjed om at jeg måtte bryte fordi jeg sinket gruppa, men hvor jeg var overlykkelig over at jeg fikk lov til å fortsette. Det var også dagen hvor jeg lurte på om jeg skulle spørre om jeg kunne få bryte fordi jeg ikke helt skjønte hvordan jeg skulle klare å fortsette uten å sinke gruppa. Det var den dagen hvor det var så white-out at vi gikk på to rekker side om side for å være sikre på at ingen sakket bakut og ble borte. Det var den dagen det var så white-out at mens jeg gikk først så måtte jeg uansett kikke ned for kikket jeg fremover der horisonten skulle vært så ble jeg sjøsyk fordi alt var hvitt.

For den dagen, uansett om jeg gikk foran eller bak så var jeg sikker på at jeg gikk nedi et søkk. At det var bratte bakker på begge sider av meg. Innimellom truende trangt, men alltid med frukttrær. Enten på toppen av «grøfta» eller på slettene de gangene grøftene flatet ut.

Jeg husker at jeg syns det var så rart. For når jeg konsentrerte meg så jeg jo at det ikke var slik det var, at det var forholdsvis flatt og at det overhode ikke fantes et eneste frukttre der. Men så fort jeg ikke konsentrerte meg, men lot tankene vandre, var bakkene og frukttrærne tilbake. Hvor kom den illusjonen fra?

Men i hodet mitt er det tydeligvis blitt en sannhet, for minnene sitter tydeligvis der og når jeg blir gammel og senil kommer jeg sikkert til å fortelle alle rundt meg om den gangen jeg gikk over Grønland, midt i en stor frukthage…

Den dagen alt var hvitt… (eller, når sant skal sies, an av alle de dagene alt var hvitt 😄) Foto: Are Sæbø/Bergans Adventure

På jakt etter balansen

Etter beskjed om at kroppen var totalt utslitt i begynnelsen av juli og påfølgende beskjed om å kutte all trening om jeg hadde lyst til å komme i gang med trening igjen, fikk jeg i forrige uke beskjed om at jeg hadde trenet for lite… 😳 «Behandling og trening sammen gir best effekt»… og ja, jeg har jo prøvd å komme i gang litt de siste to ukene, men det har føltes helt meningsløst når jeg bare kan gå en tur eller kanskje prøve meg 2 km med 1 dekk (mot 8 km og 2 dekk flere ganger i uka før). Er det i det hele tatt noe vits når jeg ikke «kan trene skikkelig»?!?

I tillegg må jeg innrømme at de siste månedene som skulle være månedene hvor jeg:

  • Krysset Grønland ✅
  • Var i mitt livs form 🚫
  • Hadde masse energi 🚫
  • Kjøpte hytte ✅
  • Livet var en dans på roser 🚫
  • Jeg fortsatte gode treningsrutiner 🚫

Ikke ble helt sånn….

For ja, det har vært mye positivt de siste månedene; Jeg har oppfylt to av mine livs største drømmer nesten samtidig; krysset Grønland og kjøpt hytte på Breivann.

Samtidig har de vært blytunge. De har bestått av mange dager hvor jeg har kommet hjem fra jobb, lagt meg til å sove, stått opp og spist for så å gå og legge meg igjen å sove 8-10 timer til. Jeg har tilbrakt flere timer på sofaen i løpet av disse månedene enn jeg nok har gjort de siste 10 årene til sammen og de har til og med fått meg hekta på Kardashians (😨 og det er meg som vel kan telle på 1 hånd hvor mange serier jeg har fulgt med på i hele mitt liv!). De har bestått av usikkerhet rundt kroppen min; Får jeg følelsen tilbake i armer og fingre? kan jeg trene? hvordan skal jeg trene? kan dette virkelig kalles trening?!?

Jeg får alltid en down-periode når store mål er nådd, så det var jeg forberedt på. I lang tid har man jobbet for og i mot noe, og nå når det er over; hva skjer da? Men når da i tillegg kroppen krangler og ting skjer på privaten ble det ekstra tungt.

Men nå er det en ny måned og nye muligheter. Jeg begynner endelig å få mer energi og jeg føler ikke for å sove konstant 😄🙈 Jeg har fått klarsignal til å begynne med litt trening jeg kjenner igjen og jeg har satt meg noen nye mål og lagt nye planer; noe å glede meg til de neste månedene. 😍

Så i dag kick-startet jeg den nye måneden med å gjenoppta en gammel treningsrutine; spinning før jobb. Mens mandagens andre treningsøkt ble byttet ut med britisk krim og sofatjeneste. For med ny måned og ny start er det også et klart nytt mål; finne (igjen?) balansen mellom trening og hvile. Bruke energi og hente energi. Sånn ca i like mengder. 😉

Balanse i livet er vanskelig… 😬

Sorg er den prisen vi betaler for kjærlighet

«Sorg er den prisen vi betaler for kjærlighet» leste jeg her om dagen. Den traff meg. For mens hun som skrev det beskrev kjærligheten som vakker og at sorgen som fulgte med det som verdt det så lenge man har elsket så kjente jeg på en så enorm tomhet og minnet meg om en tekst jeg skrev for litt siden.

Fordi for min del så vet jeg rett og slett ikke om jeg orker mer sorg eller om kjærligheten er verdt all den sorgen den bringer med seg. For samtidig som jeg ser mennesker rundt meg forelske seg, bli samboere, gifte seg og få barn blir jeg mer og mer overbevist om at det livet nok ikke er for meg.

Så her er min, litt mer deprimerende, tekst om kjærlighet og sorg…

Hjertet rives ut, trampes på og knuses.
Smerten er så intens, så altoppslukende.
Den stikker til når jeg minst venter det,
også når det tilsynelatende ikke er noe som konkret minner om deg❤️.

Jeg har mislykkes igjen.
Mislykkes med å elske.
Mislykkes med å bli elsket.
Drømmen er knust, drømmen om «et oss».
Drømmen om en fremtid.
Drømmen om et liv, sammen.

Verre enn drømmen er såret.
Jeg åpnet meg og lot deg inn.
Lot deg kjenne drømmene mine.
Svakhetene mine.
Redslene mine.

Nå tar du de med deg,
ubekymret, respektløst, verdiløst.
Mens jeg står tom igjen.
For hvem kan elske svakhetene mine? Redslene mine? Drømmene mine?

Orker jeg å prøve, en gang til?
Åpne meg, en gang til?
Slippe noen inn, en gang til?
Risikere å igjen bli forlatt, eller forlate,
mens deler av mine hemmeligheter blir igjen.

Jeg vet ikke…

PS! Igjen; Jeg har det veldig bra altså… 😄Når jeg legger ut slike ting får jeg alltid spørsmål tilbake om det går bra med meg og det gjør det. «Diktet» er skrevet på en litt tung dag, det er ikke publisert på en. Og selv på tunge dager har jeg det jo egentlig bra. Fordi jeg har en fantasktisk gjeng med venner og familie rundt meg. Fordi jeg begynner å bli ganske god på avlede tankene og fokusere på det positive. Sette meg nye mål og nye drømmer som overskygger sorgen. Tross alt; Det kommer ikke ann på hvordan man har det, men hvordan man tar det. 😉

«Fy søren ‘å stygg du er!»

Dette innlegget handler verken om reise, friluftsliv eller trening. Ikke har jeg tenkt å kaste meg over «kroppspositivsmen» heller. Ikke fordi jeg ikke syns det er bra, det er dritbra! Det er bare ikke helt meg… men, det handler igjen om de historiene vi forteller oss selv

Etter at jeg delte dette bildet i en blogg har jeg fått flere kommentarer, alle kan oppsummeres i dette: «Som du ser ut! Du ligner jo ikke på deg selv i det hele tatt! 😄Må virkelig si at du har både selvtillitt og selvironi når du kan dele et sånt bilde av deg selv!».

Det som slår meg er at jeg egentlig ikke har tenkt på det på den måten i det hele tatt. Det er et bilde som ganske godt illustrerer akkurat hvor j…. jeg syns det var på Grønland til tider. Et av de bildene som ble tatt mens teltmakkeren min sa «jeg tar et bilde av deg nå jeg, som du kan se på hvis du skulle bli fristet til å gjenta dette her noen gang…». Det er et bilde jeg aldri syns det var ille å dele, det slo meg ikke at jeg måtte ha verken selvtillit eller selvironi for det.

Bilder som dette derimot syns jeg er mye vanskeligere å dele.

For jeg vet at det sitter folk der ute som tenker «å herregud, skulle du prøve å se fin ut der eller?!?», «klarer du lissom ikke bedre enn det der?!?!?», «Fy søren så stygg du er!». For det er det jeg tenker når jeg gransker bildet inngående etter feil.

Og det sier vel mye om mitt selvbilde. Jeg kan gjerne dele bilder av meg selv på tur; sliten, usminka, trøtt og ustelt. For det er jo sånn jeg er. Det er ikke utseende mitt som definerer meg og gir meg verdi. Jeg er sta, tøff og selvstendig og jeg håper at jeg innimellom kan være litt flink, smart, morsom og en god venn også, selv om jeg godt kan finne på å gå på butikken i joggebuksa, usminka med det uvaska håret i en hestehale.

Pyntet og (forsøkt) velstelt er jeg mye mer ukomfortabel. For alle vet jo at jeg ikke kan være det…

Når jeg står der å skal pynte meg blir jeg alt for ofte 17 år igjen og løper gjennom gatene i Larvik på kveldstid med en bil med bygdas «kule» gutter etter meg, mens de henger ut av bilvinduene og roper: «Fy søren ‘å stygg du er! Kan du ikke bare gjøre oss andre en tjeneste å forsvinne slik at vi slipper å se det stygge trynet ditt! Bare løp, det har du godt av! Får vi tak i deg så skal vi banke deg så vi slipper å se det stygge trynet ditt mer!». Det var helt sikkert en veldig artig og givende hobby. Og ordene, de hadde jeg hørt siden barneskolen så jeg visste det. Jeg var tjukk, feit og stygg.

Etter å ha datet en fyr noen måneder for et par år siden snakket vi om førsteinntrykket på første date. Det var han som tok det opp, men jeg spurte etter litt hva hans første tanke hadde vært. Svaret var; «at du ikke hadde pyntet deg». Det stemmer. Jeg husket det godt. På gulvet hjemme lå minst 10 antrekk og jeg følte meg like dum, falsk og stygg i dem alle sammen. Så jeg gikk for det trygge, det som er meg. Jeans, t-skjorte, converse… minimalt med sminke, slett hår… trygt, godt og naturlig. Ikke prøv å vær noe du ikke er. Om han er opptatt av utseendet er han uansett ikke noe for deg.

For første gang i mitt liv har jeg kjøpt en ordentlig selskapskjole og tenkt å (prøve å) pynte meg til en fest. Det vil si; jeg har ønsket, og prøvd på, det mange ganger før også, tenkt at «nå skal jeg ta meg selv i nakken å begynne å pynte meg litt mer». Men jeg gir fort opp, det er jo ikke meg… Når det nærmer seg en spesiell anledning, eller jeg står der på selve dagen, så feiger jeg ut. Dropper å kjøpe den kjolen, dropper å fikse håret, sminke meg, fikse neglene, smykkene eller noe annet (eller alt sammen). For hvis jeg ikke har gjort en innsats, eller bare har gjort en sånn halvveis innsats, så kan jo ingen komme å si at «stakkars deg, det nytter jo ikke når du prøver engang». Da kan jeg heller få ros for at jeg tør å møte opp naturlig. Akkurat som om det var det som var skummelt….😄

Så til dere i bilen; Takk for at dere lærte meg å ikke verdsette meg selv som pen, men tvang meg til å finne andre sider ved meg selv jeg kunne se på som verdifulle. Takk for at dere fikk meg til å føle at jeg aldri var god nok, dere har ingen anelse om hvor god dere har gjort meg.

Men, uansett hvor takknemlig jeg er for det; reisen vår slutter her. For siden jeg er i gang med å redefinere sannhetene jeg forteller meg selv skal jeg jaggu meg redefinere denne også. Den stemmen dere plantet i meg, som jeg har fortalt meg selv så mange ganger i årenes løp at det har blitt min sannhet, min historie om hvem jeg er, skal ikke lenger få lov til å være slik. I en alder av 38 år har jeg nemlig tenkt å lære meg å sminke meg, fikse håret og pynte meg og faktisk tillate meg selv å føle meg fin når jeg gjør det. Det er kanskje på tide. Jeg syns i alle fall det…

Og uansett hvor mye mer ukomfortabelt det er, så kanskje jeg skal dele et bilde eller to av det også, selv om de fleste bildene nok fremdeles kommer til å inneholde turklær, treningsklær, svette og minimalt med sminke… det er tross alt (og heldigvis) flest av de dagene i livet mitt… 😉

Finstas og champagne ER gøy! 🤩🥂 Men fjellstøvlene og nalgeneflaska kommer nok ikke til å støve ned bakerst i skapet fremover heller 😉😄

PS! Jeg har det veldig bra altså! 😉😄 Dette er ikke noe tåredryppende «så synd der er på meg»-innlegg eller «fortell meg at jeg er pen»-innlegg. Jeg vet veldig godt at den sannheten jeg har fortalt meg selv ikke nødvendigvis stemmer med virkeligheten. Det går også utmerket godt an å gå gjennom livet å tenke at man ikke egner seg til «pynting» og allikevel være både glad i seg selv og det livet man har. Det viktige her er hvor mange tåpelige sannheter man forteller seg selv som setter begrensninger for hvem man tør være og hva man tør gjøre. Visstnok kan man uttale 125-150 ord per minutt, mens hjernen klarer å tenke 1250-1500 ord per minutt. Er du klar over hvor mange ganger du da klarer å si «Jeg er stygg!» eller «Jeg er feit!» eller «Jeg er dum!» på et minutt, på en time, på en dag?!?! Og hjernen vår er veldig enkel; den tror på det den blir fortalt! Så kanskje vi skal begynne å fortelle hjernene våre det samme som vi forteller vår beste venninne; «Så pen du er!», «Så fin du er!», «Så smart du er!», «Så snill du er!» og ikke minst; «Jeg er glad i deg!»

Så til alle dere pene, snille, flinke, kule, tøffe menneskene der ute: Ha en fantastisk lørdag, uansett om den tilbringes i kosebukse, treningstøy, jeans eller penkjolen! 😘

Ikke enten eller, men litt av alt… 😉🥂💃🤩👏
.

.

.

.

📸: Mats Molstad

Veien tilbake…

Det er når jeg ligger på behandlingsbenken og får kjeft for å ikke ha tatt godt nok vare på kroppen min det virkelig går inn over meg hvor vondt jeg egentlig hadde over Grønland.

For når jeg fikk den strekken i låret på Grønland så gjorde det jo vondt. Det gjorde noe så innmari vondt! Men det gikk jo fint også… alt går jo fint… Jeg måtte bare finne alternative måter å reise meg på, jeg måtte åle meg ut av kuldegropa og gikk baklengs ned i den. Jeg fikk «handikapptoalett» i snø og når vi sank ned i dyp snø og måtte hale beina (med ski på) opp igjen så hogg det til for hvert eneste steg. Hver eneste bevegelse var litt risikosport for jeg visste aldri når det hogg til og jeg fant en ny ting jeg ikke klarte å gjøre på «gamlemåten». Men min største bekymring var aldri at det var vondt. Den største bekymringen var om jeg måtte bryte. Eller om jeg kom til å sinke gruppa. Eller om jeg ble en belastning for de andre. Så hele tiden fortalte jeg meg selv at «det er ikke så vondt», «det gikk jo fint» og «de alternative løsningene funker jo de»…. Spesielt gjentok jeg dette når jeg satt der med tårer i øynene og lurte på hvordan i alle dager jeg skulle orke en økt til, hvordan jeg skulle klare å reise meg fra pulken etter pausa og hva jeg skulle gjøre om det ble verre. Det var en bekymring; hva om det ble verre?!? Heldigvis ble sårene i munnen et enda større problem etterhvert, så selv om det fremdeles gjorde vondt for hvert eneste steg jeg tok så ble smertene i låret litt mindre viktige. De siste døgnene tømte jeg smertestillende-lageret både til meg og andre for å holde tårene unna og få i meg litt mat.

I det muskelterapeuten setter tommelen ned akkurat i den lårmuskelen er det nesten så det svartner for meg. Jeg er kvalm, uvel og hele kroppen spenner seg… «Husk å pust, du må puste… Denne muskelen har hatt det veldig vondt lenge og nå må den få litt hjelp..». Og i det jeg klarer å trekke pusten igjen oppdager jeg flere ting; det er varmt, jeg er mett, jeg har ikke store sår i munnen, jeg er relativt uthvilt etter en (og flere) god natts søvn, jeg ligger stille på en benk og smertene er da faktisk ikke noe verre enn de var på Grønland? Og de forsvinner så fort han fjerner presset.

Etter behandlingen kommer gladmeldingen. Jeg kan få lov til å begynne å trene igjen, sånn litt forsiktig… «Men ikke push deg selv alt for hardt da, ikke noe hardtrening sånn til å begynne med.» Og siden jeg akkurat har blitt minnet på, nok en gang, hvor flink jeg tydeligvis er til å pushe meg selv lenger enn jeg bør sier jeg bare » jeg lover, jeg skal ta det forsiktig» og går derfra. Overlykkelig over å ikke lenger ha de smertene hele tiden og over endelig å få lov til å begynne å trene igjen! 🤩👏🤩

Tenk at man skulle bli så glad for et lite gjensyn med Herr Dekk 😍

Hytteoppussing

Da jeg tok over hytta 1. juli visste jeg at jeg hadde litt jobb foran meg. Tak skulle byttes, fasadevegg skulle byttes, vinduer skulle kittes og jeg skulle gjøre noen endringer/oppgraderinger innendørs. De 3 første var jo de viktigste. Takstmannen hadde påpekt disse tre  tingene som en risiko og jeg fikk dermed ikke forsikret hytta mot vann og råteskader før det var utbedret. I tillegg sover jeg definitivt bedre om natta når jeg vet at hytta er tett og i god stand enn når jeg lurer på om det kan lekke inn og om det kan være råteskader på baksiden.

Ulempen min når jeg begynner på et slikt prosjekt er at jeg vil ha alt gjort med en gang og det finnes lissom ikke stopp- eller pauseknapp… 🙈 På en måte syns jeg jo ting har gått overraskende greit, samtidig så tar alt mye lenger tid enn jeg både håpet og trodde… 🙈😄

Men her er i alle fall litt av det som har skjedd på hytta:

Tak er byttet:

Gammelt tak og original pipa
Strippa ned, heldigvis ingen råteskader noe sted! 😀👏👏
På tide å bygge opp igjen. Underlag til taksinghelen
Taksinghel in the making
Nytt tak, nye beslag, nye takrenner og ny pipehatt ✅😍

Vegg er byttet og beiset:

Sørsiden før start
Gammel vegg er rivd og klar for gjennoppbygging
Ny fasadevegg ✅
Må nyte synet så lenge det syns at noe er gjort her… snart blender den inn med resten av hytta 🙄
Tilbake til «start», men veggen under er ny altså! 🙄😄

Soverommene er pusset opp og har fått (delvis) ny innredning:

Soverom 1:

God gammel hytte-stil
Dobbeltseng og veggskap. Veggene har fått panellysner, taket hvit beis og listene hvit maling.
Når senga tar hele rommet må man være kreativ i høyden 😄

Soverom 2:

Samme som rom 1, bare speilvendt
Hvit beis på vegger og tak, nye madrasser og senket underkøya.
Nytt skap med speildør. Godt med lagringsplass og økt romfølelse 😉

Og så; den jobben jeg har hatet mest denne sommeren… kitting av vinduer! Men… snart ferdig med dem og… 😬