Mål og drømmer

«Har du løst mange verdensproblemer over Grønland? Når man går så mye på ski må man jo ha fått god tid til å tenke….» var et av spørsmålene jeg fikk da jeg var tilbake i sivilisasjonen. Svaret mitt da var at jeg hadde mer enn nok med å puste, pese og holde følge… men… det er ikke helt sant. For de første dagene hadde jeg tid til å tenke. Da gikk jeg å tenkte på om Grønland var en drøm eller et mål. Elker er egentlig det akkurat det samme? Etter at jeg kom hjem måtte jeg slå opp definisjonen på «Drøm»; Brukes i overført betydning også om mer eller mindre realistiske fantasier, ønsketekninger, visjoner, håp og liknende. Dagdrøm er fantasivirksomhet i våken tilstand, og «Mål»; Et mål eller målsetning er en klart formulert tanke, ide eller intensjon om en ønsket framtidig tilstand eller sluttpunkt som et individ eller organisasjon planlegger å oppnå».

Dette samsvarte mye med jeg tenkte der jeg gikk og filosoferte rundt dette med mål og drømmer og sammenhengen mellom dem. I mitt hode kan kanskje et mål utvikle seg til å bli en drøm, men for meg starter det som oftest med en drøm som så blir til et mål, nettopp for å gjøre den «mer eller mindre realistiske fantasien» mer realistisk. Men hva var Grønland? Var det en drøm eller et mål? Eller var det blitt begge deler?

Tekst skrevet på Grønland:

Man får mye tid til å tenke når man går her på Grønland. En av de tingene jeg tenker på er «drømmen om å gå Grønland». For hvis jeg skal være ærlig så begynner det å gå opp for meg at jeg aldri har drømt om å krysse Grønland. Helt siden et foredrag jeg hørte i 1999 eller 2000 har jeg tenkt tanken mange ganger, jeg har snakket om det, men drømmen har aldri vært «å krysse Grønland«. Drømmen har alltid handlet om å bevise for meg selv at jeg er psykisk og fysisk sterk nok til å sette meg det som mål og gjennomføre.

Når vi går opp brefallet er flere euforiske (deres ord). Noen får se det igjen, noen får se det de har drømt om i flere år. «Det som Nansen tegnet skisser av, det som er beskrevet i historiebøkene.» Jeg aner ikke hvordan Nansens skisser ser ut eller hvordan det er beskrevet noe sted. Jeg oppdager isteden at jeg egentlig aldri har sett for meg brefallet. Jeg har sett for meg endeløse vidder, kjedsommelighet og slit. Jeg har sett for meg hvordan jeg skal takle det, hvordan jeg skal trene i forkant, hvordan jeg skal snakke meg selv opp og ikke ned underveis. Jeg har sett for meg white out, uvær og kulde. Jeg har visst at brefallet er tyngre fysisk så når jeg har tenkt på brefallet har jeg tenkt på blodslit. Men når jeg gikk gjennom brefallet slo det meg at jeg egentlig aldri har tenkt på skjønnheten, villskapen, følelsen av å være så langt unna sivilisasjonen og dagliglivet, nærheten til og avhengigheten av naturen og naturkreftene. Alle de fine tingene med å være her.

Derfor føles det på en måte urettferdig at det er jeg som går her. Det burde vært de som drømmer om Grønland, om brefallet og om isøde. Fordi de har lyst til å se det. Ikke fordi de driver en indre kamp med seg selv for bevise hvor mentalt sterke de kan være.

Samtidig er det godt å være her, og å anerkjenne hvorfor jeg er her. For det er ikke tvil om at jeg har satt dette som et mål og som en avslutning på en vanskelig periode. Fordi jeg trengte noe å jobbe mot. Noe som ville utfordre meg og tvinge meg til å jobbe med meg selv og pushe egne grenser. Noe som ville redefinere meg selv, for meg selv. For med dette er jeg ikke lenger alle de mislykka kjærlighetsforholdenen, mørke tanker, «flink pike syndromet» og hun som sluttet i jobben hun elsket. Nå er jeg igjen hun som følger drømmen, slik jeg var da jeg flyttet til USA og reiste jorda rundt alene. Hun som utfordrer komfortsoner og gjør det som skal til for å følge drømmen. Jeg ville bli som Cecilie Skog når Truls i «Tjukken & Lillemor 2» er langt nedi kjelleren og klager og klager og hun sier «Nei, nå er det på tide å skifte fokus! Se på alle de små gule blomstene her! Hva tror du de lever av? Det er jo ikke vann her…» Kanskje er jeg ikke helt Cecilie Skog enda, i alle fall ikke hele tiden, men jeg klarer definitiv å vri tankene til positive ting mye oftere enn før!

Jeg vet at når jeg kommer av isen igjen er det hverdager, tunge dager, glede, sorg , medgang og motgang. Men jeg vet også at når jeg har klart å gjennomføre dette, da klarer jeg alt. Nettopp fordi jeg har definert for meg selv at klarer jeg Grønland, da har jeg nådd målet. Denne «fremtidige ønskede tilstanden», hvor jeg klarer alt.  ❤️

Reklamer

Så rart…

«… å være flaggermus og flakse rundt fra hus til hus og gå til sengs i trærne… men er det noen som forstår hvordan man kan få sove når man henger etter tærne?» Inger Hagerup.

Jeg har tenkt på det diktet mange ganger den siste uken. For vel må det være rart å være flaggermus, men det er jammen meg litt rart å være hjemme fra Grønland også!

I en måned har jeg levd i en boble. En boble uten internett, telefon, mail, meldinger og ytre påvirkning. I en måned har dagene bestått av «våkne, tine snø, spise frokost, pakke ned leir, gå, spise, gå, spise (repeter opp til 16 ganger), etablere leir, smelte snø, spise og sove. Selv om det var slitsomt var det også så enkelt. Så utrolig enkelt! ❤️

Ingen tidsfrister (annet enn å være klar om morgenen og rekke helikopteret på andre siden… det var jo en stor stressfaktor etterhvert som uvær på uvær rullet inn). Ingen valg på hva man skal prioritere. Ingen valg på hva man skal gjøre. Ikke noe press om trening (det gikk jo av seg selv), hva man skal spise eller ikke spise (sjokolade hvert 40. minutt hele dagen og potetløv hver kveld) eller hva man skal ha på seg (vi tar vel på ekspedisjonsdressen i dag og? Blir litt kaldt å gå naken i -20…) og hvordan man skal se ut.

Det var så godt å ha de dagene i Tasiliaq. Få tatt de første stegene uten ski/skisko (jeg nærmest snubla bortover korridoren og skjønte ingenting før det slo meg at joggesko er vesentlig lettere og mer fleksible enn skisko😂🙈), venne seg til å se folk igjen, gå på en vei, være innom en liten butikk, huske koden på visa-kortet, sitte på stoler og spise mat fra et bord, sove i en seng, dusje og få ut alle flokene fra håret (det alene tok 3 dager og enorme mengder balsam).

Men denne uken har også vært full av rare ting. Stå i kø til jobb, jobbe (🙈😂), kunne lage hva man vil til middag, måtte prioritere trening (det skjedde ikke før på fredag… 😬), løpe (det kjentes like rart ut som de første skrittene uten sko, jeg snubla konstant!), begynne å være mer til stede på sosiale medier og svare på henvendelser og velge hvilke invitasjoner man skal si ja og nei til, legge inn ting i kalenderen så man ikke dobbel og trippelbooker seg…(Ups… viljen og ønsket om å være med på sosiale ting er i alle fall ikke blitt borte…  😬🙈😄🙈) . Jeg glemte til og med å sminke meg før jeg dro på jobb en dag. Kom ikke på det før etter lunsj. 😄

På slutten av Grønlandskryssingen fleipet vi med at «det tar visstnok 21 dager å etablere en vane og siden vi har vært på tur i 26 dager burde jo vanene være godt innarbeidet. Bare synd de inneholdt pause hvert 40. minutt for å spise sjokolade…» Men noen vaner håper jeg er innarbeidet. Det å ikke måtte være på nett og tilgjengelig hele tiden. Det å kunne koble av med enkle rutiner. Det å være mer opptatt av om kroppen funker enn hvordan den ser ut. Det å finne glede i de enkle tingene. For vel var livet på Grønland tøft, men noen ting var faktisk bedre på Grønland. ❤️

Jeg er så heldig!!!

I morgen er det en uke siden jeg kom hjem fra Grønland. Og det er egentlig først denne uka det har begynt å gå opp for meg hva jeg faktisk har vært med på. Det har også vært en uke hvor jeg virkelig har kjent på hvor heldig jeg er! ❤️

Først; når vi nådde østkysten av Grønland så var det jo en deilig følelse. Samtidig så var det litt sånn… «er det over nå?!? Var det alt?». Og det var ikke fordi jeg ikke var sliten for det var jeg virkelig, det var bare.. uvirkelig på en måte.. Man er så i den bobla på Grønland med alle de andre som er like (eller mer) sterke, flinke, tøffe og sporty. Vi har jo alle kryssa Grønland, det er jo ikke noe spesielt i det…

Det er først når man kommer hjem, man begynner å fortelle og ser mottakeren bli blank i blikket du skjønner at «dette klarer han/hun ikke relatere seg til.» For så å tenke «Det jeg sier nå høres jo helt sprøtt ut». For jeg skjønner den… for hadde jeg, for noen år siden, stått på mottakersiden av denne samtalen så hadde jeg og blitt blank i blikket og ikke klart å relatere meg til det.

«Nei, for jeg fikk en strekk i låret på dag 8, så da klarte jeg ikke å reise meg.. men det gikk heldigvis greit å gå på ski og jeg fikk handikapp-trinn ned i kuldegropa og handikapp-latrine de første dagene så da gikk det bra. Også kom det en storm med orkan i kasta, men det var jo egentlig behagelig. Sov som en stein og var varmt i teltet pga sola. Var verre den natta det var -37 (-37 lissom!!! Det er sjukt kaldt det!). Og de siste 10 dagene så gikk vi over 3 mil om dagen, med unntak av den dagen vi forlot de som skulle hentes ut. Den dagen gikk vi bare 16km. (Seriøst! For noen år siden var 16km på en dag en lang skitur uten pulk og i finvær!!! 3 mil var eksepsjonelt og å gjøre det 10 dager på rad (minner om med pulk og i drittvær og på dårlig føre) var bare ren og skjær galskap!!!)»

«Ja, men strekken bedre da?»

«Nei… den ble egentlig bare verre, for det begynte å gjøre vondt når jeg gikk også… men… innen den tid var tunga blitt full av sår så den overdøvde det meste annet av smerte… i tillegg til at den gjorde jo også at jeg sleit med å få i meg mat og å sove, det gjorde jo ikke strekken…»

Jeg hører jo selv at det høres helt fjernt ut! For et par år siden ville jeg ha tenkt «er det mulig?!?! Det kan jo ikke være sant! Jeg hadde ALDRI orka det der!» Men det er sant… og jeg orka det… og det er da det begynner å gå opp for meg hva jeg faktisk har gjort.

Så til; jeg er så heldig! ❤️

Da flyet ble kansellert fra Grønland fikk jeg vite at søsteren min hadde planlagt å møte meg på Gardermoen. Det hadde jo vært så stas!!! 😍🙈😍😄 Bare en gang før har jeg blitt møtt på Gardermoen og jeg kjente nesten tårene presse på med vissheten om at de hadde tenkt å kjøre hele den lange veie for å ta imot lille meg på flyplassen ❤️ Siden flyet ble utsatt dag for dag regnet jeg jo ikke med at noen sto der når vi endelig kom oss hjem. Men der sto mamma og Sigbjørn!!!! ❤️❤️ Jeg tror ikke helt jeg skjønte hva som skjedde for jeg hadde absolutt ikke forventa det, men tror det gliset her i det jeg ser dem sier alt ❤️I tillegg hadde mamma med smørbrød med favoritt grovbrødet, eggerøre og lågalaks og iskald cola zero i varmen. Kan det bli bedre?!? ❤️❤️

Så var det å komme seg hjem. Jeg har jo det siste året leid ut et rom i leiligheten min og har vel mange ganger sagt at jeg ikke kunne vært heldigere med leieboeren. Hun er fantastisk og det var utrolig hyggelig å komme hjem til denne på stuebordet ❤️Dagen etter var det rett på jobb og jeg må si jeg fikk litt hakeslepp når jeg så kontoret mitt for der hadde kollegaene mine gått amok for å skape syden-stemning (tror noen mente jeg trengte litt varme og tining😂). Det var jo bare helt fantastisk!!! ❤️ Så heldig jeg er som har sånne kollegaer og en sånn jobb! ❤️

I tillegg kommer alle gratulasjoner, koselige tilbakemeldinger på både kryssingen og blogg, invitasjoner til bobler, vin, skravling, fest, trening osv fra så utrolig mange! ❤️ Jeg er så utrolig heldig som har så mange fantastiske mennesker i livet mitt!!!! ❤️

Tusen takk til alle som har heiet på meg og støttet meg, både før, under og etter ekspedisjonen. Dere er fantastiske! Jeg håper jeg har klart å svare på alle kommentarer og meldinger jeg har fått. 🤞Gleder meg så til å se alle sammen nå når sosiale ting kan rykke opp foran trening på prioriteringslista igjen. 😄

❤️❤️❤️

Hvor mange dager inn i alkholismen er du?

Dagen etter flyinnstillingen møtte vi igjen opp på flyplassen og sjekket inn. Flyet fra Island sirklet over oss og forsvant til Island igjen. Skuffelsen var STOR!!! Hotellet vi bor på ligger kun 5 min fra flyplassen, men det er ingenting annet her. Annet enn en flott utsikt.

På kvelden er det middag og så er det ikke noe annet som skjer enn øl og vin (brennevin selges ikke på Grønland) i baren. Når jeg står i baren spør en av de andre her «How many days into alcholism are you?». Jeg må le, selv om settingen er tragisk. Grønland er visstnok det landet i verden med høyest selvmordsrate, Tasiliaq er det stedet på Grønland med høyest. Det er et stort alkoholproblem her. Derfor selges kun øl og vin, ikke brennevin. Hotellene har sjenkebevilgning, men må stenge kl 10. Lokalbefolkningen får ikke lov til å spise eller drikke på hotellene, med mindre de er på jobb. Drikking foregår åpenlyst på gata, blant folk i alle aldre. Av en befolkning på 2500 innbyggere er over 400 barn og man har også store problemer med omsorgssvikt, ofte som følge av alkohol. Jeg elsker dette stedet her, men det er mange utfordringer her.

Svaret er to…. to dager inn i alkholismen. For det er lite annet å gjøre enn å drikke og spise mens vi venter på flyet. En av gjestene fra Island sa til betjeningen at «det må være kjedelig å jobbe på et sted hvor ingen av gjestene egentlig har lyst til å være?», svaret var «det er vi vant til. Det er verst på vinteren når folk blir sittende her i opptil 2 uker av gangen». Vi krysser fingrene for at vi ikke blir sittende her i 2 uker 😳🤞🤞🤞🤞

Dagen etter prøver vi på nytt. Det vil si Iceland Air prøver på nytt. Vi står utenfor hotellet og hører flyet sirkle over oss i tåka. De må lande visuelt, spørsmålet er om de klarer det i tåka eller om de returnerer til Island igjen. Plutselig skimter vi flyet. «Det er på rullebanen er det ikke?!?! Jo!!! Nei!!!! Jo!!!!! Det har landet!!!!!!». Folk hopper rundt og klemmer hverandre og hyler av glede. Vi er et steg nærmere!!!! Vi skal (forhåpentligvis) hjem!

Bagasjen vi sjekket inn i går ble hentet frem fra hangaren og vi må sjekke den inn på nytt. Så er det tilbake til hotellet for å spise lunsj og så tilbake til flyplassen. Vi tør fremdeles ikke helt tro på dette, men ca 14:30 skjer det. Hjulene forlater rullebanen og vi er endelig på vei mot Island❤️

Værfaste igjen; vi kommer ikke ut fra Grønland

Jeg har vært i Tasiliaq før. Det er den største byen på østkysten av Grønland, med 2 500 innbyggere. Jeg digget på en måte byen sist jeg var her og har gledet meg til å komme tilbake. Samtidig så syns jeg 3 netter i byen hørtes litt…. lenge… ut. Men det har vært så deilig!!!!!!! 😍😍😍 Det er veldig lite å gjøre her, wi-fi er veldig sporadisk fungerende og det er rett og slett ikke noe annet å gjøre enn å slappe av. Det har vært veldig deilig!!! ❤️❤️ For det å avslutte «Grønlandseventyret» har vært litt…. rart… Jeg har på mange måter ikke ønsket å komme ut av den boblen dette har vært. Det virker fremdeles helt uvirkelig at jeg har krysset Grønland. Var dette alt lissom? Og igjen så er det noe med denne byen her…. den er så isolert, så rolig, så annerledes. Hvordan ville det vært å bo her et år?

Det har vært godt å få lande i Tasiliaq. Godt å få pratet ut med alle på gruppa. Vi har ledd så vi har grått over situasjoner på isen. Vi har lært at flere hadde samme tankene inne i hetta på de tyngste dagene. Jeg føler på mange måter at de tre dagene her har brakt oss enda tettere sammen enn hva de 26 dagene på isen klarte, fordi vi tidvis hadde nok med oss selv.

Sårene er begynt å gro, hevelser er gått ned og vi begynner å føle oss som oss selv igjen.

Etter 3 dager var vi alle allikevel ganske klare for å fortsette videre til Island. Først måtte vi fly helikopter 10 min til flyplassen, så fly videre til Island. Men…. været fortsetter å sette stoppere for oss på turen… flyet fra Island er innstilt fordi det ikke er mulig å lande i Kulusuk pga tåke. Det kan selvfølgelig lette i løpet av dagen, men flyet får ikke ta av fra Island engang per nå fordi hvis det ikke letter og flyr hit så har de ikke noe annet sted å lande her.

1,5 time forsinket kan endelig helikopteret lette og de første 9 av oss kommer oss i alle fall de 10 minuttene med helikopter fra Tasiliaq til Kulusuk. Et steg nærmere… Der blir vi innlosjert på hotell. Det er virkelig ikke noe annet enn flyplassen og hotellet her så det er bare å innta hvilemodus nok engang. Vi krysser fingrene for at tåka letter i morgen. Nok engang er vi helt avhengig av naturen og været for å komme videre. Vi får håpe værgudene på Grønland snart føler at de har holdt på oss lenge nok… 🤞🤞🤞🤞

Dag 26, del II – Jeg hadde gjort det igjen

I det helikopteret tar av og jeg ser innlandsisen forsvinne under oss, havisen og isfjellene flyte forbi under oss, vet jeg at det ikke vil ta to måneder før jeg bare sitter igjen med gode minner. For uansett hvor mange tårer, frostskader, vondter og ubehageligheter det har vært. Uansett hvor mange ganger jeg har sagt «minn meg på at jeg aldri skal gjøre noe sånt igjen!», så vet jeg allerede med sikkerhet nå: «Jeg hadde gjort det igjen!» ❤️

Dag 25 – Endelig kom nedoverbakkene og godføre

Alle var nok klar over at når vi passerte summit (høyeste punktet) så betydde ikke det at det kom til å gå mye nedover. Vi håpet nok allikevel at det kom til å gå litt nedover… det har imidlertid ikke føltes som om vi har hatt en eneste nedoverbakke så langt.

Men i dag etter lunsj skjedde det noe fantastisk! Plutselig kunne vi skli på skia! Pulken fulgte lett med og det var ikke lenger noe tvil. Dette var en nedoverbakke!!!! 😃👏😃👏😃

Etterhvert begynte man virkelig å se at det gikk nedover og på en måte gjorde det meg også litt trist… jeg har vært så sliten. Jeg er så lei. Jeg er så glad vi snart er fremme. Samtidig så vet jeg at dette er siste mulighet for å se de hvite, eviglange viddene. ❤️ Jeg skulle allerede ønske jeg hadd fått nytt dem mer… sett dem mer i godvær, hatt mindre kulde og mindre stress. Når ting har røynet på som verst har jeg flere ganger blitt fortalt at «om et par måneder husker du kun det gode». Jeg tror ikke det tar så lang tid engang… for etterhvert som flate vidder blir erstattet med hvite bakker, temperaturen stiger flere hakk (fremdeles minus), vinden løyer og snøflakene som daler fra himmelen går fra piskende slag til rene Skomakergata-stemning så er det allerede alle de gode minnene som er fremtredende… det jeg kommer til å savne… ❤️

Vi ser etterhvert fjell igjen for første gang og har en «seremoni» for dette. Kirsebærlikør og manchego som har blitt fraktet over hele vidda. Diktet «Det er den draumen» av Olav H Hauges lesses:

Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje –
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at berget skal opna seg,
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

Før vi fortsetter å skli nedover. Skli, skli og skli. Det er så deilig! 😍

Vi etablerer camp sent for å få oss noen timer søvn før vi skal fortsette kl 05:00 i morgen. Vi har dessverre ikke utsikt nå, men det er allikevel et fantastisk flott skue. Forhåpentligvis letter skylaget til i morgen 🤞