Her om dagen kom en dame bort og titter forsiktig ned i vogna (på behørlig Corona-avstand). «Så søte de er!! Virkelig, virkelig søte, så skjønne sammen! …. ja, jeg har tvillinger selv.. det er så spesielt❤️». «Ååå.. hvor gamle er dine?», «8,5 år, så en del eldre enn disse.. hvor gamle er de?», «3,5 måned», «ååå… de er så skjønne.. jeg husker ingenting av den tiden med mine egne…».
Og akkurat det utsagnet har jeg hørt fra flere tvillingforeldre. Det sies at med tvillinger så er du så sliten at man ikke husker de 3 første årene.
Her jeg er nå kan jeg skjønne det… Jeg glemmer nemlig alt om dagen! Jeg husker ikke hvor mange ganger jeg har vært oppe hver natt når morgenen kommer. Når jeg kikker på klokka under en mating husker jeg ikke hva den var sist jeg så på den og om jeg har vært oppe 5 minutter, 20 minutter eller 1,5 timer eller hvor lenge ungene har sovet. Tiden kommer og tiden går og jeg bare eksisterer her og nå.
Jeg har også allerede helt glemt de første ukene. Det til tross for at jeg vet at jeg flere ganger sa «de sier at man glemmer alt fra denne tiden, men jeg føler meg ikke så trøtt så jeg kan ikke skjønne at jeg skal det…»
Men innimellom dukker minner opp… og når jeg om en del år ser tilbake på denne crazye barseltiden så håper jeg at jeg husker:
❤️ Følelsen av en nyfødt liten kropp mot bar hud på brystet
❤️ Følelsen av å stå opp og lage egg og bacon til frokost mens babyene sov (for ja, det var en periode vi orket å gjøre det til tross for utallige amme-nachspiel i løpet av natten)
❤️ Følelsen av de første smilene
❤️ Følelsen når smilene ble hyppigere og de begynte å vekke oss med små rop istedenfor gråt om morgenen og vi ble møtt av et stort baby-glis når vi kom inn
❤️ Den skrekkslagne følelsen av «hva gjør nå?!? Har de tenkt å sende oss hjem alene med de to små krapylene her?!?! Uten bruksanvisning?!?!»
❤️ Følelsen av komplett ro når begge to endelig sover søtt side om side
❤️ Følelsen når de holder hardt, hardt i fingrene dine når du gir flaske
❤️ Hvor koselig det var når de lå på brystet vårt og sov de første ukene, mens vi voksne hadde høytlesning fra en bok. Vi fikk høre at vi skjemte dem bort, men jeg angrer kun på at vi ikke «skjemte de bort» mer, for forskning viser at noe av det viktigste man kan gi barn i denne perioden er kroppskontakt og perioden hvor de gadd det gikk over så alt for fort)
❤️ Hvor utrolig søte de var når de begynte å fatte interesse for leker som hang over dem og «skravlet» og lo som bare det med dem
❤️ Når de begynte å fatte interesse for hverandre
❤️ Når de var urolige og gråt, men roet seg når katten la seg malende med ved siden av dem i senga
❤️ Lyden av den rolige, lette, nesten lydløse pusten når de sover ved siden av meg om natten
Og tross alt, jeg har aldri levd mer etter mottoet mitt «sove kan jeg gjøre når jeg blir gammel!». Håper jeg husker å forkaste det mottoet når småbarnsperioden er over 🥱😴😴😴
Frøken Reisende Mac 