Hvorfor?!?

Det er det spørsmålet jeg oftest får når noen hører at jeg skal krysse Grønland. «Hvorfor?», «Hva motiverer deg?», «Så glad i ski og kulde er ikke jeg!», «Hvorfor ikke bare gå fryktelig mye på ski her hjemme?» 
Jo lengre tid som går og jo mer bevisst jeg blir på det, jo flere grunner innser jeg at det er for at jeg har bestemt meg for å krysse Grønland. Ingen av grunnene handler om at jeg er spesielt glad i å gå på ski eller i kulde. 

1. Det mentale

Det som først og fremst trigget meg med Grønland var den mentale utfordringen. Vil jeg klare å gå 26 dager i isødet og motivere meg selv/snakke meg selv opp i steden for å gå å hate? 
Nå når prosjektet er i gang har jeg innsett at det er minst like vanskelig mentalt nå når jeg må endre på vaner og legge om livsstilen min, om ikke totalt så i alle fall en del. For det er nå jeg kan velge å dra på jentetur i helga eller kjøre form-test. Det er nå jeg må ut med dekk, og etterhvert pulk, uansett vær og uansett form. Klarer jeg å følge planen dette året skal jeg være i fysisk (og psykisk) form til å gjennomføre turen når jeg vel står på Grønland. Da er tross alt det mest fristende alternativet jeg har å gå sånn at jeg kommer over isen til en dusj, en middag som ikke er frysetørret og en seng å sove i.


2. Utfordre komfortsoner og skape nye vaner

Jeg har alltid vært glad i å være på tur. I fjor brøyt jeg en barriere med å dra på telttur alene og det åpnet nye turdører. Men. Jeg har aldri sovet ute på vinterstid før. Jeg har aldri klart å prioritere å gå fryktelig mange kilometer på ski hvert år. Jeg har aldri lært meg å bli komfortabel i fjellet på vinterstid (utenfor slalåmbakken). Jeg har aldri klart å prioritere trening i så stor og systematisk grad at en topptur eller en 10-timers tur har vært komfortabelt å ta på impuls. Jeg vil at alt dette skal være naturlig! Jeg vil ikke at ubehaget og usikkerheten med disse tingene skal være en dørstokkmil som stopper meg fra å leve det livet jeg drømmer om! Kanskje er det drastisk å bestemme seg for å gå Grønland for å oppnå det, men det funker! Jeg har ikke bare hatt min første natt i telt på vinterstid, jeg har hatt min første vinterskitur alene! (Og 6 netter i telt på snø bare nå i år). Jeg har kjøpt meg (og brukt) pulk, jeg har hatt mine første toppturer, jeg har fått min første intro til kryssing av bre og jeg går uten problemer turer på 10-12 timer. Jeg utfordrere komfortsonen på jevnlig basis, jeg lærer kroppen og psyken min å kjenne på en helt ny måte og jeg vet at innen jeg kommer hjem fra Grønland er det så mye som per i dag fremstår som ubehagelig, ja kanskje til og med som uoverkommelig, som er blitt høyst overkommelig og helt naturlig. Jeg gleder meg til det og jeg digger hvert steg på den reisen jeg er på! 😍

3. Hva vil jeg bli husket for
Dette er kanskje det vanskeligste punktet å innrømme, det som føles mest… sårbart og kanskje… flaut…?? 🤔 
I følge Anthony Robbins har alle mennesker 6 grunnleggende behov og jeg tror jeg kan knytte ønsket om å krysse Grønland til hele 3 av disse. Behovet for variasjon, behovet for vekst og utvikling (ref. pkt 2) og ikke minst betydning. Nå kan man kanskje si at det ikke har betydning for noen andre enn meg selv å krysse Grønland og det innrømmer jeg gladelig; dette er en giga-egotripp! Men det har betydning for meg, STOR betydning!
I dette ligger det også «hva vil man bli husket for?». Nå vet jeg at man ikke skal bry seg så mye om hva alle andre tenker, men for min egen del har jeg et behov for å redefinere hva jeg husker meg selv for. Etter noen tunge år hvor jeg i en periode fikk knust alt jeg trodde jeg var, alt jeg trodde på og hvor jeg ble usikker på alt og alle rundt meg har jeg et behov for å vise at jeg er noe mer. Jeg har et behov for å bevise, ikke minst for meg selv, at jeg er sterk. At jeg kan, vil og jeg får til. Uavhengig av hva andre måtte tro og mene, både om prosjektet og meg. Og det har betydning! I alle fall for meg. På mange måter er Grønland (og mye annet av det jeg har gjort de siste årene) min måte å ta tilbake livet mitt på. Bevise, for meg selv, at jeg er større og sterkere enn depresjoner og de som ønsker å trykke meg ned. 

4. Inspirere andre
Nei, dette er ikke en grunn til at jeg bestemte meg for å krysse Grønland. Det var det kun egoistiske grunner til. Men grunnen til at jeg velger å dele og ta dere med på reisen er for å inspirere. Jeg har alltid sagt at «kan jeg kan alle» og det mener jeg fremdeles! Kanskje skal du ikke krysse Grønland, kanskje skal du løpe din første 5km, starte på en ny utdannelse, gjøre det jobbbyttet du har tenkt på, begynne på et kurs for å lære noe nytt, bryte ut av en destruktiv relasjon eller bare komme deg ut av sengen og gjennomføre en ny dag. Uansett handler det om å ta valg, bestemme seg, sette seg mål og gjøre det som kreves for å nå dem. Og når jeg får tilbakemeldinger om at dere tør å følge deres drømmer fordi jeg tør å følge mine… da vet jeg at det jeg gjør har betydning også ut over meg selv..
Takk for at dere leser, takk for at dere heier på meg! Jeg heier på dere også, uansett hva drømmen og målet er; Du klarer det! 👏😘

Snipp snapp snute så var Josten-eventyret ute.. 

Søndag morgen sto vekkerklokka på 06:15. De siste dagene hadde vi tilbakelagt over 50 km til fots (med sekk og ski på ryggen) og på ski (med ca 25kg på ryggen), bare første dagen gikk vi opp 2000 høydemeter og andre dagen gikk vi opp og ned og opp og ned og opp igjen. På grunn av lange dager på tur har det også blitt minimalt med søvn de 3 siste dagene og det kjennes godt på kroppen når vekkerklokka ringer. 

Det er imidlertid umulig å ikke smile når man våkner og ser ut på dette: 

Vi er, om ikke på verdens tak, i alle fall så godt som på Norges tak og sola skinner 😍

I dag er det meldt regn på ettermiddagen, vi skal ned til bilene og mange har en lang kjørevei hjem. Det gjør at gruppa for første gang er ferdig (nesten) til avtalt tid (3 min over må være godkjent👏😃), farten er høyere og pausene kortere. Deilig!!! 👏 For selv om det var tungt å våkne er jeg både stolt og glad når jeg kommer i gang og kjenner at kroppen min på dag 3 er superfin og at jeg fremdeles har en del igjen å gi! 👏

Enda bedre blir det når vi ganske kort tid etter avgang tar av fellene og setter utfor de første bakkene. Jeg kommer meg ned uten fall! 👏👏🎉👏 I de slakeste partiene får jeg til og med inn et par svinger som kan begynne å minne om Telemark (vi er ikke storforlangende her altså… 😂🙈) Selv i de bratteste bakkene er jeg ikke stiv av skrekk (hele tiden) og kroppen har tydeligvis skjønt at den må kompensere for 25kg ekstra på ryggen i det jeg kommer ut av balanse. For en mestringsfølelse! 😍👏

Vi stoppet ved Bings gryte, en formasjon i isbreen laget av vinden.

Etter Bings gryte går det opp, opp og opp igjen… Før det plutselig stuper nedover igjen og utsikten utover igjen åpenbarer seg.. det har vært 3 tøffe dager på tur, tøffere enn jeg hadde trodd, men igjen så er det vanskelig å tenke at det ikke er verdt alt slitet når du kjøre nedover mot dette 😍 



Og igjen Nina; tusen takk for fantastisk turfølge!! 😘

En fantastisk (tung) dag… Josten på Langs dag 2

Når vi våknet opp dag 2 var gårddagen fort glemt når teltplassen plutselig var forandret fra dette:


Til dette:


Kroppen kjentes fin og vi la i vei. I dag skulle være en mye lettere dag og vi fikk et avbrekk hvor vi var oppom en topp, til fots og uten sekk, med fantastisk utsikt. 


Så var det lunsj og vi kosa oss maks i sola 


I det vi skulle gå fra lunsj-plassen sier guiden «nå skal vi gå opp på den toppen der og det ser ikke så langt ut, men det er sykt langt for nå blir alt hvitt og man mister helt forhold til avstand og følelse av hvor langt man har gått». Jeg har vært med på det før, på Kilimanjaro. Da gjettet vi på at vi hadde en halvtime igjen å gå, etter 4 timer så det fremdeles ut som vi hadde en halvtime igjen… om det er denne kommentaren eller at jeg er sliten som gjør at jeg går i kjelleren eller at jeg er sliten vet jeg ikke, men den neste etappen blir tung. Det eneste jeg klarer fokuserer på er skia foran meg og tanken på at dette skal jeg gjøre hver dag i 26 dager, hvorfor i alle dager gidder jeg?!?!? Nina er en engel… som hun senere sier «jeg syns det så litt mørkt ut i det topplokket…» Så hun går opp på siden av meg, begynner å komme med quiz-spørsmål og sier «du som har reist så mye; kan du 13 land med 4 bokstaver?». Jeg tror jeg går å tenker på land i 1,5-2 timer… turen blir lettere, snart koser jeg meg på tur igjen og jeg lover meg selv at i så fint vær som vi har i dag er det ikke lov å kikke på skituppene sine! Takk Nina!!! 😘

Totalt tilbakelegger vi over 30 km, en del høydemeter (både opp og ned) og er ute i 12 timer denne dagen. I følge guidende er det et utrolig trått føre som gjør at det tar lang tid (dagen var estimert til 8-9 timer. Steder hvor vi skulle kunne skli over sklir vi absolutt ikke over, men noe ustrukturert pauser må nok også ta noe av skylda… men en totalt fantastisk (slitsom) dag! 😍😍😍






Ei ku på ski

hadde sett mer elegant ut enn meg på fjellski, – med 25-30 kg på ryggen… Det er konklusjonen etter første dagen på Josten på langs…🙈🙈

Se for deg ei stor melkeku, med 1 ski på hvert av de 4 beina (sikker på at Litago har hatt det i forbindelse med et VM eller noe sånt) og sett henne utfor en stupbratt bakke med mye tung, kram løssnø. Jeg ser for meg at det hadde vært 4 bein litt ukordinert i rykk og napp nedover bakken, med jura hoppende ukontrollert rundt… akkurat sånn stil hadde jeg ned bakkene første dagen… med unntak av jura da, de er de eneste jeg hadde kontroll på nedover bakkene der tror jeg, men sekken hadde i mitt tilfelle overtatt rollen som balanse ustabilisator… jeg skal ærlig innrømme at jeg er ustø på fjellski i utgangspunktet og når man legger til våt, tung, kram snø i hauger, tett tåke og null sikt og en 25 kilos sekk som hver gang du kommer LITT ut av balanse forsterker den ubalansen med… 25 gangeren?!?! 😬 Ja, da er det alt annet enn elegant… 😂🙈

Ellers så var dag 1 på Josten kjedelig, lang og spektakulær. 

Kjedelig fordi vi etter endelig å ha fått ski på beina og besteget første brefallet/bakken så kom tåka og vi så INGEN ting… vi så ikke engang begynnelsen og slutten på gruppa der vi gikk på lang, lang rekke. 


Lang fordi vi var ute på tur i 13 timer og da hadde tilbakelagt 2000 høydemeter og 21 km. Var rimelig klar for å få satt opp teltet, tina vann og lagt oss da… 😬


Spektakulær fordi vi gikk inne blant bresprekker og isformasjoner i tåka, noe som ga det en fantastisk trolsk stemning…  


og gleden over å få opp teltet, tine snø, legge seg i soveposen… den er ubeskrivelig! 

Der jeg på kvelden ligger med en varm naglene-flaske i hver armkrok i den nye soveposen min sier jeg til Nina «Hvis ikke du har har vært ute å gått i 13 timer i drittvær så kommer du aldri til å skjønne gleden det er å legge seg i soveposen meg naglene-flaskene, tørr og varm på kvelden» og sovner på et blunk. 
PS! Egentlig feil å si at det var første dagen for vi hadde ca 3 timer til fots torsdagskvelden også, frem til fleste leirplass på Vetleseter. 

PS2! Denne kua har meldt seg på randonee tur hele neste helg!!! 😱😱🙈

Fra Fjell til Fjord

Etter at fjellabstinensene slo til i forrige uke og Nina og jeg fikk booket tur til Finse har jeg svevd på en rosa lykkesky. Allikevel føles det litt galskap når du setter klokka på 05:30 lørdag morgen for å gå på ski i mai… 

Når vi begynte fra Finse var det tåke og lite sikt, men turen over vannet var allikevel ganske magisk med det blå overvunnet på isen og et trolsk lys


Etter vannet begynte vi på stigningen fra 1222 meter til over 1800 meter. Var ikke overalt det var like bra skiføre sånn til å begynne med, men hindringer er til for å overvinnes 😉😂

Etter en stund begynte de virkelige stigningene og nå kommer det litt selvskryt… men for et år siden hadde jeg meldt meg på en tur som dette, optimistisk som jeg er og så gruet meg som bare det når det hadde begynt å gå opp for meg hva jeg faktisk hadde begitt meg ut på. Selv med en hals som tidvis har sendt lukten og smaken av betent kjøtt (beklager, for mye detaljer!🙈) og feber den siste uka har jeg aldri vært redd for at jeg har tatt meg vann over hodet denne gangen. Og jammen meg hadde jeg ikke rett… turen gikk mer eller mindre som en lek! 😍 Etter 7t45min kikket jeg tilfeldigvis på klokka og tenkte at «jøss, har jeg allerede gått en hel formtest?!?» og det føltes helt greit å fortsette noen timer til! For et år siden hadde jeg hatet hele veien opp til toppen (ca 4 timer) og jeg hadde vært helt ferdig etter 8 timer. Nå var det helt greit å avslutte etter 10 timer, men kunne uten problem fortsatt lenger. DET er digg det!!! 👏🎉👏🎉👏😃😃

Men… tilbake til turen og begynnelsen av brefallet. Up er go, på lang lang rekke:


Og plutselig var vi oppr på breen 😍


Fremdeles lå tåka tjukk og stort sett var dette det eneste vi så de første 5 timene på turen.. 


Det var helt umulig å se noen ting så vi gikk kun på kompasskurs. Det var vind, litt snøføyke og store gledesutbrudd hver gang vi så antydning til en liten sprekk i skylaget, dessverre varte det aldri lenge før det var like tett tåke rundt oss på alle kanter igjen. Etter at vi hadde passert toppen og utsikten over fjorden under oss skulle ha begynt å syntes begynte vi å dikte opp utsikten vi skulle ha sett. Det er nemlig viktig å holde motet og positiviten opppe… 😉😂🙈 Nina og jeg har sjeldent problemer med det og gikk stort sett rundt som to store glis uansett… 😉😂


Ingenting kunne imidlertid forberedt oss på det som kom i det tåken endelig lettet og vi fikk se den virkelige utsikten… noen ganger er virkeligheten bare SÅ mye bedre enn fantasien… 😉😂 

Det første glimtet av noe annet enn tåke:


Herfra ble det plutselig sommer på 1-2-3 og utsikten ble bare bedre og bedre:




Så begynte nedturen, som tidvis var vel så krevende som turen opp… 😬



Men alltid med like flott utsikt! 😍


Før vi reiste tipset Agnes om at det var fint å bade når vi kom ned fra turen… VELDIG kaldt, men visstnok ikke noen sak for en Grønlandsfarer… Agnes er tøff. Det er ikke jeg… men jeg tipset nå Nina da.. kunne jo være at hun hun var tøffere enn meg og svaret var sånn ca «Hmm.. det hørtes fryktelig kaldt ut så tror vel ikke det blir bading, men kanskje greit å ta med ekstra ull for vi er jo truande til å hoppe uti vi…». Jeg lurte litt på når VI ble truandes til det, men innså at hun hadde rett… vi er jo det… 😂🙈 Og jammen… trur du ikke det frista med et bad når vi kom ned igjen da?!? Regner med ingen vil tro meg uten bildebevis så: 

En fantastisk tur og nå gleder jeg meg bare til Josten på langs neste helg! 😍👏

Heiagjengen i Østmarka

 

Klar for formtest 😃
Klar for formtest
Alle som hevder at nordmenn er innadvendte folk som ikke snakker med fremmede burde ta med seg et dekk (eller to) og gå en tur i Østmarka. Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at halvparten av alle vi møter når vi er ute å trekker dekk kommer med en kommentar, heier eller viser tommel opp og klapper. Det er faktisk ganske hyggelig å gå på tur, man føler på en måte at man gjør noe virkelig beundringsverdig der man går… Som når man har gått 16km med to dekk på slep i en veldig kupert løype, går opp en 2,5km lang bratt bakke og på veien nedover igjen møter en syklist (bakken blir visst brukt mye til bakketrening for syklister) som stopper opp og spør om vi har vært på toppen med de dekka. Det har vi jo, og da løfter han begge hendene og begynner å «tilbe oss» og sier bare «respekt ass, respekt!!». Jeg trodde ikke beina skulle bære meg etter den bakken, men plutselig føltes det mye bedre igjen… 😉😂🙈

 

 

Ja, vi har vært på toppen! 😀
Marita fortjener også enorm kudos. Hver tirsdag stiller hun opp som treningspartner for meg og trekker dekk og i dag ble hun jammen meg med på hele formtesten også. Det er ikke alle som hadde brukt en hel lørdag på å rusle rundt i Østmarka med dekk på slep! Marita er jo positiviteten selv og når vi etter 7 timer og 24 km har en av våre 5 minutter pauser, setter oss på hvert vårt dekk og prøver å få oss litt energi og vann, mens regnet øker på så kommer kommentaren «Nå koser vi oss altså!!!» med et stort glis… Etterfulgt av «dette er for spesielt interesserte….» 😂 Vi knakk sammen i latter begge to for hun hadde helt rett, – i begge deler… Det er lenge siden jeg har vært så sliten som jeg var da, kroppen verket, men vi koste oss og det er for spesielt interesserte. Jeg er så glad for at du har så spesielle interesser Marita og for at du er med meg å skravler meg gjennom 7 timer og 45 min og 27,3km… (og vi var ikke engang i nærheten av å gå tom for samtaleemner… ) 😘

 

 

Siste pause, 5 minutters hvile før nye (og siste) 40 min
Men igjen, det er ikke bare glam med formtest heller… i dag kom jeg meg i dusjen når jeg kom hjem, men etter det lå jeg 2-3 timer på senga og kikket på nøtteposen og resten av sjokoladen jeg hadde hatt med på turen uten å orke å spise noe. Den ene tåa har en vannblemme som er ca like stor som selve tåa og musklene i lår, rumpe og armer har virkelig fått kjenne på at de lever… Men… man blir vel ikke sterkere om man ikke utfordrer komfortsonen så etter en dag eller to med hvile (pulsklokka mi mener jeg må restituere i 8 dager!!!) er jeg nok igjen klar for ny dekktrekkingsdate på tirsdag Marita. 😉

 

 

We did it! 😀

 

Motivasjonsdalen og drømmen om snødekte topper

Jeg vet ikke når det begynte… om det var teltturen alene i påska og det å innse hvor tungt det var å gå med pulk på over 30 kg (når man vet at man skal gå med pulk på 65-75kg) eller om det var formtesten på et føre som var tyngre enn noe jeg hadde klart å forestille meg. Eller kanskje det var kombinasjonen. En real nedtur i motivasjonen var imidlertid et faktum i slutten av april og de siste ukene har jeg gått på autopilot. Trene i henhold til plan, – ikke tenke. Overbevise meg selv om at jeg bare skal ut på en liten rolig kosetur, selv om jeg vet at det ikke er det jeg skal (hodet og kroppen er lett å lure, det funker hver gang. Bare man kommer seg ut og kroppen blir varm er plutselig ikke hardøkta så ille allikevel… 😉)

Samtidig så flommer facebook- og instagram-profilen min over av mennesker på toppturer og fjellskiturer i fantastiske omgivelser. Jeg sitter i Oslo og er (tror jeg selv) i tidenes dårligste form… (det er utrolig hvor mye sånne motivasjonsdaler påvirker psyken og tro på egen form 🙈😇) Dessuten har jeg bestemt meg for å prøve og ikke bruke så mye penger nå, siden det har gått veldig mye penger til utstyr de siste månedene. Så da kan jeg jo egentlig bare sitte her i Oslo og surmule, grønn av misunnelse, med den dårlige motivasjonen min da….😒

Men i dag slo det meg; jeg kaster bort den beste måneden i året! Den beste treningsmotivasjonen min! Den beste treningen! Penger ordner seg på en eller annen måte (å, hei Luksusfellen…. 🤗😇), JEG MÅ UT PÅ TUR!! 🙂 

En tur jeg har hatt utrolig lyst til å gå er «Fra Fjell til Fjord» hvor du går fra Finse, over Hardangerjøkulen og ned til Hardanger. 25 mil, 8-9 timer, bratte bakker og (visstnok) stupbratte utforkjøringer(😱). Neste helg har jeg avtalt padletur med Agnes i Oslo på søndagen og jeg vil jo ikke misse den, men det er jo ledig plass på turen neste helg.. Hva gjør jeg? Opplegget etter turen på lørdag viser seg å bare være middag, overnatting på Finse og frokost dagen etter… det trenger jeg jo ikke få med meg… 🤔 I løpet av kort tid har jeg fått lagt en logistikk-plan for hvordan jeg skal komme meg hjem igjen etter turen på lørdag kveld og turen er booket. Noen timer senere er turfølge på plass også. Nina (som jeg traff på vinterkurset på Finse i februar og som skal være med på Josten på langs om 14. dager), blir med! 😃👏 

Neste helg blir igjen en drømmehelg! ❤️ Fra Fjell til Fjord» på lørdag og padletur i Oslofjorden på søndag! ❤️

Plutselig føles ikke formtesten jeg skal kjøre sammen med Marita i morgen så ille ut allikevel, det blir jo bare kos nå når jeg vet at jeg skal på skitur to helger på rad etterpå! 😃😍😄

(PS! Det er ikke sånn at jeg må kjøre formtester hele tiden fremover altså, men må ha noen langøkter innimellom (satser på min. 1 dag per måned nå i begynnelsen) og det å gå med dekk i 8-10 timer er ikke det kuleste jeg vet… så da velger jeg i alle fall foreløpig å kjøre de etter formtest-malen med 10 x 40 min intervaller, så kan jeg fokusere på tid, intervaller og lengde isteden for hvor slitsomt det er.. 😉 )