Morsfølelse… det man forventer, tror, håper skal komme fra dag 1. Riktig nok svevde jeg på en rosa sky de første månedene, men jeg vet ikke om jeg kan si at jeg har MORSFØLELSE enda. Men jeg trøster meg med at psykologen min sier at det ikke er unormalt, spesielt ikke med så lite søvn, så mye gråt, så mye gulp/oppkast, så mye sykdom og så mye smerter vi har hatt de siste 2 årene. Jeg har i alle fall ansvarsfølelse og gjør det jeg kan for at jentene skal ha det bra. Denne teksten ble skrevet i en god periode tidlig i fjor sommer hvor jeg følte at vi hadde mestret det første tøffe året ganske bra… jeg var visst litt tidlig ute med den seieren for som nevnt i forrige innlegg kom jeg sjeldent så langt at skrev noe og enda sjeldnere så langt at jeg publiserte noe på den tiden og verre skulle det bli. Jeg syns allikevel denne fortjener en publisering nå.
Jeg elsker jentene mine. De er verdens søteste. De er verdens morsomste og herligste. Det er ikke det… jeg ville jo ikke byttet de bort mot noe nå når de er her. Jeg ville gått gjennom ild og vann, til verdens ende og tilbake og ofret mitt eget liv for at de skal ha det bra. Mest sannsynlig er det tusenvis, om ikke millioner, av hormoner som har programmert mødre til å ha disse følelsene gjennom tusenvis av år. Jeg er ikke noe unntak.
Men innimellom lurer jeg; ville jeg ikke vært like lykkelig uten? Og jo… mest sannsynlig ville jeg faktisk vært lykkeligere… Det er ikke kun min følelse som tilsier at det er slik. Forskere ved universitetet i Western Ontario har kommet frem til at det å få barn faktisk heller gjør deg mindre lykkelig. Lykkefølelsen begynner først å stabilisere seg etter rundt 5 år… En undersøkelse fra Harvard viser at barnløse par er lykkeligere enn par med barn. Og etter uendelige krangler og frustrasjon forårsaket av trøtthet, smerter og ulik oppfatning av ting de siste månedene tviler jeg ikke!
Så selv om dette føles helt feil å si så er det kanskje innafor å si noe om det allikevel….
Jeg savner det gamle livet mitt! Jeg savner å ha en kropp som tåler å løfte og å gå og å løpe og å danse og å sprette. Jeg savner å kunne dra ut på tur. Padle, ri og gå på ski. Jeg savner å være alene! På telttur, på hytta eller i en storby. Jeg savner å være sosial! Kunne møte venner, drikke vin og bli ute lenger enn planlagt. Jeg savner søvn!
Og siden forskning støtter min følelse skal jeg tillate meg selv å sitte her et par minutter til. Vite at jeg ikke er alene (antar at forskningen basere seg på et representativt utvalg) om å føle meg mindre lykkelig som småbarnsmor. La tårene strømme over sorgen over livet som var. Over smertene fra graviditet og fødsel som fremdeles til tider gjør meg invalid.
Og så skal jeg skjerpe meg. Se det positive. Glede meg over barnelatter, smil, nye fremskritt som gjør meg stoltere enn av noe jeg selv har oppnådd (hallo!!! Jeg har babyer som kan krabbe og den ene klarte såvidt å vinke her om dagen! 🥳 Slå den du! 🥳👏🥳👏😄). Skape nye drømmer med barna i dem. Kjenne alle hormonene som strømmer gjennom kroppen når to små gliser verdens bredeste glis og krabber mot meg i full fart for å gi meg verdens beste klem. Det er (også) lykke det ❤️
Frøken Reisende Mac 