Min tvillingfødselshistorie. 1 av 5 – Igangsettelse

Da jeg fant ut at jeg var gravid med tvillinger begynte jeg å Google tvilling-fødsler. Ble det automatisk keisersnitt nå? Kunne man føde tvillinger vaginalt? (Altså, jeg skjønner at man KAN det, men hva legger man opp til i norsk helsevesen?) Hvordan foregår en vaginal tvillingfødsel? Kunne jeg føde hjemme? I vann? Det var ikke så mange svar og historier der ute. Det var veldig mange fødehistorier av enlinger og på fagsider sto det som regel «dette gjelder ikke ved fødsel av flerlinger». Men hva gjelder så ved fødsel av flerlinger?!?! Jeg trålet nettet etter (gode) tvillingfødselshistorier. Kanskje dumt, men vi lever i Google-tid og jeg ønsket informasjon om hva som ventet. Jeg fant imidlertid ikke så mye.

På kurs med Tvillingforeldreforeningen fikk vi en gjennomgang av jordmor på prosedyrene rundt tvillingfødsler og etter et lite besøk på føden en sen søndagskveld pga lite liv hos tvilling 2, hvor jeg endte med å få omvisning på føden og gjennomgang av tvillingfødsel på Rikshospitalet, følte jeg at jeg hadde fått svar på mye av det tekniske. Men hvordan opplevde kvinnene som fødte tvillinger fødselen?!? Jeg hørte noen historier fra venninner, noen fra Tvillingrådet (podcasten til tvillingforeldreforeningen) og fant noen på nett.

Og selv om jeg underveis og rett etter fødsel tenkte at «dette kan jeg ikke dele» så velger jeg å gjøre nettopp det. Fordi på på slutten av dag 1 etter fødselen så sitter jeg igjen med en god følelse og opplevelse av fødselen. Fordi jeg selv savnet flere historier og fordi de historiene jeg hadde lest hjalp meg og motiverte meg under min fødsel. Fordi den kanskje kan være til nytte for de kommende tvillingmødrene som nå sitter å googler tvillingfødsel og lurer på hva det innebærer. Historien om min fødsel er delt opp i 5 innlegg; igangsettelse, åpningsfasen, pressfasen (x2), opprydding og barsel.

Igangsettelse

Jeg ble lagt inn torsdag ettermiddag på observasjonspost. Da hadde jeg de siste ukene vært mer eller mindre sengeliggende pga ulike smerter og plager og jeg var så sliten, både av å ha vondt og pga manglende søvn at jeg knakk sammen i gråt bare legen på Rikshospitalet spurte hvordan det gikk med meg.

Planen var i første omgang at jeg skulle få sove ut og få litt smertelindring og at man så ville vurdere igangsettelse, enten i løpet av helgen eller tidlig uken etter. Beskjeden fra legen var «du skal i alle fall ikke reise hjem herfra uten en plan for når du skal settes i gang neste uke».

Jeg var sikkert full av hormoner her altså, men jeg var så letta over den beskjeden at jeg gråt en skvett til!

Det å komme opp på observasjonspost var en lettelse! Fra poliklinikken hvor jeg har følt at jeg har vært en del av et samlebånd og hvor det eneste som har betydd noe har vært hvordan barna hadde det, betydde det plutselig litt hvordan jeg hadde det også. Selv etter at legen på poliklinikken hadde sagt at jeg skulle legges inn sa jordmor på poliklinikken at «sånn er det å være gravid, bare noen uker igjen nå» og kunne ikke skjønne hva jeg skulle på observasjonsposten å gjøre. På observasjonsposten var det viktig at både jeg og barna hadde det bra, jeg fikk smertelindring, noe å sove på og for første gang på flere uker begynte jeg endelig å føle at jeg hadde litt overskudd igjen, nok til å klare å tenke på å gjennomføre en fødsel.

CTG flere ganger om dagen ble en vane, jeg fikk slappet av og gjort ferdig babyteppet (selv det hadde jeg ikke orket hjemme) og kanskje, kanskje er det siste bildet av magen?!?

Allerede fredag formiddag fikk jeg beskjed om at det ikke var noe poeng i å vente med å bli igangsatt og plutselig gikk jeg fra ledermøte via Teams til å få isatt inn ballong. Fikk først beskjed om at den ville bli tatt ut lørdag morgen, men når lørdag morgen kom skulle den sitte til midnatt. Den datt imidlertid ut i 22-tiden. Det store spørsmålet nå var om jeg ville få hormoner i natt eller på søndag. Dette var avhengig at kapasitet på fødestua og da det viste seg at det var en annen tvillingfødsel på gang på fødestua måtte jeg vente til neste morgen. Jeg var uansett så glad for å være på observasjonspost, bli ivaretatt og at ting var på gang at en utsettelse fra eller til spilte lite rolle.

Da jeg ble innlagt på observasjonspost var vi usikre på om Henning kunne besøke meg pga Corona eller om det nå kom til å gå dager før vi ville se hverandre igjen. Heldigvis fikk han komme i besøkstiden hver dag og her feirer vi oppstart av hormoner med sushi og (alkoholfri) champagne søndag kveld 🥳

I løpet av søndagen begynte jeg på hormoner, tabletter hver 4. time. Jeg fikk ganske raskt kynner, men det skjedde ikke noe mer. Kl 8 på kvelden søndag fikk jeg ny dose med hormoner og planen var ny sjekk med CTG (overvåking av hjertefrekvens og registrering av bevegelser på babyene) og nye hormoner ved midnatt. Jeg la meg og fikk hvilt et par timer og sto opp igjen litt før 12.

Jeg ble sittende å vente. Kynnerne kjentes kanskje litt sterkere ut og jeg satt å lyttet ut i mørket på smertehyl fra fødestuen rett nedi gangen. Det er litt «merkelig» å ligge på observasjonspost å høre smertehylene fra kvinner på fødestuen. Altså, jeg vet det er helt naturlig å hyle under fødsel, men når man ligger sånn på vent på å bli satt igang så blir det plutselig veldig tydelig at det du hører der, det skal jeg også gjennom snart, bare å glede seg! Heldigvis er jeg ikke spesielt lettskremt og i tillegg hadde jeg på dette tidspunktet hatt vondt så lenge og var så sliten at jeg husker jeg tenkte; «whatever… enten så dør jeg ellers så overlever jeg og ungene er ute, begge alternativene er bedre enn å fortsette denne graviditeten»

CTG og hormoner ved midnatt blir igjen utsatt pga kapasitet på avdelingen. Akkurat der og da har jeg mest lyst til å begynne å grine. Jeg vil bare bli ferdig!!! Men, jeg går å legger meg i 1-tiden, det gjelder å være uthvilt når det starter.

Ca kl 01:30 må jeg på do. Jeg syns kynnerne har tatt seg litt opp, har hatt et par litt kraftigere i alle fall, så setter på rietelleren for å se om de kommer mer jevnlig og om det kan ha gått over til rier.

I det jeg setter meg på toalettet smeller det! Kynnerne kommer så hyppig og er så intense at jeg gisper etter luft. De varer 1,5 minutt og det er mindre enn 1 minutts pause mellom hver. Fremdeles slår det meg ikke at det er rier, jeg er helt innstilt på at dette er kynnere og tenker at «når dette er kynnere kommer jeg aldri til å overleve rier!». Etter en stund kommer jeg meg endelig av toalettet for å få ringt etter jordmor for å varsle om tiltakende kynnere, slik jeg har fått beskjed om.

Fortsettelse følger under innlegg om åpningsfasen

Tips for igangsettelse:

– Fødebagen; jeg fikk tips om å pakke en del ekstra sett med klær i tilfelle tvillingene kom tidlig og vi fikk lang tid på intensiv/barsel etter fødsel. For meg kom dette godt med når jeg ble lagt inn i forkant av fødsel, i tillegg til at samboeren min tok med både strikketøy og mer klær. Bok, lydbok og annet tidsfordriv var også veldig greit å ha i bagen til disse dagene

– BBHugMe-puta!! ❤️❤️ Den har reddet bekkenet og (litt) søvn hele svangerskapet. Det var ikke noe unntak på observasjonsposten og den var i bruk døgnet rundt for å gi behagelige sitte og ligge stillinger.

– Snacks og mat. Du får det du trenger på observasjonsposten, men jeg hadde så halsbrann at f.eks middagene der ble for krydret og fete (helt vanlige middager altså…). Derfor var min «halsbrann-vennlige» mat og snacks gull verdt som avveksling. (I tillegg til at samboeren min lagde middag uten krydder, fett osv hver dag som han tok med til meg. Jeg er bortskjemt🙈😄🙈🥰🥰)