For et par dager siden publiserte jeg et innlegg om fjerde trimester og om hvordan de 3 første månedene hadde gått. Blogginnlegget var ganske rosenrødt og jeg skal innrømme at jeg det ikke var skrevet den dagen, men det lå ferdig skrevet klart til planlagt publisering. Selv om jeg fremdeles står inne for det som står der så var det et litt tyngre øyeblikk akkurat i det meldingen «planlagt blogginnlegg publisert» tikket inn. Det har nemlig vært noen av de øyeblikkene også 🙈 Slik så jeg nemlig ut rundt den tiden blogginnlegget ble publisert…
Årsaken: endelig, etter 13 uker skulle jeg delta på min første barseltrening (målet var å starte opp ca 6 uker etter fødsel, men tvillinger og Corona har satt en stopper for det). På grunn av Corona var det virtuelt og for anledningen hadde jeg bare en baby. Jeg hadde timet mat og søvn til når det skulle begynne. Alt lå til rette… og så gråt babyen seg gjennom hele seansen og jeg fikk tatt to øvelser i løpet av en hel time…
Og akkurat der, akkurat da, raknet verden min… jeg vet det er skikkelig teit for i den store sammenheng er det så utrolig uviktig… men akkurat da ble jeg minnet på at det er 11 måneder siden jeg kunne trene og være på tur som jeg ville. Det er 11 måneder siden kroppen min har fungert som den skulle… og jeg vet at for å få bekken og resten av kroppen til å fungere igjen så er det nettopp denne type trening som skal til… og jeg klarer ikke få det til når jeg bare har en baby engang 😭
Samboeren min og jeg har litt forskjellige måter å takle følelser på. Der han er flink til å møte meg (og andre) på følelsene mine, forstå og snakke om det er jeg mer «kald» og mer «skjerp deg! Nå må du ta deg sammen, det finnes verre ting!».
Heldigvis har han skjønt at det enkelte ganger er bedre å la meg være alene med følelsene mine og når han kom hjem og skjønte at det jeg ikke ville bli forstått eller snakke om det tok han tvillingene med ut på tur… tilbake satt jeg og gråt av sorg over en kropp som ikke funka og bitterhet over at jeg ikke kan trene, ut på tur og bruke kroppen.
Men så har det seg jo sånn at jeg tror veldig mye sitter i hodet.. så mens jeg sitter der og syns synd på meg selv så er det en stemme som begynner å hviske «nå må du slutte da! Ta deg sammen! Dette her er bare tull! Du som sier alt sitter i hodet, ikke mye mental styrke å spore her nå….»
For jeg vet jo hva som funker… tørke tårene, skru musikken på full guffe og gjøre øvelsene som skal til for at bekkenet snart blir bedre… jeg droppet knipeøvelsene (makan til kjedelige, men nødvendige, greier! 😫🙈😄) og kjørte en rask økt med øvelser som både fikk opp pulsen og ga styrketrening… og helt rett… noen minutter senere så livet lysere ut igjen…
Det gjorde faktisk så godt at jeg til slutt følte for å leke litt også… for å se om «gamle kunstner» fortsatt satt…
Jeg har helt klart litt å jobbe med, men det e’kke så gæli… 😄
Og følelsen etterpå… den er ganske upåklagelig 🥳 Måtte bare skjerpe meg litt først… 🙈😄
Frøken Reisende Mac 