Milepæl nådd

Et av kravene/tingene de anbefaler før Grønland er at man vinteren før skal ha gått minst 100km med pulk på minst 65kg.

Når jeg så på disse kravene/målene husker jeg at jeg lurte fælt på hvordan jeg skulle få tid til å (og kanskje orke? 🤔🙈) det… jeg delte det opp i hvor mange 10 kilometers økter jeg måtte ha. På den tiden virket en 10km skitur ganske lang uten 65kg i pulken, med 65kg i pulken virket det fryktelig langt, men jeg ble enig med meg selv om at det burde være fullt overkommelig. Jeg måtte bare prioritere trening. Akkurat det begynner å gå veldig av seg selv og dermed var plutselig ikke målet så vanskelig å nå heller. Med 3-4 måneder igjen til Grønland er målet allerede nådd, etter helgens langturer er jeg allerede oppe i 111,5 km. Så da er det vel bare å fortsette. Kanskje målet nå skal være å ha gått minst 1 000 km denne sesongen (inkl Grønland på 600 km) 🤔

Det er vel i alle fall bare å fortsette å gå… 😄

Reklamer

Randonee-trening i Wyllerløypa

Det er offisielt; jeg er blitt en av de gærningene som går opp slalombakken isteden for å ta heisen…. og det verste er at jeg digger det! 😃🙈😃👏👏 For en utrolig deilig og forfriskende treningsøkt! 😃👏

DNT hadde et arrangement som jeg tilfeldigvis kom over for noen dager siden: «Randonee-trening i Wyllerløypa. Bare å møte opp i randonee-traseen.» At det ikke er veldig populært med alle randonee-folka som går opp slalåmbakker har jeg fått med meg, men at det var laget en egen trasé for randonee i Wyllerløypa hadde gått meg hus forbi. Så siden det bare sto trening i kalenderen min uansett hev jeg meg med for å se hva dette var.

Selve traseen er ganske så smal så det går tidvis rett opp og det er ikke plass til noe traversering, men det er jo det vi er der for… trening. 😉 For meg var det også genialt å få testet de nye skia og utstyret. Det er mye enklere å finne ut sånne småting der… som når bindingen hele tiden løser seg ut i begynnelsen og du til slutt skjønner at du har glemt å sette den i gåmodus/lås foran… eller som når du kjører nedover og ikke skjønner hvorfor du plutselig er i så ubalanse på ski igjen, helt til du kommer ned og oppdager at du har glemt å sette støvlene i kjøremodus… det er mye å huske på med dette randonee-styret altså… 😂🙈

Hvis du lukter på randonee, men er litt usikker på hvor du skal begynne så syns jeg dette blogginnlegget var ganske nyttig i fjor. Også er det jo faktisk bare å leie ski (i Tryvann f.eks) å prøve en tur eller to i bakken. Nå kan det ikke sammenlignes med å komme seg ut i fjellene, men en liten smakebit er det og du får fantastisk trening på kjøpet! 😃 DNT (fjellsportgruppa) kommer til å ha folk der mer eller mindre fast hver onsdag fremover og du skal ikke se bort i fra at det blir en mer eller mindre fast greie for meg også. Kanskje visees? 😃

Endre tankesett

Det at jeg, som aldri har likt å trene og aldri har vært spesielt sprek, har bestemt meg for å krysse Grønland og faktisk nærmer meg en form hvor det er mulig å gjennomføre er jo ganske…. imponerende egentlig… 😄🙈 En ting er all treningen jeg har lagt ned de siste årene, men det hadde faktisk aldri vært mulig å komme dit jeg er nå dersom jeg ikke hadde klart å endre mitt eget tankesett.

La oss gå et par år tilbake. Jeg går inn i en spinningsal (eller på en hvilken som helst annen trening), setter meg på sykkelen og begynner oppvarmingen. Musklene protesterer, jeg blir tungpusta og alt er bare tungt…. Nå har jeg lært at det er noe som kalles «innbytterpust» og at kroppen alltid protesterer litt ekstra før den blir varm og kommer ordentlig i gang, men det visste jeg ikke den gang. Så hva begynte jeg å tenke? Jo… «Fy søren jeg er i dårlig form!!! 5 minutter inn i timen og jeg er allerede dritsliten og tungpusta…. Det er jo flaut å være i så utrolig dårlig form!!! Latsabb ass!!! Kom igjen nå, du er jo den pysa!!!» Skikkelig motiverende og oppmuntrende… Jeg ville jo aldri snakket slik til en venn som begynte å trene…  og jeg stoppet ikke der må du skjønne. En vanlig spinning time på den tiden varte 45-55 min og allerede der begynte jeg å tenke «40 minutter igjen!?!?!? Åssen skal du klare det da, så sliten du er allerede nå?!?? Er bare å ta det med ro her ja, de andre tror sikkert bare du har en dårlig dag. Flaks de ikke vet at det er sånn hver gang… Herregud… 38 minutter igjen, hvordan skal jeg orke det?!?!? Det er jo……. 6…. Eller 7…. Eller 6… ganger lenger enn du har holdt på hittil…. Sånn ca…. Det kommer jo bare ikke til å gå!» Jeg tror jeg kan påstås å ha vært en ekspert i snakke meg selv ned. 😔

En av de tingene som trigget meg med Grønland var; klarer jeg det psykiske med å gå 26 dager i isøde? Klarer jeg å psyke meg opp gjennom disse dagene og ikke ned?

Hemmeligheten, har jeg lært, er å bryte elefanten ned i biter. Jeg skal ikke gå i 26 dager over Grønland. Jeg skal gå en dag, så en dag til, så en dag til og så enda en dag og til slutt så har jeg gjort det i 26 dager og da er fremme. Men hver enkelt dag er nettopp det, en enkelt dag. Jeg kan få en skikkelig dårlig dag på dag 3, men det betyr ikke at dag 4 eller dag 5 blir dårlige allikevel. Ny dag, nye muligheter.

Jeg bryter det enda mer ned. Mange lurer på hvordan jeg klarer å gå i 9,5 time med tung pulk i drittvær å slite. Jeg går aldri i 9,5 time. Jeg går i 40 minutter. Så har jeg pause i 5 minutter før jeg går i 40 minutter til. Da har jeg pause i hele 10 minutter før jeg går nye 40 minutter til. Jeg tenker aldri lenger enn de neste 40 minuttene, til neste pause. Hadde jeg gått ut og tenkt at jeg skulle gå i 9,5 time, telt ned fra 9 timer til 8,5 time til 8 timer så hadde dagen blitt fryktelig lang. Når man kun har fokus på neste bolk blir den overkommelig. Når det er veldig tungt går jeg ikke i 40 minutter engang. Jeg går i 10 minutter, for da er jeg nesten halvveis. Så går jeg i 10 minutter til og da er jeg jo plutselig halvveis og så går jeg i 10 minutter til for da er det bare 10 minutter igjen til pause og vipps så er det pause. Slik kan jeg også ha et dårlig intervall, det betyr ikke at det neste intervallet trenger å være tungt og vondt. 😉

På fredag var jeg på spinning på Elixia og det var bakkeintervaller. Vi kjørte 4 minutters intervaller. Det vil si; vi kjørte ikke 4 minuttersintervaller, vi kjørte 4×1 minutter. Først syklet vi 1 minutt, så økte vi belastningen (bakken ble brattere) og vi syklet 1 minutt til før vi økte belastningen igjen og syklet nye 1 minutt før vi begynte på det siste minuttet. Det er utrolig hvor effektivt det er å bryte ned økta i mindre biter! For nå tenker jeg slik gjennom økta: «1 minutt, kom igjen. Det går kjempefort! Snart halvveis i det første minuttet nå….. Fy søren du jobber bra!! Halvveis! Snart en forandring nå…. Bare 15 sekunder igjen så endrer du belastning (at det går til enda tyngre trenger du ikke fortelle kroppen din, det finner den tidsnok ut av uansett. Fokuser på at det kommer en endring, det er utrolig hvor mye det motiverer når du er sliten!) Der kan jeg skru opp belastningen! Jada, dette går bra!!! Det tar sikkert minst 15 sekunder før kroppen virkelig skjønner at det har blitt tyngre og da er jeg jo nesten halvveis i det andre minuttet, dette går unna…. 15 sekunder igjen til endring nå, det klarer du!!! (skrur opp belastningen igjen). Fy søren du er rå!!! Halvveis igjennom hele intervallet nå… bare jobbe på så er du snart halvveis i det 3. minuttet!!! 15 sekunder igjen til endring nå… kan snart skru på skruen igjen… kom igjen!!! Der, siste minuttet er i gang… Det er helt rått at du klarer å holde det tempoet med den belastningen du har nå!!!! Snart bare et halvt minutt igjen…. Hold helt ut… hold helt ut… jobb på nå… 15 sekunder igjen…… der!»

Det er sykt mye mer motiverende når noen snakker sånn til deg enn sånn jeg pleide å snakke til meg selv. Fordelen er at hodet skjønner ikke om det er deg selv eller noen andre som sier det, uansett om det er postitivt eller negativt. Så når noen heier er den bare glad noen heier og forteller den at dette går bra. Hoder er jo dessverre alt for gode til å finne grunner til at ting ikke skal gå bra om det får lov til å bestemme.

Nå høres det kanskje litt kleint ut å stå å heie på seg selv med «jeg er rå! Fy søren å flink du er!». Det bryter jo med hele janteloven og er jo ikke noe du sier høyt! Men si det til deg selv i alle fall, du trenger ikke innrømme for en sjel at du gjør det… men se hvilken effekt det har når du begynner å heie på deg selv istedenfor å snakke deg selv ned. Det har du fortjent. 😉

Gjelder å gå ut med positive tanker 😉

Takk for at du leste😘

Nå eller aldri

Jeg vet ennå ikke helt om jeg har kommet meg fra «sjokket» i romjulen… 😳 Jeg har fått så utrolig mange hyggelige og støttende tilbakemeldinger og det betyr utrolig mye. Allikevel har jeg ikke klart å riste av meg følelsen «vil jeg virkelig meg selv så vondt?!?!». Vi snakker om at alle musklene i kroppen kjentes ut som store blåmerker (oppdaget da jeg prøvde å holde vottene oppe fra snøen med/mellom låra og jeg bare «shit!! Hvordan har jeg klart å få blåmerke på innsida begge låra på turen?!?!), at betennelsen under den ene foten har vært så vond at hvert steg sender illinger gjennom hele kroppen og at akillesen på det andre beinet gjør det samme.

Samtidig så er det en litt deilig følelse… jeg vet at dette kanskje høres sykt ut, men etter å ha vært mer eller mindre støl fra topp til tå i 1,5 år så begynner du å sette pris på den herlig tilfredsstillelsen av å kjenne at du har muskler overalt og at de faktisk har jobbet. Vi snakker sånn god stølhet da, ikke sånn vond «au jeg kan ikke bevege meg i det hele tatt»-støl. Det tar jeg også som et godt tegn, for hadde jeg tatt meg så mye ut for 1,5 år siden som jeg gjorde i romjula hadde ikke kroppen restituert så raskt igjen etterpå.

Utover i uka er det (heldigvis) den følelsen som har blitt sterkere og sterkere. Godfølelsen. Følelsen når jeg igjen perser på styrketreninga. Følelsen når jeg møter Marita og vi skravler oss gjennom to effektive timer med (2) dekk. Følelsen når jeg øker til 70kg i pulken og allikevel klarer å holde tempoet opp alle bakkene i Nordmarka (for det er vel oppkjørte løyper på Grønland?!? 🤔🙈😄). Følelsen når jeg ser på kalenderen for januar og februar og jeg kjenner at det er en ting som er viktigere enn alt annet akkurat nå; trening. Så da får hun vel rett hun som sa: «nå kjenner jeg deg jo egentlig ikke… men sånn jeg kjenner deg så er du ikke ei som gir seg. Du skal over Grønland du».

Beklager til alle jeg ikke får sett (så mye til som jeg ønsker) de neste 20 ukene. Det har ingenting med deg å gjøre som det så populært heter… Det har kun med denne meldinga her å gjøre «Nå eller aldri! Denne avgjørelsen kommer til å følge deg resten av livet. Gjør du ikke dette kommer det til å gnage den dagen du sittter 100 år gammel på sjukehjemmet og angrer på de tingene du sa nei til i livet ditt. Ta deg sammen nå!» Takk John Olav; jeg trengte den! Det er nå eller aldri og jeg skal over Grønland! 😊

Takk for at du leste. God helg!😊

På tide å se fremover igjen

2018. Nytt år og nye muligheter… Er på vei hjem fra Finse og tankene kretser fremdeles rundt Grønland, formtesten og hva jeg skal gjøre nå. En del av meg vet at jeg ikke kan gi opp nå. Jeg har investert så mye tid og penger i dette prosjektet allerede, jeg har kommet så langt. En annen del av meg vil ikke meg selv så vondt som jeg har hatt de siste dagene.

Jeg har fått så mange støtteerklæringer fra dere, tusen takk! Det betyr mye! 🙏😘 Guidene mener at det ikke er noen grunn til å henge med nebbet etter formtesten fordi løssnø er utrolig tungt å gå i, så det er jo også litt oppmuntrende. Så kanskje er det på tide å riste av seg både formtest og 2017 (som jo egentlig har vært et fantastisk år😍😄👏) og se fremover.

Det er ganske nøyaktig 4 måneder til gruppa reiser til Grønland. Det betyr at jeg har 16 uker og mellom 200-250 timer med trening igjen «å gjøre det på». For en ting er sikkert. Jeg kan ha en dag eller to, kanskje 3 eller 4, som under formtesten, men jeg kan ikke ha 26 sånne dager over Grønland. Men jeg kan jo heller ikke begynne 2018 med å gi opp. Så da er det vel bare en ting å gjøre; trene mer, trene mer målrettet og effektivt og bli ennå mer fokusert.

Godt Nytt År!🎆

Drømmen om de hvite viddene Drømmen om de hvite viddene fortsetter..😬

Er det på tide å revurdere Grønland?

Planen for romjulen var klar. Snille, snille Agnes (og mannen) hadde lånt oss hytta på Finse og vi skulle kjøre todagers formtest til Grønland. Målet; 12 x 40 minutters intervaller, vekselsvis 5 og 10 minutters pause. Totalt 9 timer og 20 minutter. Pulk på minst 65kg. På denne tiden skal vi klare å tilbakelegge minst 28 km. Det gikk ikke så bra 😥

Forberedelser:

Da jeg var på vei til toget med duffelbag på ryggen, sekk på magen, ski og pulk virket det å la sandsekkene ligge igjen hjemme veldig lurt. Jeg syns de 42 kiloene jeg hadde var mer enn nok… i etterpåklokskapens lys hadde de nok i alle fall gjort formtesten enklere. For vi var avhengig av å få ca 40 kg ekstra i hver pulk og satset på vann. Først fylle pulken med vann og så la det fryse. Det går ikke. I alle fall ikke når det «bare» har 18 timer i minus 7 grader på seg til å fryse tvers igjennom, så da ble det back-up plan 1; vann på kanner. Vi kommer tilbake til det.

Dag 1:<

eg hater å innrømme det, men allerede etter intervall 4 vurderte jeg å gi opp. Vi baset oss frem i løssnø til knærne, hovedsakelig opp bakker.

et var så flatt lys at vi så ikke om det var oppoverbakke eller nedoverbakke, eneste måten vi merket det på var om pulkene var tunge eller om de kom fykende nedover og slo beina under oss. Det er artig når du sier «her tror jeg det er helt flatt bort til den steinen der», bare for 1 sekund senere å forsvinne 2 meter rett ned. Ups… 🙄 Det var også så tett tåke og snø at det var null sikt, så å navigere etter topper, høyspentledninger osv utgikk totalt.

Nei, det er ikke er dårlig bilde, det er faktisk alt vi så…

Jeg trenger vel ikke nevne at vi ikke klarte målet om 28 km. Det ble med «stakkarslige» 20,5km og jeg var totalt død når vi kom tilbake til hytta. Jeg mente det helt alvorlig når jeg sa at jeg må revurdere om jeg kommer til å klare Grønland.

Lyspunkt; vi har fått vanvittig mye god trening. Jeg har gjenoppdaget stedsansen min og funnet ut at jeg ikke er så verst på kart og kompass allikevel (les; faktisk ganske god). Jeg har utfordret komfortsoner i fjellet delux og funnet ut at det går bra, fordi jeg vet hva jeg skal gjøre og vet at jeg klarer å ta vare på meg selv også om været blir så dårlig at jeg ikke kommer meg tilbake til hytta. Jeg oppdaget at et par timer etter at vi kom tilbake til hytta begynte kroppen å fungere overraskende bra igjen. Jeg kom meg gjennom 12 intervaller/økter til tross for at jeg var klar til å gi opp lenge før 😂🙈

Dag 2: Startet med en overraskelse. Kroppen var så og si helt fin igjen! 😃👏😄 Ja, altså helt til jeg tok på skistøvlene og satte i gang med pulken. Da var det et par hæler og en hofte som ynka seg litt, men det er bagateller. Yr.no meldte om lettskyet, sol og null snø hele dagen. Det holdt helt til kl 9:30. Etter det var det snø, vind, flatt lys og skyer hele dagen… med andre ord, samme eller verre forhold enn dagen før. I tillegg hadde den ene pulken bestemt seg for at det var på tide å få et kallenavn. Veltepetter ble navnet etter at den gjennom tre økter/intervaller veltet så fort vi gikk en meter uansett hvordan vi stablet om og omorganiserte. Det artige er at det var akkurat det samme i pulken i dag som i går. Det var her angeren min om de sandsekkene slo inn… sandsekker tuller aldri sånn der de ligger pent og pyntelig i bunnen av pulken… 😳 Det ble «bare» 19,5km i dag, men i dag følte jeg allikevel at lyspunktene var flere enn i går.Lyspunkt: kroppen fungerte fantastisk bra fra morgenen av og bedre gjennom hele dagen enn i går. Jeg var mer trygg i fjellet, selv når det var så og si umulig å navigere og det var helt flatt lys. Vi klarte å gå den 11 økta i «riktig» tempo. Da var vi på flatmark på Finsevannet, men at vi klarte å holde det tempoet når vi hadde kavet rundt i løssnø og bakker i 8 timer sier i alle fall jeg meg fornøyd med. Det var blå himmel og soloppgang når vi begynte. Jeg har mer energi i kveld enn jeg hadde i går kveld, selv om alle store muskelgrupper akkurat nå kjennes ut som et stort blåmerke når jeg tar på dem. 😂🙈Vi tok oss tid til å leke underveis. Om det blir Grønlandstur eller ikke vet jeg faktisk ikke per nå. Jeg vet at det er veldig mange treningstimer fra nå og til vi reiser i begynnelsen av mai og jeg er forberedt på at jeg må gjøre den jobben, men om det blir tur kommer an på tilbakemeldingene fra guidene. Jeg føler meg mer optimistisk etter dag 2, men er absolutt ikke overbevist. 😳 Vi får feire mens vi kan… 😉😄Takk for at du leste 😘

Nyttårsforsetter 2017- hvordan gikk det?

2017 begynte fantastisk med at jeg ble dumpa… 😂 I den forbindelse skrev jeg to blogginnlegg. Det første «reality check 1; Hva er viktig for meg», publiserte jeg, men det andre ble ikke publisert. Det andre blogginnlegget inneholdt også nyttårsforsetter (noe jeg egentlig sluttet med for mange år siden) og derfor passer det jo greit å ta det frem igjen nå; for hvordan gikk det egentlig med de nyttårsforsettene?!?

Som tidligere nevnt, jeg har blitt dumpa… skulle tro dette var en skikkelig sjelsettende opplevelse og at jeg hadde det kjempetungt siden det «fortjener» flere blogginnlegg… Det har jeg ikke, jeg klarer meg helt fint! 😃😂 Men det fikk meg til å tenke, masse! Kanskje upassende på en reiseblogg, men det er nå en del av livets reise så jeg deler…Den andre reality checken traff meg rett i trynet dagen etter denne berømte dumpe-meldinga. Jeg følte meg jo som tidligere sagt på ingen måte super-fantastisk denne dagen og jeg kunne jo dessverre ikke skylde på pollenallergi (i januar) når jeg dukket opp på jobb med hovne, røde og tårefylte øyne, snufsete og med en tjukk grøt-klump i halsen som gjorde normale samtaler umulig… (og DA er det ille når det kommer til meg!! 😂🙈) Men; «the show must go on», life continues og dette skulle ikke få lov til å ødelegge mine gode forsetter for 2017!! Men det var da spørsmålene kom; hvorfor skulle jeg trene? Hvorfor skulle jeg spise sunt? Jeg hadde jo ingen å se bra ut for! De neste dagene ballet det på seg med reality check etter reality check… det var ille å gå på butikken for når jeg ikke kunne glede meg til å lage mat til noen andre enn meg selv så var butikken bare en stor sorg. Hvorfor pynte seg når jeg ikke hadde noen å pynte meg for? Hvorfor planlegge turer og glede meg til turer når jeg ikke har noen å dele det med? 
gig av denne tosomheten!!?!? Jeg har alltid sagt at jeg trener for å kunne dra på de turene jeg ønsker og det er jo sant. Jeg elsker å være på tur i skog og mark og på fjellet og på vannet og det er så mye enklere når ikke alt er tungt og vanskelig fordi man er sliten. Jeg har imidlertid funnet en liten brist i det utsagnet.. for min hovedmotivasjon for å trene er gutter… simple as that! Jeg vil se bra ut for den ene gutten jeg er sammen med, jeg vil føle meg vel ovenfor han og vise at jeg er tøff og sporty. Og ja; du leste riktig: den ene… Det er jo litt vanskelig når du er singel… For i motsetning til mange andre jeg har snakket med, som er mest opptatt av å se bra ut når de er single, mens når de har fått kjæreste så er det ikke såååå farlig (dette gjelder både gutter og jenter jeg har snakket med), så er det viktigst for meg å se bra ut når jeg er i et forhold… og som sagt; det byr på problemer når du er singel… For selv om jeg vet at jeg må ut å trekke dekk for å krysse Grønland klarte hodet mitt å si at «er det noe poeng når du ikke har noen å se bra ut for da?» Yepp, akkurat så overfladisk og ….. patetisk….er jeg tydeligvis…
😔😪 Det samme gjelder når det kommer til å spise sunt, hvem bryr seg vel om jeg spiser sjokolade og går opp 10 kg om jeg er singel?!? (Annet enn meg da, som føler meg forferdelig). Samme med det å pynte seg, sminke seg, osv. Null poeng når man er singel (skal ikke skryte på meg at jeg er flinkest når jeg er sammen med noen heller da, men jeg skjerper meg litt… 😂😬🙈)Så… for å ikke ende opp som en feit, utrena, ustelt latsabb så ble nyttårsforsettene i løpet av januar endret til at jeg må forandre tankegang. Fra og med nå skal jeg:

1. Trene for å kunne dra på de morsomme, flotte turene og for å føle meg bra med meg selv 🏃🏼‍♀️🏋🏼‍♀️

2. Spise sunn mat fordi det er bra for meg og for å få resultater av treningen. 🥗🍱

PS! Det er jo faktisk mye lettere å få til gode rutiner for det når man er alene og kun har seg selv å tenke på… 😂🙈

3. Begynne å gjøre ting for å føle meg bra for/med meg selv… som å pynte seg, lage god mat og slappe av på sofa’n alene…💅💃🏼

4. Finne den balansen som er viktig og riktig for meg ref. reality check 1 og stå for den 💪

👏👏👏👏 Hurra for 2017 👏👏👏👏

Når jeg leser tilbake på dette er det jo egentlig litt tragikomisk… for jeg kan nesten ikke skjønne at jeg tenkte sånn engang… 😂 Men det betyr vel at jeg kan klappe meg selv på skuldra og si vel gjennomført til meg selv. Riktig nok har jeg langt fra spist sunt hele tida og ikke har jeg pynta meg sånn veldig mye heller, men jeg har gjort mye av alt dette og alt jeg har gjort har jeg gjort for meg selv. Og det kjennes veldig godt! 😃👏 Ikke minst er det jo morsomt å for en gangs skyld se tilbake på nyttårsforsetter å si «I did it!» 😄👏Takk for at du leste 😘