Frisk

De siste ukene har vært… krevende…

De har vært morsomme, lærerike og sosiale. Men krevende. For når legene begynner å snakke om mulig nyresvikt og revmatiske sykdommer så ligger det litt i bakhodet og murrer. Spesielt når man ikke får lov til å trene noe som helst og ikke holdt på med noe av det man har elsket mest her i livet de siste årene.

Men på tirsdag kom svarene på de siste prøvene. Jeg er frisk! 👏🥂🥳

Jeg har bare kjørt kroppen min helt i grøfta med alt for mye trening, Grønlandskryssing og hyttebygging og fjellturer og annet gøy når jeg kom hjem. Det kan fikses og det er veldig, veldig godt! ❤️

Jeg har fått med meg en fysioterapeut «på laget». Han har ansvar for å fikse strekken i låret og muskelfestet som krangler, pluss å gi meg råd på treningen. Jeg får kanskje en idrettslege «på laget», som skal hjelpe meg med hva jeg gjør videre. Jeg har fått en PT «på laget» som har videreutdanning innenfor rehabilitering og opptrening etter skade og, i motsetning til det de fleste kanskje har PT for, skal bremse meg så jeg ikke pusher meg selv for hardt. Med et sånt «lag» i ryggen må jo selv jeg klare å ta det med ro og bygge meg opp bit for bit.. 🤞 (Men som mamma sa; «ja… det burde være håp, men ikke tenk at du skal snike inn litt her og litt der allikevel da..» Noen kjenner meg for godt 😄).

Første steg på veien; jeg får lov til å gå, sykle og svømme. Så lenge jeg holder meg i sone 1 og ikke belaster musklene. Jeg er nesten i ekstase! Det er små steg, men det er steg! Det er et lys i tunnelen som gir håp om at jeg kan få gå skiturer i vinter, jeg kan få padle igjen og jeg kan snart på ridetur. Som jeg gleder meg! 😍😄

En har funnet frem dekket igjen, en er sjeleglad for å igjen få lov til å gå ved siden av… Dekket kommer tidsnok for meg og, nå gjelder det bare å bygge bit for bit

Ha en fin dag! 😘

Reklamer

(Ikke) bare en pyse..

Jeg har vært veldig i tvil om jeg vil dele. For jeg vil ikke være en pyse. Jeg vil ikke klage. Jeg vil ikke vise svakhet. Ikke på dette.

Samtidig så har dere vært med meg på reisen hele veien. I årene før Grønland, over Grønland og etter Grønland. Og jeg skulle ønske at jeg hadde visst. Jeg skulle ønske at noen hadde fortalt meg at dette var en risiko. Ikke fordi jeg ville kuttet ut Grønland, men fordi jeg skulle ønske jeg hadde tatt signalene raskere og gitt meg selv muligheten til å ta tak i dette tidligere. Jeg skulle ønske jeg hadde skjønt hvor sliten kroppen tydeligvis var når jeg kom hjem og tatt «hvile» på alvor.

Etter at jeg tok prøvene hos bedriftslegen har livet stått på vent. Eneste aktivitet har vært gåturer på flatmark og spinningsykkel uten motstand. Jeg har følt at kroppen blir tyngre og tyngre, vondere og vondere. Det er akkurat som om den har falt sammen nå når den «fikk lov» til å være syk.

3 uker etter fikk jeg resultatene. «Alvorlig forhøyede nivåer av CK». På en måte er det litt godt å vite at det er noe galt. Som legen sa; «Det er noe galt ja… du har i praksis en betennelsesreaksjon i hver eneste muskelcelle i kroppen». Det er jo litt godt, jeg er ikke bare en pyse som klager over en kropp som ikke funker når jeg egentlig bare er lat. Kroppen min er syk.

Samtidig er jo det siste jeg vil å ha en syk kropp. For hva skjer nå? Forhåpentligvis er det «bare» som følge av treningsbelastningen, men legen er bekymret for at nivåene fremdeles er så høye 4 måneder etter Grønland. Jeg håper at det er mine spede forsøk på trening, hytte-oppussingen og nordmarkaturen som har holdt nivåene oppe, men jeg vet ikke. Jeg vet ingenting.

Jeg vet ikke om prøvene jeg har tatt i dag viser at nivåene har falt etter 4 uker uten aktivitet. Jeg vet ikke om det er underliggende årsaker som gjør at nivåene ikke synker som de skal. Jeg vet ikke om det kommer til å ta uker, måneder eller år før nivåene er nede på normalt nivå og jeg er frisk igjen. Og akkurat nå er det å ikke vite noe av det kjipeste. Jeg skulle ønske at noen kunne gi meg en mal, en oppskrift, noen svar. Jeg skulle ønske at noen kunne gi meg kroppen min tilbake.

Forhåpentligvis viser testene jeg har tatt i dag at nivåene har sunket og at jeg allerede neste uke er tilbake til normalt. Det er lov å håpe! 😉🤞🤞

Jeg vil ha tilbake kroppen min!

For 10 dager siden var jeg på en rutinekontroll hos bedriftslegen. Den årlige sjekken. Jeg fortalte om Grønland og om problemene som oppstår hver gang jeg begynner å trene igjen. Han ser på meg, alvorlig, og spør om jeg har vært hos lege med dette før. Det har jeg jo ikke, jeg er jo bare sliten.

«Jeg tror du kan ha utviklet rabdomyolyse… dersom du hadde fortalt en lege om dette med en gang du kom hjem hadde du vært innlagt med intravenøst, også hadde du ikke slitt med dette nå, men det gjorde du jo ikke, så da går du her og sliter 4 måneder senere. Nå er det jo ikke akutt tydeligvis så vi tar en test også får vi svar om 1-2 uker og så ser vi hva vi gjør da. I mellomtiden skal du ikke anstrenge musklene noe. Du må gjerne gå turer på flatmark, men hold deg unna motbakker, trapper og annet som belaster muskulaturen». Seriøst?!?!?! Kan jeg ikke gå i trapper eller motbakker engang?!? 😳

For meg er rabdomyolyse et fremmedord jeg forbinder med ekstrem treningsbelastning og et akutt og skummelt hendelsesforløp med nyresvikt som mulig «worst case». Det er jo ikke meg! Men dette kommer tydeligvis også i ulike varianter og alvorlighetsgrader og etter å ha fått mer og mer info ser jeg at det ikke er umulig at det er det jeg sliter med. Årsaker kan nemlig være:

  • Fysisk utmattelse, personer som har vært utsatt for svære fysiske anstrengelse
  • Nedkjøling/forfrysninger 🙋‍♀️
  • Lite væskeinntak (jeg drikker generelt alt for lite og får stadig kjeft av leger, naprapater og andre pga det)
  • Medisiner, blant annet som påvirker nyrefunksjonen (noe jeg går på)

Så da går jeg her igjen da… med treningsforbud og en kropp som halter. På en måte er jeg avslappet til det og tenker at dette går seg til, på den andre siden begynner jeg å bli bekymret. Hvor lang tid vil dette ta? Kan jeg noen gang trene normalt igjen? Kan jeg dra på toppturer og kajakkturer og skiturer igjen? Denne høsten? Denne vinteren? Neste år?

Men mest av alt er jeg drittlei. Drittlei av å ikke kjenne igjen kroppen min. Drittlei av å ikke forstå hva som foregår og hva jeg kan gjøre. Drittlei av å ikke kunne gjøre det jeg vil. Drittlei av å være konstant trøtt og få vondt av den minste anstrengelse. Drittlei av å ikke kunne holde det tempoet og aktivitetsnivået jeg er vant til. Jeg vet at det er et luksusproblem for jeg har fremdeles en kropp som fungerer bedre enn mange andre og jeg er ikke alvorlig syk, men akkurat nå føles det som en fattig trøst for jeg vil bare ha tilbake kroppen min! 😔

Foto: Mats Molstad

En ny milepæl i hytteeventyret er nådd

Jeg skulle jo egentlig bare ta alt ute nå i år… også kanskje ta litt inne sånn etterhvert når jeg hadde tid og lyst… jeg glemte jo helt å ta med i betraktningen at jeg ofte blir litt vel ivrig og har en tendens til å ikke gi meg før alt er ferdig akkurat slik jeg vil ha det.

Stua og kjøkkenet i hytta har vært avdelt med en vegg, som ble bygd samtidig som vindfanget/gangen. Det er praktisk med tanke på å få varmen raskt i stua, men det tar mye av romfølelsen og gjør det vanskeligere å varme opp soverommene.

Sist jeg var her gjøv jeg derfor løs på veggen, noe som skulle vise seg å gi noen flere utfordringer enn tenkt… for når jeg først var i gang måtte jeg også endre på to av veggene i gangen… og vipps så var det jeg trodde skulle være en enkel dagsjobb, blitt til en to-helgers jobb… heldigvis med hjelp andre helgen, hvis ikke hadde jeg nok stått der enda🙈😄.

Så steg for steg;

Gammel løsning, tett vegg mellom stue og kjøkken
Ok… jeg klarte ikke la være… here we go! 🙈😄
Det blir jo veldig mye luftigere… 😍
Men når jeg skjønner at jeg må bygge om to vegger til angrer jeg bittelittegrann…. 😬🙈
Det komplette kaos…
Men etter regn kommer sol og etter kaos kommer orden. We (Ingeborg og jeg) did it!!!! 💪👏
Og denne løsningen er jeg syk fornøyd med! Gangen er knøtt liten, men plutselig har jeg plass til sko (og kanskje også luer og votter, i innebygde skoskap. Takk for tips til broder’n! 😃👏
Og andre siden av gangen har plass til jakker

Så da er jeg klar for neste steg i hytteoppussinga. To be comtinued! 😄

Tarp for araknofober

Da vi våkner har vinden løyet noe, det er blå himmel og sol og tarpen er allerede tørr. Perfekt dag for tur! ❤️

Vi går først fra Mørkgonga til Gyrihaugen og selv om klatringa opp er ganske tøff med ca 20kg på ryggen er utsikten på toppen fantastisk.

Det er i motbakker det går oppover
Foto: Mats Molstad

Vi går videre mot Løvlia, Heggeliseter og videre mot Kringla.

Det er flott å gå, men det er også veldig mye opp og veldig mye ned. Det er også konstant myr og krysser vi ikke en elv så går stien i en bekk/elv. Jeg gir etterhvert litt blaffen og tråkker gjennom søle og vann så spruten står. Men, jeg har høye støvler som tåler det. Mats er ikke like fornøyd med den strategien, men selv om han prøver å unngå å plumpe uti er han klassvåt allerede før lunsj.

Kilometer etter kilometer i søle og gjørme
Foto: Mats Molstad

Vi kommer inn i et området som er vernet fordi det er helt upåvirket planteliv. Her ligger trær strødd og det er vanskelig å si om de har ligget lenge eller ikke. Forråtnelsen går sakte her nede fordi det er så tett skog at nesten ikke noe lys slipper ned. Vi klatrer ikke lenger bare opp og ned åssider, hopper over bekker og vasser gjennom myrer. Nå må vi også klatre over og under trær som har rast over stien.

Når man nesten ikke klarer å løfte beina over trestokkene 😬
Foto: Mats Molstad

Det begynner å bli ganske tydelig at kroppen min ikke helt er klar for denne utskeielsen. Alt av muskulatur stivner, det er så vidt jeg klarer å komme meg over stokker og de siste hundre meterne ned mot Kringla er det såvidt jeg klarer å gå. Vi har brukt mye lenger tid enn forventet i dag og gleder oss til å slå leir ved Kringla. Som viser seg å være drikkevann og ulovelig å campe ved. Skuffelsen var stor! 😄

Litt senere finner vi et sted å slå leir og vi får akkurat opp tarpen og installert oss før det blir mørkt.

Alle dagens strabaser er glemt når bålet knitrer og pølsene grilles. Vi må imidlertid se på morgendagen. Begge to er slitne og det å gå enda lenger enn vi har gjort i dag i morgen er egentlig ikke noe alternativ. Vi finner en alternativ rute og ender opp i Sørkedalen som endepunkt isteden for Sognsvann.

Mens vi sitter å ser på kartet krabber det konstant edderkopper over kartet og jeg blir minnet på hvorfor jeg foretrekker telt fremfor tarp eller åpen himmel. For sikkerhetsskyld trekker jeg balaclavaen opp over munnen. Om edderkopper og vevakjerringer skal spankulere fritt over ansiktet mitt i natt skal i alle fall jeg gjøre mitt for at det ikke er i natt jeg skal spise min dose av edderkopper et hvert menneske visstnok spiser i løpet av livet. 😬🕷😨😬

PS! Det hører også med til historien at mens jeg skriver dette faller det faktisk en stor edderkopp ned i ansiktet på meg… dette blir en fantastisk natt! 😬😳

PS2! Det hører også med til historien at jeg til morgenen i dag våknet av en veps som lurte på om det var mulig å krype med ned i soveposen min… heller ikke et av mine favorittdyr… 😬😱🙈😄

Selv om tarp på mange måter er genialt… Er det lov å konkludere med at telt er hakket bedre for araknofober enn tarp? 🙈😄

Livet i tarp er både fantastisk, og dritskummelt! 😬🕷🙈😄

Du…. jeg er SÅ GLAD vi er på tur jeg!!

«Ekstrem varsel! Ber folk holde seg innendørs» var varselet som gikk ut på fredag. Det fikk flere til å bli bekymret; skal du virkelig på tur i dette været?!? Men vi hadde sjekket værmeldinga for det området vi skulle til og det så ikke så ille ut… og fra lørdag skulle det bli strålende sol og fint igjen. Vi ville på tur!

Litt optimistisk var det kanskje å droppe teltet og bare gå for tarp, men men… 😄

Ingeborg kjørte oss oppover langs Steinsfjorden og vi begynte å gå mot Mørkgonga. Veien rett opp Mørkgonga var stengt pga rasfare så vi gikk den litt lenger runden rundt, men etter ca 2 timer var vi fremme ved kanten og ble møtt av denne utsikten

Frem til da hadde vi ikke sett stort til stormen. Toppene gikk hvite utpå vannet, men der vi gikk var det nesten vindstille og bare litt duskregn fra tid til annen.

Tarp ble satt opp, bål ble tent og pølser grilla. Det begynte å ta seg opp litt mer regn, men det var aldri noe ubehagelig vær.

Når vi krøyp nedi posen jeg var det avslapning og lykke i hele kroppen. Fra langt nedi sovepose og jervenduk kunne det høres; «du…. jeg er SÅ GLAD for at vi dro på tur jeg! For hadde vi blitt hjemme hadde jeg sikkert hørt på uværet og tenkt det var bra vi ble hjemme… men da hadde vi jo aldri visst hvor utrolig deilig det faktisk er å være her….». Fra den andre soveposen hørtes det lett snorking.

Jeg snur meg rundt og titter på de siste glørne i bålet. På regnet som faller. På lysene i dalen under oss. Tarp, jervenduk, sovepose og er bål. Man trenger ikke stort mer. ❤️

Besteste turkameraten

Det er ikke så ofte at jeg sier så mye om folkene jeg er på tur med her. Et navn her og et navn der. En som ikke på langt nær har fått den plassen han fortjener er Mats.

Mats og jeg møttes faktisk på Tinder og etter å ha chattet en liten stund fortalte jeg at jeg skulle gå Trolltunga om en ukes tid. Jeg husker ikke hva han svarte, men han må ha vært misunnelig for jeg klarte å slenge ut «Ja, skal du være med?». Jeg mente jo ikke seriøst at vi skulle gå Trolltunga sammen som første date! Allikevel var det akkurat det vi endte opp med å gjøre og det var faktisk så hyggelig at vi var på tur sammen i 4 døgn og besteg 3 topper før Mats måtte hjem på jobb og jeg fortsatte mot nye fjelltopper.

Jeg lærer jo ikke. Så når Mats en måneds tid senere sa at han nesten var litt misunnelig på den Grønlandsturen min; «tenk så kult å gjøre noe sånt!». Så svarte jeg bråkjekt «Skal du være med?». Og Mats sier jo ikke nei til tur… Nå hadde vi en del alvorlige samtaler om akkurat det der før vi faktisk bestemte oss. Hva om det ikke funker med oss to? Hva om en vil være kjæreste og den andre bare turvenn? Hva om den som bare vil være turvenn finner en annen? Jeg tror vi var innom de fleste bekymringene man kunne tenke på. Det vil si; jeg var innom dem. Mats er litt mer pragmatisk og ikke så opptatt av drama. «ååå… sånne problemer ja.. når du sa vi måtte snakke om utfordringer så tenkte jeg mer på sånn «hvordan blir det å tisse i tisseflaske foran hverandre i teltet!»». Så enkelt, og så langt utenfor komforsonen.

Mats ble med til Grønland også, og en ting skal Grønland og Grønlandstrening ha. Man blir godt kjent! Vi har trukket dekk og pulk mil etter mil. Vi har sovet utallige netter i telt i alt for mange kuldegrader. Vi har kjempet oss gjennom både oppturer og nedturer og, vi har krysset Grønland.

Jeg sier vi. For jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten Mats over Grønland (eller i oppkjøringa). Det å ha en person som du stoler 100% på. Som du samarbeider godt med og hvor dere utfyller hverandre på egenskaper og kunnskap. Mats var den beste teltmakkeren jeg kunne drømt om, og selv om han taklet Grønland bedre enn meg så backet vi hverandre. Var jeg nede (oftest) tok han tak og tok største delen av fellesrutinene, var han nede (sjeldnere) tok jeg meg selv i nakken og lot han få krype inn i teltet og hvile, mens jeg tok større del av fellesrutinene. Han gravde do, jeg lagde knekkebrød med spekemat (sånt har mye å si på Grønland!😄) Vi var rett og slett et dreamteam. ❤️

«Hvis dere klarer Grønland sammen så klarer dere alt» fikk vi høre både før og på Grønland. Før Grønland tenkte jeg at det var noe i det, men på Grønland oppdaget jeg en ting. Livet er så enkelt på Grønland. Du våkner, tiner snø, spiser, pakker leieren, går, etablerer leir, tiner snø, spiser, sover. På repeat. Alle vet hva de skal, hva som er forventet og Mats og jeg fungerer ekstremt bra på tur. Derfor er det ekstremt enekelt å være kjærester på Grønland, i alle fall om man er et dreamteam på tur.

Men sannheten var at vi allerede før Grønland begynte å innse at vi funket best på tur.

Jeg har ikke nevnt Mats på bloggen. For jeg har ikke visst hva vi var, eller hva vi kom til å bli. Vi var jo sammen, men akkurat da jeg begynte å bli trygg nok på oss til å tenke tanken på å inkludere Mats på bloggen begynte vi å skli fra hverandre.

Nå vet jeg hva vi er: vi er turvenner, veldig gode turvenner… Og det er på tide at Mats får den takken og plassen han burde fått i flere av blogginnleggene fra både treningsturer og på Grønland.

Til helgen skal vi på tur igjen. Jeg gleder meg igjen til det enkle livet. Gå, spise, sove, spise, gå, spise, sove. Jeg gleder meg til å være på tur med teltmakkeren min og til å nyte høsten i Vestmarka og Nordmarka. 😍

God helg!

Fra første date til Grønland