Nå har jeg sagt og lovet at jeg skal dele min erfaring med amming så lenge at det begynner å bli flaut… hvordan tvillingmødre har tid til å være bloggere er mer enn jeg begriper 🙈 Men… her kommer det endelig… ikke fordi min ammehistorie er så aktuell for så veldig mange, men for de som sliter med amming kan den kanskje hjelpe🤞 Så jeg deler fordi jeg, igjen, skulle ønske jeg hadde hørt om dette i forkant. Fordi, når jeg ba om ammeveiledning på Rikshospitalet så var informasjonen og hjelpen jeg fikk feil og gjorde at jeg pinte meg igjennom 6 uker med smerter istedenfor at jeg fikk den hjelpen vi trengte tidligere. Det kostet meg også mest sannsynlig muligheten til å fullamme. Hvordan jentene opplevde de første ukene vet vi jo ikke, men når vi fant ut hva som var feil er det grunn til å mistenke at de også hadde hatt det bedre disse 6 ukene om vi hadde fått riktig hjelp med en gang.
Da jentene ble lagt til brystet etter fødsel hadde jeg to ulike opplevelser; 1. Så vanskelig dette er!!! Hun vil jo ikke ta brystet skikkelig. Gaper ikke og suger ikke ordentlig…. Jeg skjønner hvorfor folk sliter med amming! og så, rett etter på 2. Så enkelt dette er! Nå skjønner jeg hvorfor folk får til amming uten problem!
Det tok under 24 timer før det å amme gjorde vanvittig vondt og blodet piplet. Jeg syns de fikk lite bryst i munnen og dårlig tak, det gjorde vondt og produksjonen kom ikke i gang. I samråd med barnepleiere begynte vi å pumpe til noen måltider for å lindre smerter og sårhet og holde produksjon ved like/øke. Jeg ba om ammeveiledning og dagen etter kom hjelpen. Jeg forklarte at jeg syns de fikk lite bryst i munnen og lurte på om jeg gjorde noe feil eller om det var noe jeg kunne gjøre annerledes. Beskjeden var at jeg gjorde alt riktig og at jeg hadde store brystknopper og de så små munner så det var bare sånn det var. Så da fortsatte vi. Smertene ble verre og verre og melkeproduksjonen økte minimalt. Jeg prøvde ut behandling for sopp da symptomene kunne ligne på soppinfeksjon, men helt uten hell. Sugetak ble det aldri gjort mere med, for vi hadde jo fått ammeveiledning på Rikshospitalet og fått beskjed om at alt så bra ut.
Her kommer første tips; be alltid om å få flere til å se på ammetak om du sliter med amming!
Tvillingene lå alltid med hodet til en side. På sykehuset og helsestasjonen fikk vi beskjed om at vi måtte prøve å snu hodene til andre siden. Vi prøvde, det gikk ikke. Var vi heldige fikk vi hodet opp i midtstilling, før det sank tilbake til favorittsiden deres. Men, det var bare å jobbe på med å snu hodene hvis ikke ville de få feil hodefasong og bli skjeve i muskulatur. Så vi prøvde og prøvde og prøvde…
Etter 6 uker rant tårene og jeg beit meg til blods for å ikke hyle av smerte ved hver amming. Siste halmstrå var privat ammeveileder på Bambusklinikken på Stabekk. Hun så på ammingen. Hennes første kommentar var «du har helt normale brystknopper og barna har helt normale munner! De var jo store når de ble født!», den andre kommentaren var «men de klarer jo ikke åpne munnen skikkelig….». En undersøkelse av babyene viste at de var så stive i nakke, rygg og munn at de ikke klarte ta hodet skikkelig bakover og ikke klarte å gape ordentlig. Det var ikke noe rart at de ikke fikk tak!
De har ligget så trangt i magen (var 2,7 kg og 3,1 kg da de ble født) at de har stivnet slik de lå i magen… dette er visstnok ikke helt uvanlig blant enlinger, men blant (store) tvillinger er det visstnok ganske vanlig at de ligger så trangt at de kan få noe stivheter av det… hvorfor var det ingen som tenkte på eller sjekket det på Rikshospitalet?!? (Har i ettertid hørt om flere som har hatt ulike konsekvenser av at tvillinger har ligget trangt i magen så syns det er rart at man ikke er obs på dette ved tvillingfødsler).
Vi fikk time hos kiropraktor rett etter timen hos ammeveileder. Den kvelden sovnet begge jentene med hodet til den siden vi aldri har klart å få dem over på og i dagene etterpå begynte de å bevege hodene frem og tilbake. Ammingen var heller ikke (så) smertefull lenger og vi kunne ha amminger som var helt smertefrie. Det tok en del behandlinger før ammingen gikk helt bra og de fikk full bevegelighet både i nakke, rygg og munn (gape og bevege tungen), men den umiddelbare effekten var for stor til å være tilfeldig. Melkeproduksjonen økte også, men jeg fikk aldri nok melk til å kunne fullamme begge. Om jeg hadde klart det om vi hadde fått hjelp tidligere får vi aldri svaret på, men det hjalp i alle fall ikke.
Jeg syns det er trist at det er så tilfeldig om man får hjelp og hva slags hjelp man får. Hadde vi fått ammeveiledning fra en annen på Rikshospitalet hadde vi kanskje fått hjelp med en gang… hadde ikke min svigermor vært tidligere jordmor og hatt bekjente som var eksperter på amming hadde vi kanskje aldri fått hjelpen. Hadde vi ikke hatt råd til å ta dette privat hadde vi ikke fått den hjelpen vi trengte når vi først hadde havnet galt ut fra Rikshospitalet.
Så sliter du med amming; be om hjelp fra flere, det er ikke sikkert første fagpersonen som hjalp deg hadde rett. Ha i bakhodet at det ikke bare er stramme tungebånd som kan påvirke amming (det ba vi dem nemlig spesifikt å sjekke på Rikshospitalet fordi vi hadde hørt om det og har hatt andre vi kjenner hvor det har vært problemet) og sugetak, men også stivheter om den/de har ligget trangt.
Og husk; barna overlever på morsmelkerstatning også. Selv om jeg var klar på at mme ikke var et nederlag før fødsel satt det LANGT inne å gi opp ammingen. I den verste perioden ga vi flaske, la babyene og så satte jeg meg til å pumpe. Jeg rakk ofte nesten ikke å bli ferdig før de var våkne å skulle ha mat og stell igjen. Døgnet rundt, noe som var ekstremt slitsomt og gikk på bekostning av søvn. Det kommer til et punkt hvor det ikke er verdt det lenger og det er greit ❤️
Frøken Reisende Mac 