Det er som det er og det blir som det blir…

Jeg cruiset inn i 2019 og følte endelig at alle brikkene begynte å falle på plass. Jeg hadde funnet drømmemannen, jeg hadde kapret drømmejobben og kroppen begynte så smått å bli bedre igjen. Dette skulle bli et drømmeår❤️

Men som jeg også sa da en kollega påpekte nettop det; «det er bare å nyte så lenge det varer, det snur tidsnok». Og… så sant som det var sagt; 3 måneder etter at jeg startet i drømmejobben kom beskjeden om at satsningen jeg ble ansatt for å lede skulle legges ned.

Samtidig begynte jeg å lese «hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant» og der kom det treffende utsagnet; «Det er som det er og det blir som det blir».

Det syns jeg passet ganske bra… for selv om jeg har en urokkelig tro på at «flaks ikke er noe du har, det er noe du planlegger deg til» og jeg dermed tror at fremtiden er noe du kan påvirke, så er det nå en gang sånn at ting er som de er og, mange ganger, blir som de blir.

Derfor startet jeg jobben med avviklingen av avdelingen, samtidig som jeg leverte prosjektoppgaven på master-studiet. Det er jo ikke nødvendig å krisemaksimere mer enn nødvendig og prosjektoppgaven måtte jo leveres. Dessuten er det første gang jeg har blitt rammet av en nedbemanning, både som leder og personlig. Det er det mye nyttig lærdom i. Jeg mener, når man først blir nedbemannet får man jo gjøre det beste ut av det og lære noe. Det å kjenne på følelsen av økonomisk usikkerhet. Følelsen av å innse at jeg kanskje må gå på NAV. Det å tenke over hvordan jeg skal klare å beholde både hus og hytte. Det å lure på hvor raskt man får seg jobb igjen. Tenke på hvordan man skal få seg ny jobb. Skal man ta det personlig? Det siste så jeg heldigvis ingen stor grunn til og alt det andre er nyttig å ha kjent på.

Samtidig hadde jeg en eksamen å lese til og sånn sett passet jo dette bra. Som leder av en avdeling som var lagt ned forsvant jo mange av arbeidsoppgavene umiddelbart og dermed ble det bedre tid til lesing. «Flaks er ikke noe man har, det er noe man planlegger seg til» og selv om jeg akkurat nå ikke kunne planlegge jobbhverdagen, og fremtiden, kunne jeg i alle fall planlegge for at eksamen skulle gå så bra som mulig.

Nå kan det se ut til at flaks er noe man, i alle fall innimellom, også kan ha. For jeg rakk knapt å lukke en dør før en ny dør åpnet seg og jeg rakk å være «arbeidsledig» i en hel dag.

Så nå gleder jeg meg til nye, spennende eventyr og håper at statistikken min med 3 jobber på 5 måneder slutter her… 🤞😄

(Liten saksopplysning: Flaks er kanskje uansett noe man om ikke annet legger litt til rette for. Prosjektoppgaven jeg leverte på BI var om min nye arbeidsgiver så i følge enkelte har jeg vært på verdens lengste jobbintervju, fra september til mai, så da har jeg vel i alle fall lagt litt grunnlag for å ha flaks.. 😉)

Reklamer

Intro-drømme-helg

Denne helgen skulle jeg gjøre et nytt forsøk på å få «frilufts-newbie’n» hekta på friluftsliv. Viktige ingredienser; noen av de heftigste utsiktene Norge kan by på. En real utfordring. Introduksjon til teltliv i litt mer luksuriøse former enn «Grønland» og litt luksus.

Værgudene varslet imidlertid at de ikke var helt med meg via yr.no. Men det at de snudde regn, sludd og tåke til knallblå himmel den ene dagen og lett skyet dag 2 tar jeg som et veldig godt tegn på at de er på min side i kampen om å få frelst newbie’n.

Da vi kom til Juvasshytta var det strålende sol og blå himmel, og sånn fortsatte det hele dagen, helt til vi satte oss i bilen etter endt tur. Da kom regnet, men det er helt greit… for hvem kan unngå å bli litt forelska i tur- og friluftslivet når Norge viser seg fra denne siden? 🤩

Deretter gikk turen videre via Strynefjellet til Loen. En fantastisk tur i seg selv og enda bedre ble det da vi kunne slå opp teltet ved Lovatnet med denne utsikten 🤩

Nå kom imidlertid den virkelig store testen! Newbien liker jo god mat og jeg… jeg er veldig god på havregrøt og dry-tech på tur… 🙄 på tide å finne frem noen tur-kokke-kunster… 🤔

Totalt sett må jeg si at jeg syns jeg klarte meg bra. Tapas til forrett, torsk med Chorizo-salat til hovedrett, for ikke å snakke om (en veldig god) omelett til frokost! Det syns newbien også! 😃👏👏😄 og overraskende nok, for meg, var det veldig greit å lage sånn mat på tur også. Det var faktisk rent koselig 🤔😄

At newbien, som dagen før ertet moren for å trenge myke madrasser, ikke syns exped oppblåsbart liggeunderlag var behagelig nok til å sove på… det verken kan jeg noe for eller hadde jeg noen rimelig grunn til å forutse… så akkurat det punktet må vi jobbe litt med… men i verste fall får han få noen netter på vanlige tynne liggeunderlag så han vet å sette pris på (tur-)luksus som oss andre! 😤🙄

Det slo meg såvidt når vi skulle bestille, men i det vi begynner på turen fra Loen til innsteget på Via Ferrataen søndag morgen går det virkelig opp for meg… når man har vært overtrent, hatt treningsforbud (og dermed ikke er i sitt livs form) og ikke skal overanstrenge seg så er det kanskje ikke det lureste man gjør å gå Galdhøpiggen dagen før man skal gå Via Ferrata… bare nevner det.. 😉😬🙈

Men vi kommer oss opp til innsteget og i gang med klatringen. Det går lekende lett oppover, til tross for sure lår, og når man kan velge rute går jeg faktisk for den vanskeligste!! Hvem skulle trodd det med den høydeskrekken jeg var i ferd med å utvikle for noen år siden?! Her er newbien i sitt ess og spretter oppover fjellsiden. Det eneste som er litt negativt er køen. Note to self; når du skal frelse noen som ikke liker kø, ikke ta de med på aktiviteter som utføres i kø-form to dager på rad… det finnes nok av spektakulær villmark i Norge hvor man kan være alene 🙈😄

Det sagt så var det en fantastisk dag og tur 🤩

Til tross for kø og dårlig madrass i teltet; Noe riktig må jeg ha gjort, for frilufts-newbien hevder han ikke er skremt og gjerne blir med på både tur og telt-overnatting igjen. Om ikke det tyder på en perfekt helg så vet ikke jeg!

🤩🥳🤩🥳🤩🥳

Drømmer

Jeg har alltid elsket drømmer ❤️ Jeg har alltid elsket å realisere drømmer.

Jeg har drømt om å reise på språkreise for konfirmasjonspengene mine. Jeg har drømt om å bo i USA. Jeg har drømt om å reise jorda rundt. Jeg har drømt om å krysse Grønland. Jeg har drømt om å få hytte på Breivann.

Og jeg har gjort nettopp det.

Det er de store.. jeg har mange små drømmer også. Om en helg med venner. Tid med familien. En stille kveld hjemme alene. Skiturer og gåturer. Alt må ikke være stort 😉

Jeg har nok blitt i overkant opptatt av drømmer, men jeg syns det er så viktig! Og den siste tiden har jeg tenkt enda mer på det. For jeg som de seneste årene alltid har hatt drømmer og mål har det siste året ikke hatt noen…. annet å komme meg igjennom nok et år på skolen og å pusse opp hytta. Akkurat det siste er jo realisering av en drøm, men jeg savner det å ha drømmer. For uansett hvor bra jeg har det her og nå; jeg savner drømmer og mål!! (Fuck Carpe Diem) Helst litt hårete sådanne.. som jeg virkelig kjenner langt inni sjela og gjør prioriteringene som må til enkle….

Det ble ekstra tydelig når eksamen endelig var levert og jeg begynte å pakke teltet til helgens tur. Som jeg savner målet, turene, treningene, den evige jobbingen mot målet, gleden over å nå delmål. Gleden ved å nå målet, og finne nye.

«Mål du ikke prøver å nå er ikke mål, de er drømmer og drømmer gjør deg bare lykkelig når du drømmer»

Når jeg i tillegg leste en studie som viser at mennesker som har identifisert et mål og jobber for å nå det viser seg å ha 19% større sannsynlighet for å være tilfreds med livet generelt og 26% større sannsynlighet for å ha positive tanker om seg selv så er det vel egentlig ganske klart;

Det er bare å begynne å drømme folkens, bare sørg for å prøve å nå dem også. 😉 Det skal jeg 😃

God helg! 😘

Drømmer ❤️

Orreleik

«Fortell oss hvorfor du fortjener å være med på Orreleik» sto det i en mail fra Norrøna for noen uker siden. Så jeg fortalte. Om sist jeg var på leik, 10-12 år gammel og fikk omgangssyken så fort vi kom frem til gapahukene. At det hadde vært morsomt å faktisk være i form til å få med seg leiken… og så vant jeg!! 🥳🥳🥳🥳🥳

Så i går møtte jeg opp på Lillestrøm stasjon etter jobb og møtte 7 helt ukjente mennesker for å dra på tur. En liten kjøretur og gåtur senere var vi på plass i skogen og etablerte camp.

Det er lite som slår tur for å bli kjent og danne «team». En stund senere satt vi rundt bålet, ble servert fantastisk mat (jeg har virkelig fått inspirasjon på turmat-fronten! Her kommer vi til å måtte eksperimentere litt fremover, kanskje går vi fra Grønlands/trenings-camping til glamping? 🤔) og utveksler erfaringer og tips. Jeg får alltid høre at «du er jo erfaren!», men jeg føler meg som en newbie og suger til meg tips fra folk med laaaangt flere utedøgn enn meg.

Villmarks-sashimi

Dessverre dukket ikke orrfuglen opp. Det vil si… den ble visst skremt av noe (ikke oss) og avbrøt akkurat i det den startet. Men når man våkner opp til denne utsikten fra posen

og blir servert denne frokosten

på en helt vanlig tirsdag før jobb… da er det ikke så farlig om den fævvæ’ln ikke dukka opp allikevel. Det er alt for kos å være på tur uansett😍

Tusen takk for turen Norrøna! 😃

Herregud, jeg elsker dette livet…

Kroppen har ikke vært med meg. I følge legene, fysioterapeutene, napraptene og muskelterapeutene jeg var i kontakt med i september til januar i år kunne jeg mest sannsynlig glemme toppturer i Lyngen april 2019.

Jeg glemte ikke toppturer i Lyngen april 2019.

Hver eneste gang jeg har tatt en roligere treningsøkt enn jeg har ønsket (og det er stort sett hver gang) har tanken vært «Lyngen 2018». Hver eneste gang jeg har droppet en treningsøkt jeg har følt jeg burde ta, men hvor kroppen har fortalt meg noe annet, har tanken vært «Lyngen 2019». Og innimellom «kjæresten min vil bli skuffa om jeg går på en smell til»🙈😄

Det resulterer jo i at jeg kommer til Lyngen i dårligere form enn jeg har vært de siste 2-3 årene, men jeg er her!!! 😃🥳😄

Samtidig så er jeg igjen den i gruppa som er dårligst trent. Det har jeg vært før, men det føles, om mulig, som et enda større nederlag nå når jeg har opplevd det å være i god form og den på gruppa som har gått med overskudd. Jeg føler at jeg sinker gruppa både opp og ned og det er virkelig ingen god følelse. 😔

Jeg har vært sjøsyk. I nesten 10 timer lå jeg apatisk i senga og orket ingenting. Null glede av verken utsikt, Christian Radich, ulike vakter og nye bekjentskaper.

Jeg har kald så utrolig mange ganger. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt «jeg skjønner ikke hvorfor jeg utsetter meg for dette? Hvorfor drar jeg ikke heller til et varmere sted?» eller «jeg blir varm igjen… jeg blir varm igjen».

Er det virkelig verdt det?

Men så snur du deg og ser denne utsikten 🤩

Du kommer du tilbake fra skitur og ser Christian Radich ligge der, badet i sol🤩

Du sitter på en fjelltopp med denne utsikten 🤩

Du bygger nye minner med eksisterende venner og får nye turvenner 🤩

Du har gode samtaler hvor du lærer om nye turmuligheter, om andre måter å se verden på og leve livet på.

Du ler.

Og jeg vet at uansett hvor kald, hvor sjøsyk eller hvor sliten jeg måtte være, så er det så verdt det. Jeg elsker dette livet!❤️ Hvert eneste minutt av det❤️

Ekte sjømenn

Fredag ettermiddag mønstret vi på Christian Radich og det var vel ca på samme tidspunktet at jeg fikk litt små-angst. Hva er det jeg har begitt meg ut på?!? Ikke har jeg lest håndboka, jeg kan ingen av ordene og uttrykkene vi skulke lære oss og vet vel egentlig ikke hva som forventes av meg. I tillegg blir jeg sjøsyk i kajakk. I kajakk!!! Litt typisk meg dette her med andre ord.. 😳

Vel ombord fikk vi tildelt seng og jeg var litt glad for at jeg fikk seng og litt skuffa over at jeg ikke fikk hengekøye 😄 Så begynte inndelingen av vaktlag, opplæring og omvisning på båten.

Døgnet, og vi, er delt opp 3; 8-12 vakt, 12-4 vakt, 4-8 vakt. Hele gjengen jeg reiser med er på samme vaktlag og er alltid på vakt mellom kl 8-12, morgen og kveld. Drømme vakt som gir oss normal døgnrytme, dagslys og vi slipper å stå ute midt i de kaldeste timene. Akkurat det er jeg veldig glad for, for selv om jeg har tatt med meg ekstra klær i forhold til pakklista vi fikk tilsendt (med beskjed om å ta med minst mulig pga liten plass ombord) så er det bikkjekaldt og jeg har vært konstant kald siden vi landa i Tromsø. Med et unntak….

Unntaket kom når vi skulle ha rigg trening. Riggtrening er da trening i å klatre i riggen. Det er høyt og vi er usikra, med unntak av når vi står ute i bommen. Det føles ille skummelt. Som en av de ansatte sa: «sikrer du deg normalt sett når du går i en trapp?» Men jeg er litt usikker på om dette kan kalles trapp… 😳🤔

Det verste var å komme seg fra masta og ut i bommen. Her måtte du trå ut på et tau, holde deg i et annet tau og ta steget over på et tredje tau, mens du bøyde deg under et fjerde tau (alt i alt mye tau😄). Som en sa; det er akkurat som i høyt og lavt. Du er bare ikke sikra…. vel ute på bommen står du på et tau som beveger seg og holder deg i bommen og seilet. Endelig får du sikre deg, denne «nymotens oppfinnelsen» som en ansatt her kalte det. Og da… når jeg endelig er sikret og står på et tau/henger over en bom høyt oppi en mast på en skute som er på vei ut fra Tromsø får jeg varmen. For beina skjelver ukontrollert av skrekk. Uansett hvordan jeg steller meg rister beina. Flaks for meg som blir varm, uflaks for dem som står på samme tau som meg og nå har fått et tau som beveger seg enda mer. 🙈😄

I 23-tiden kom de først bølgene. Siden vi ikke skulle begynne å seile, og vaktlagsordningen derfor ikke begynte, før 12 hadde vi fri og var på vei i seng. Det passet meg fint. For når jeg ligger blir jeg ikke dårlig. En tur på do i løpet av natta avslørte imidlertid at sjøsyken ikke var langt unna og forsøket på å stå opp lørdag morgen avgjorde at sjøsyketablett ble inntatt og påkledning skjedde i mest mulig liggende tilstand. 3 timer senere, 2 timer inn i vakta, hadde pilla fremdeles ikke hjulpet nevneverdig og enhver bevegelse, prat med andre osv utløste et nytt kvalmeanfall som truet med å sende meg i rennesteinen (kallenavnet på ei renne langs dekk vi kan spy i).

Blåfrossen og sjøsyk, dette er livet🥳

De to siste timene hadde jeg sitti ute på dekk, i det området bevegelsene var minst og fulgt med på horisonten. Jeg var kvalm og stivfrossen. En i mannskapet sa: «Vi sjømenn fryser ikke. Vi blir blå, også dør vi.» Jeg kapitulerte. Jeg følte meg både blå og grønn på en gang. Krøp ned i byssa og opp i køya, som sikkert har et annet fancy sjø-navn, og innså at sjømann, det er jeg rett og slett ikke 🙈😳🤢

PS! Jeg begynner å innse at drømmen om å seile jorda rundt mest sannsynlig forblir en drøm… 😳😔 men akkurat her jeg ligger og endelig orker å skrive litt igjen innser jeg at noen drømmer kanskje bare må forbli drømmer 😔

Pakkliste-slave

Pakklisten ligger på bordet og ting etter ting hukes av:

  • Ski
  • Staver for topptur
  • Skredutstyr
  • Vind og vanntett bukse og jakke
  • Ulltrøyer (2)
  • Skisokker
  • Dunjakke
  • Ullstilongs
  • Votter
  • Lue
  • Hals

Pakk minst mulig og bruk en lett/liten bag som ikke tar mye plass.

Jeg er super fornøyd! Alt får plass rundt skia og stavene i skitrekket og håndbagasjen. Det hadde jeg virkelig ikke trodd!

Glad og fornøyd sier jeg meg ferdig med pakking og drar ut på jentetreff og show kvelden før avreise.

På vei ringer en av turvenninnene. «Oi, har du fått plass til alt der? Skistøvlene også?!»

Det er da det slår meg… jeg ANER IKKE hvor skistøvlene mine er. Hos meg? Hos kjæresten min? Et annet sted? 🤔🙄😨 Jeg har rett og slett ikke tenkt tanken på dem!!

Heldigvis sto de i kjelleren hos meg og selv om jeg plutselig måtte utvide bagasjen med en bag så er vi nå klare for tur… 🤩😄

Til mitt forsvar; de sto ikke på pakklista vi hadde fått utdelt 🙈😄 Får håpe alt annet står der for hodet mitt har tydeligvis vært slått av i pakkeprosessen 🙈😄