Hvorfor ble du så hekta?

Dette spørsmålet fikk jeg her om dagen. «Hvorfor ble jeg så hekta?»

Nå kunne dette fort vært snakk om et forhold/en gutt, men det var det ikke. Det var snakk om friluftsliv og tur.

Det var to ting som skurret i øret mitt. «Ble» og «Hekta»

«Ble». Det signaliserer at det var noe jeg gjorde. Noe som var en fase, noe som jeg nå (endelig) er ferdig med. Er jeg det?! Er det å elske å være ute på tur en fase, noe jeg gikk igjennom, som jeg er ferdig med? Absolutt ikke! Jeg lengter stadig ut på tur, skulle veldig gjerne vært mer ute på tur og velger mye heller skia eller sykkelen som treningskompis ute enn å gå inn på et treningssenter og stå å svette på rekke og rad med alle andre. Dessverre har kroppen satt litt stopper for alt jeg har hatt lyst til å gjøre i det siste og i tillegg tar jeg for tiden en mastergrad som betyr at jeg bruker mye (mer enn jeg skulle ønske) tid på lesing og skriving. Sånn er det dette året her, til neste år er det kanskje annerledes igjen. Men jeg nyter også å ikke måtte ut på tur og trening uansett vær og føre. Det er godt å krølle seg opp i sofaen med en kopp kakao når stormen raser utenfor. Det er hyggelig å spise middag med kjæresten, venner eller familie. Det er hyggelig å kunne møtes til et glass vin etter jobb uten dårlig samvittighet for treningsøkta som ryker. Jeg kaller det balanse. Grønlandstreningen var kanskje en fase, friluftsliv og tur er ikke det.

«Hekta». Hvorfor ble friluftsliv så viktig for meg? Jeg har tenkt mye på det. Ikke på grunn av sprøsmålet nå, men fordi jeg virkelig har lurt på det. Naturen, tur og friluftsliv har alltid vært i livet mitt. Jeg vokste opp i en familie som stort sett alltid var på tur på søndager. Vi hadde campingvogn på fjellet og da var vi ute på ski i helgene, – hele dagen. Så var det noen år det var mindre, men fra 20-åren har det blitt mer og mer igjen. Men det har kanskje blitt «ekstremt» de siste årene. Jeg tror det handler om 4 ting:

  1. Mestring. Jeg var flink pike. Jeg trodde alltid at ingen likte meg, at jeg ikke var god nok, at jeg ikke dugde til noe. Men jeg var nok god til å skjule det. Jeg jobbet, jobbet og jobbet litt mer og gikk hver eneste dag med dødsangst for at noen skulle skjønne at jeg egentlig ikke var flink. Jeg visste at ingen likte meg, ikke sånn egentlig. Så hadde jeg litt uflaks privat og litt uflaks på jobb. Hvis jeg før hadde hatt et håp om at noen kanskje likte meg og jeg kanskje dugde til noe så hadde jeg ikke det lenger. Jeg mislyktes på jobb, jeg mislyktes privat, jeg var en fiasko. Men en ting kunne jeg. Jeg kunne være på tur. Jeg kunne snøre skoa, pakke sekken og lange innover skauen. Jeg kunne tenne bål, jeg kunne fiske, jeg kunne høre skogens ro. Mange ba meg ta det med ro. Jeg kunne tatt imot sykemeldingen. Jeg kunne satt meg ned, gransket meg selv, isolert meg og latt frykten ta overhånd. Men jeg kunne også gjøre noe jeg mestret. Jeg kunne dra på tur og jeg kunne trene. Små ting, små steg som for hver dag fikk meg til å føle meg litt bedre. Litt mindre mislykka. Litt mer verdt. Jeg jobbet med å bli glad i meg selv og jeg sov ute min første natt alene i telt. Jeg jobbet med å tro at jeg kan noe og var verdt noe og jeg lå å hutret alene på min første vintertur i telt. For hvis frossenpinnen meg kunne klare å vandre rundt på Hardangervidda alene om vinteren så måtte det da i alle dager gå an å tro på at jeg kunne noe annet også?!?! Og der ute var det så mye lettere å si til seg selv: «Fy søren å tøff du er, som er her ute alene!», «Så flink du var nå! Som klarte å sette opp teltet alene, i snø-storm!» og den mestringen, den selvskryten, kunne jeg etterhvert ta med meg over på andre områder.
  2. Teste mentale-grenser. I prosessen over skjønte jeg at jeg måtte jobbe mentalt. Psykologer, terapeuter og coacher ble besøkt. Fornuftsmessig skjønte jeg at alt satt i mitt hode og det var opp til meg hvordan jeg ville forholde meg til ting som skjedde rundt meg. Det var mitt valg om jeg var en suksess eller fiasko. Jeg måtte krysse veldig mange mentale grenser. Plutselig ville jeg se hvor mye kunne jeg pushe disse grensene, hvor sterk mentalt jeg kunne bli. Kunne jeg komme meg unna alle unnskyldnigene jeg tidligere hadde brukt for å ikke ta fatt på de mer krevende målene og drømmene mine? Det er berusende å gå ut av komfortsonen, og vinne, gang på gang på gang.
  3. Opplevelsene. Jeg har alltid elsket opplevelser, men det var kanskje ikke det som trigget meg mest når jeg satte igang. Det er imidlertid det jeg husker best. Den stjerneklare himmelen under vinterens første telttur på Sjusjøen, å fly rundt i storm å pakke sammen telt med regnet piskende rundt ørene i minus 2, stillheten og roen når du sitter ved bålet og ser fisken vake i blikkstille vann en lys sommerkveld, spekkhoggerne som i stor fart glir forbi kajakken, å være over skyene og titte ned på Trollveggen i 22-tida på kvelden, å få servert ost og vin rundt et leirbål med gode venner i -10 i Nordmarka. Og det er opplevelsene som lokker meg ut igjen, gang på gang på gang.
  4. Målet. Jeg har aldri, og jeg mener aldri, jobbet så målrettet og fokusert mot noe i hele mitt liv. Jeg har alltid beundret mennesker som klarer å sette seg tydelige mål å jobbe målrettet mot dem. Jeg er litt mer sånn «ja, ja… jeg skulle egentlig X fordi jeg har lyst til å nå Y, men så skjedde Z også gjorde jeg det isteden… og det var så gøy!». Ofte er det enklere med raske belønninger og det jeg har lyst på her og nå fremfor det som er best for å nå målet der fremme. Nå skal jeg ikke slutte med det, for det har gitt meg utrolig mange morsomme opplevelser, muligheter jeg aldri hadde drømt om og lærdom jeg ikke ville vært foruten. Samtidig så var det veldig gøy å bevise for meg selv at jeg virkelig kan fokusere og jobbe langsiktig mot noe bare jeg bestemmer meg og vil det nok. Det ligger utrolig mye lærdom i det også. Lærdom om fokus, om mål-orientering, om planlegging, om vilje, om prioritering og om hva det koster å hele tiden prioritere «det man må».

Så ja, jeg ble kanskje hekta, men det er ganske morsomt å være hekta. Så morsomt at jeg nesten savner det litt.

Men nå er det helg. I kveld skal jeg nyte følelsen av å ikke måtte noen ting, verken trening, jobb eller studier. I morgen skal jeg ta frem fokus-egenskapen og evnen til å sikte på langsiktige mål og være student. Alt til sin tid 😉 God helg! 😘

Hekta; på stunder som dette 🤩
Reklamer

Det er utrolig mye glede i være på tur

Alle de små haugene under føttene mine… det er toppene i Jotunheimen… 🤩

Det er mye glede i å være på tur. Det er så utrolig mye glede i å være på tur! 🤩

I helgen skulle jeg igjen prøve meg på topptur. Denne gangen med gjengen jeg skal til Lyngen med i april. En av de jeg skal reise med har hytte i nærheten av Vågå og hadde invitert på tur. Bare det å våkne opp til denne utsikten og vite at man skal på tur er nok til å gi ro i sjela😍

Lørdag morgen kjørte vi til Lom og videre opp mot, og rett forbi, Leirdalen og startet turen mot Loftet. Jeg var jo som vanlig veldig spent på hvordan kroppen skulle reagere på tur. Vi skulle opp over 1100 høydemeter og være ute på tur i ca 5-6 timer. Det gjør det til den tøffeste turen jeg har gått siden kroppen kollapset totalt i september i fjor.

På vei mot toppen

Vi gikk i strålende sol, nesten skyfri himmel og rundt oss på alle kanter var det høye topper. For et skue 🤩

Når vi kom til Vesleloftet tok vi en liten pause. Vi hadde ca 600 høydemeter igjen og frem til nå hadde turen gått veldig bra. Når vi begynte å gå igjen tok det ikke lang tid før jeg var oppe i makspuls og låra bare føltes helt tomme. Vi kom oss opp noen høydemeter til, spiste lunsj og slappet av før vi skulle fortsette. Låra mine var fremdeles helt tomme for krefter og jeg ba de andre gå i forveien og «fange meg» på vei ned igjen så vi kjørte sammen ned. Det viktigste nå er ikke å nå topper, men å kose seg på tur og ikke overbelaste kroppen. Igjen.

Men jaggu kom jeg ikke til toppen. Veien ned var en eneste stor syrefest for lårene og jeg følte meg igjen som ei ku på ski... men jeg kom meg opp og ned og vi hadde en fantastisk tur 😍 Man kan ikke annet enn å glise av sånt 🤩

Gleder meg allerede til neste tur, selv om jeg sto over søndagens tur i frykt for å igjen overbelaste beina og kroppen.

Hva skal du bli når du blir stor?

«Hva er ambisjonsnivået ditt?», «Hva skal du bli?», «Hvorfor går du på skole igjen, hva skal du bruke det til?»

Svaret på alle spørsmålene er «jeg vet ikke». Jeg vet ikke hva jeg skal bli når jeg blir stor. Jeg vet ikke helt hva jeg skal bruke mastergraden min til (når jeg en gang endelig får den). Jeg vet ikke hva mer den skal gi meg enn det jeg har nå. Bortsett fra en del kunnskap selvfølgelig…

Men jeg vet at jeg ønsker å utvikle meg. Drømme. Lære. Ha mulighetene åpne for at om 1 år eller 10 år så gjør jeg noe helt annet enn jeg gjør i dag.

Kanskje er det som broren min sa «det er jo ikke sikkert du rekker å finne ut av hva du skal bli når du blir stor heller… jeg mener… hvis du ikke har klart det på 20 år så er det jo ikke sikkert du gjør det de neste 20 årene heller…». Og det er det mye sant i. Det er absolutt ikke sikkert. Kanskje har jeg byttet både jobb og interessefelt flere ganger innen det.

Men det betyr ikke at det er feil. For hver jobb, hver interesse og hvert kurs lærer jeg noe nytt. Både om meg selv og verden jeg lever i. Så kanskje finner jeg ikke ut hva jeg vil bli når jeg blir stor, men jeg håper jeg lærer masse på veien! Og kanskje har det også en verdi? Vi trenger ekspertene, nerdene og spesialistene. Men kanskje trenger vi generalistene og multipotentiolites og… 🤔

Anbefaler alle som, som meg, ikke aner hva de vil bli når de blir store fordi de aller helst vil bli litt av alt, å se denne TED-talken om multipotentialites

Multipotentialites er jeg nok ikke, men jeg vet at jeg har masse interesser og masse jeg har lyst til å lære. Jeg vet at i går hadde jeg siste dag i gammel jobb, i dag har jeg lært masse på BI og på mandag begynner jeg i ny jobb. Jeg vet at jeg gleder meg til nye utfordringer😃 Og jeg vet hva målet er; om 40 år er jeg en reflektert, kunnskapsrik og fremdeles veldig nysgjerrig, gammel, dame 😉

God helg! 😘

Min kommende helg 🤓

Tips til deg med frilufts-newbie-kjæreste

Det er først når man skal lære opp noen i noe man skjønner hvor mye man selv kan (eller ikke kan). Jeg anser jo meg selv som ganske newbie på friluftsliv selv, men i helgen har jeg skjønt at jeg kan utrolig mye. Ikke nok med det, det er utrolig mye jeg tar som en selvfølge som tydeligvis ikke er en selvfølge for alle andre. Derfor kommer det her en liten sjekkliste dersom du plutselig står der og skal ha med din ikke-turvante kjæreste (eller venn/venninne) på tur:

1. Kvalitetssjekk alt og still dumme spørsmål! Veldig mye av det vi «turvante» tar som en selvfølge er ikke en selvfølge for andre. Enkelte større fallgruver følger under.

2. Skall-bekledning. Ikke spør om de har skalljakke, spør spesifikt «hva slags skalljakke de har, hvilken type stoff, når den ble impregnert sist osv». Jeg fikk til svar at «ja, skalljakke har jeg.. den er vanntett ja». Han dukket opp med en softshell-jakke som verken var vind eller vanntett. Det holder kanskje i regnværet på vei til t-banen på Majorstua, det holder ikke i flere timer på fjellet i 0 grader og regn

3. Be om å få gå igjennom ulla og antall «antrekk». Hvis ikke risikerer du å dra på tur med et turfølge som har 1 stilongs og 1 genser i 50% ull (best case, vi har vært nede i 10% ull her også) og ikke et tørt skift med ull til etter at du har blitt svett og/eller våt. Igjen; det holder sikkert fint om du skal gå en rask langrennstur på fjellet hvor hytta er ferdig oppvarmet, tørkerommet er varmt og varm dusj og kosebuksa venter når du er ferdig. Det holder ikke når du skal ut på tur i mange timer og kanskje døgn og ikke har mulighet til å tørke klær eller få varmen sånn umiddelbart.

4. Dunjakke/primaloft/tykk jakke. Nei, det holder ikke med den tynne langrennsjakka (eller softshell-jakka) når man skal være ute mange timer i fjellheimen. Kanskje trenger du ekstra isolasjon mellom ull og skall når du går og det er i alle fall godt å ha i lunsjpausen. For ikke å snakke om dersom noe skulle skje og du må sitte stille litt.

4. Termos. Nei, når vi er på topptur, telttur eller andre heldagsturer holder vi ikke løpetempo hele dagen. På vinterstid kan det derfor være greit å få i seg noe varmt i pausene. Vann fremstår også som en selvfølge, men 0,5 liter kan bli litt lite på 8 timers tur…

5. Hals (noe til å ha i halsen). Det finnes faktisk folk som ikke har hørt om dette vidunderplagget og er troendes til å dra ut på tur uten noe å tette igjen i halsen med. Ikke spør meg hvordan dette er mulig, men de finnes! 😵

6. Energi/niste. Hvor mye mat trenger vi da?!? Ja, når vi går i mange timer trenger vi en del mat/energi. Det kan være greit å ha både niste og litt rask energi lett tilgjengelig, f.eks sjokolade, nøtter eller kjeks dersom man begynner å gå tom. Hilsen matvraket som ikke er lett å ha med å gjøre når blodsukkeret synker.

8. Solbriller. Når sola skinner fra skyfri-himmel i fjellheimen er det greit å solbriller som beskytter mot sola. Også den som kommer inn fra sidene. Jeg syns også det er veldig greit å ha solbriller jeg kan bytte glass på så kan de beskytte øynene for snø og snøføyke når vinden og snøen pisker i ansiktet på deg, men innser at dette kanskje er litt luksus. Men altså, snøblind vil vi unngå altså. 😉

9. Nå har jeg ikke begynt på alt som er kjekt å ha med seg sånn som gaffa-teip, Leatherman/army-knife, vindsekk, gnagsårplaster og basic førstehjelp. Ikke forvent noe hjelp fra nybegynneren til å tenke på sånt, fiks det selv. 😉

Uten gaffa-teip og Leatherman
Med gaffa-teip og leatherman

PS! Jeg digger han altså og han har potensiale. Vi må bare jobbe liiittt med at telt på Finse uansett vær og oppvarmet hytte på Hafjell med godværsturer har noen små forskjeller i krav til utstyr.

Fordelen er at jeg kommer til å ha bursdags- og julegaver klare i mange år fremover 😄👏

Tilbake på randonee

Endelig skulle jeg prøve meg på randonee igjen! 🤩👏 Planen var veldig god: 1 som aldri har stått på randonee før, 1 med ødelagt kropp, og egen guide. Da kunne vi ta alt etter vårt (eller mitt) tempo, kunnskapsnivå og kanskje få noen tips på veien. Bare kose oss på tur, få sjekket hva kroppen min tåler og forhåpentligvis få frelst nok en person til randonee.

Vi tok nattoget fra Oslo til Voss og sjanglet ut på Voss-stasjon kl 05:25. Jeg sier sjanglet. Ikke fordi vi var fulle, men fordi ingen av oss hadde sovet noe som helst på turen. Under frokosten ble det imidlertid klart at det ikke bare var været (6 grader og regn) som kom til å ødelegge planene denne helgen. Jeg er på tur og da går jeg på høygir. Lite søvn er ikke noe problem. For andre resulterer lite søvn i migrene og når guiden kom var det kun jeg som var klar for tur.

Så da dro vi da. Steinar fra Tindeguide og meg. Vi kjørte til Jordalen. Etter mildvær og regn i flere dager handlet det ikke om å finne bra føre, men om å finne noe som ikke var helt elendig. Når vi begynte å gå var det greit vær og det så nesten ut til å kunne lysne litt, men oppover fjellsiden kom regnet tettere og tettere og det gjorde tåka også. Vinden, som vi ved lunsjpausa fornøyd konstaterte ikke var kommet som meldt, ankom allikevel og da vi skulle kjøre nedover var beskjeden «det viktigste nå er at vi ikke mister hverandre. Vi klarer aldri å finne hverandre igjen i det været her». Så da kjørte vi nedover da, først på speilblank is, så i tung, våt snø. Sikten var elendig og lyset så flatt at vi så ikke ujevnheter i snøen før vi kjørte over dem og merket dem. En periode tok Steinar tau på staven og kastet det fremfor seg for å kunne se konturer i det hele tatt. Tauet reddet oss fra et par brå fall ned snøskavler..

Det var ikke været eller føret å få frelst noen til å begynne med randonee i, men det er allikevel utrolig gøy å være ute, å kjenne at man mestrer, kjenne at man lever. I det jeg sklir de siste meterne ned mot bilen er jeg et eneste stort smil. Jeg enser ikke at jeg er våt til skinnet og kald til beinet. Jeg er ute, jeg har vært på topptur, jeg har brukt kroppen og kroppen har sagt at det er fint. Den tåler det! 👏😃 Helgen ble kanskje ikke som planlagt, men jeg har nådd mitt viktigste mål denne helgen. For en måned siden fikk jeg beskjed om at jeg måtte begynne å forberede meg på at jeg ikke kunne gå randonee igjen «allerede» i april, men selv om jeg syns det går utrolig sakte fremover i hverdagen så har jeg tatt kjempesteg! Det er februar og jeg er på ski! Opp går supert, jeg sliter mer med den statiske belastningen på lårene nedover, men nå skal jeg skynde meg sakte et par måneder til og forhåpentligvis blir Ski & Sail i april akkurat så fantastisk som vi drømmer om🤩🤞

Selv med googles på og vinden ulende utenfor hetta er det vanskelig å holde gliset borte fra øya 🤩

Følg drømmen!

For 3 år siden hadde jeg ikke padlet særlig. Jeg hadde aldri sovet ute på vinterstid. Jeg hadde aldri gått på fjellski. Jeg hadde aldri gått med pulk. Jeg hadde aldri stått på randonee. Jeg hadde aldri tenkt tanken på å holde en edderkopp!!!!

I dag er det nøyaktig 1 år siden jeg fikk «godkjennelse» til å krysse Grønland på ski i mai 2018. Bak den «godkjennelsen» lå det utallige timer på fjellski og med trening og flere netter ute i ned mot -30 grader.

I dag er det nøyaktig 2 år siden min første randoneetur. En 24-timers tur fra Oslo til Voss for å få gått opp en fjelltopp og kjøre ned igjen. Om 1,5 uke settes kursen mot Voss og nye topper. I mellomtiden har det vært andre topper og flere skal det bli. Randonee er gøy! 🤩

I mellomtiden har jeg også padlet på Grønland. 10 dager i en kajakk i isvannet med isbreer og isfjell på alle kanter 🤩

Og jeg har holdt en tarantella! Noe som jo er helt galskap når man har totalt edderkoppskrekk! (Mer galskap enn å krysse Grønland når man er en frysepinne).

Do one thing that scares you every day😉

Og jeg har kjøpt meg hytte! 👏 Jeg, og jeg alene, nettopp hjemkommet fra Grønland og plutselig hytteeier. Det er kanskje ikke det mest økonomisk gunstige jeg kunne gjøre akkurat da, men det var en drøm…

Jeg visste det før, men de siste 3 årene har gjort det enda tydeligere: Følg drømmen! Lev livet! Det er som klisjeen sier: Den eneste som står i veien for deg selv er deg selv… Du er ikke for gammel. Du er ikke for utrent. Du er ikke for pysete. De er alle bare dårlige unnskyldninger for å slippe å gå utenfor komfortsonen. For dit må du om du skal realisere (de fleste) drømmer. Vi som imponerer deg med å gjøre det har alle vært der. Det har vært ubehagelig, det har vært dritt, kjipt og slitsomt. Men det var verdt det. Drømmer er alltid det! 😉

Plate til primus/brenner

Når du bruker brenner på vinteren fyrer man opp i teltet (selv om det ikke er anbefalt). Grunnen sier seg selv. Vann må tines uansett om det er kaldt ute og vinterstorm. Noen ganger kan det være nødvendig og godt med litt varme i teltet også. Når man fyrer opp i teltet er det greit å ha en stabil plattform for brenner og brensel-flaske. Jeg har laget denne til min MSR XKG EX. Har brukt denne på mange turer og den fungerer helt supert! 🙂

Her har jeg brukt 0,5mm kryssfinerplate, var på utkikk etter 0,3mm, men siden jeg kunne få kjøpe avkapp av 0,5mm for en slikk og ingenting ble det det. Den veier uansett minimalt.

Kryssfiner plate, markert for hvor brenner og flaske skal stå
Jeg har brukt vanlige strips til å feste brenneren Det betyr at jeg må «smyge/benne» føttene inn i stripset, alternativet er å bruke f.eks ståltråd som du fester rundt for hver gang. Jeg syns imidlertid det ble vondt å jobbe med i kulda.. 😬😔
Har brukt festestropper som jeg har klippet til å holde flaska på plass. Snart klar… 😃👏
Ferdig! 😃👏
Plasserer plata med flaske og brenner i bunnen av kuldegroper i teltet og forvarmer (fyrer med renset bensin). Når brenneren er forvarmet pumper jeg inn mer bensin og får en stabil flamme
Nå kan plata flyttes (pass på annet brennbart materiale rundt!), jeg setter den opp på «kjøkkenhylla» i teltet.

Friluftslivet.net har skrevet veldig bra om fyring av primus i teltet. Les gjerne mer om dette her.