Reiseangst

Etterhvert som avreise nærmer seg har jeg fått mange spørsmål om jeg gruer meg. Men jeg har egentlig ikke gruet meg… To ting fikk jeg imidlertid litt angst for den siste helgen og spesielt siste dagen:

1. Har jeg glemt noe?!?!? Er det noe jeg ikke har fått avsluttet på jobb? Noe jeg har glemt å gi beskjed om? Noen jeg har glemt å snakke med, ringe eller besøke?!? Det hjalp ikke akkurat når det på flyplassen rant inn med mail fra en kollega av meg på saker jeg har prøvd å få avsluttet/trodd var ok… 😬 Ja, ja… lite jeg får gjort med det nå… 🙈

2. Tida kommer til å gå alt for fort!!!! Jeg har jo tenkt at jeg skal være borte så lenge… gå på ski med tung pulk i 26 dager lissom… det er jo en evighet! Men det er jo ikke det!!! Jeg innså plutselig at det er jo ikke en gang 4 fulle uker… det er «bare» 3 uker og 5 dager…. det er kortere tid enn siden påske og jeg føler at påska var i går… så plutselig fikk jeg helt panikk for at tiden kommer til å gå alt for fort… at eventyret skal være over før det får begynt… 😳 Men… isteden for å bekymre meg for det har jeg bestemt meg for at her er det bare å nyte hvert eneste øyeblikk.

❤️ Hvert eneste udusja, mobilfrie, kummerlige, kalde, slitsomme minutt skal nytes til fulle. Det er tross alt bare 37 440 av dem ❤️

Reklamer

Kan jeg kan alle..

Det begynner å nærme seg avreise til Grønland. I 1-2 år har alt mitt fokus ligget på dette; Trening, utfordre meg selv, svette, glede, læring, mestring, – og noen tårer.

Jeg har alltid sagt at kan jeg kan alle. Det mener jeg fremdeles. Det betyr ikke at alle kan reise seg opp fra sofa’n i morgen og krysse Grønland, men det er heller ikke det jeg har gjort. For når jeg; som aldri hadde sovet ute på vinteren før, jeg som ikke klarte å løpe 500 meter sammenhengende, jeg som syns at en 8 timers fjelltur var månedens utskeielse, er klar for å krysse Grønland. Ja da kan faktisk alle klare det!

Men det er som med alle andre mål; du må ville det nok. Jo mer hårete målet er når du setter deg det, jo mer må du ville det. Du må ville det nok til å droppe det kakestykket i lunsjen når det er bursdagsfeiring på jobben. Du må ville det nok til å knyte på deg joggeskoene når regnet bøtter ned. Du må ville det nok til at når venninne dine skal på jentetur til varmere strøk og sender snapper med stettglass med bobler på stranda så føles det i alle fall nesten greit ut å sitte i teltet på Hardangervidda i -10 med dry-techen (tørrmat) alene. Du må ville det nok til at når du føler deg så liten og redd der du går i  snøføyka og ikke ser neste kvist i skiløypa og du aller helst bare vil snu å legge deg inn i en god og varm seng på Haukeliseter, så setter du opp teltet helt alene. Du fikler med bensinbrenneren du ennå ikke kjenner godt nok, får varmen, lager mat, kryper ned i soveposen og forteller deg selv at dette kommer til å gå helt fint. Du kommer til å overleve og når du har gjort dette mange nok ganger så overlever du ikke lenger bare, da lever du.

Jeg har aldri klart å miste de siste 5-8 kg jeg gjerne skulle tatt av. Men skal jeg være helt ærlig så vil jeg det ikke nok. Jeg vil ikke ofre det kakestykket i lunsjen. Jeg vil ikke ofre den sjokoladen på tur, eller i ukedagene for den saks skyld. Kakestykket, vinen, de gode middagene og sjokoladen er rett og slett viktigere enn kiloene. Gang på gang på gang.

Jeg har aldri klart å bli god på løping eller styrke heller. Det gjør for vondt. Det interesserer meg ikke nok, det trigger meg ikke. Gang på gang dropper jeg løpeturen eller jukser på styrketreningen og uansett hvor mange ganger jeg sier at jeg må skjerpe meg så skjer det ikke.

Når jeg skjønte at mitt forrige forhold begynte å gå mot slutten begynte tankeprosessen. Ble jeg singel nå så skulle jeg krysse Grønland. Isteden for å fokusere på alt som var vondt og vanskelig i denne perioden satt jeg på en spinningsykkel på Elixia Sandvika og kikket utover trafikken på E18 og visualiserte vidder med is og isbjørner. Så for meg å vandre der med ski, pulk og telt, enda jeg aldri hadde gjort noe sånt. Endeløse dager med kulde. Tjukken og Lillemor bidro til at mine tidligere vage bilder om Grønland ble mer konkrete. Bit for bit bygde jeg drømmen og troen på at jeg kunne klare det… skulle klare det… Når jeg ble singel var fokuset: Nå er det bare meg selv å ta hensyn til, ingen andre. Men, det betydde også at det nå kun var meg selv som kunne stoppe meg.

Grønland ble viktig nok. Grønland har fått meg ut på trening når regnet har bøttet ned, når det har sluddet og stormet. Grønland har fått meg til å utfordre komfortsonene mer enn jeg noen gang trodde jeg skulle gjøre. Grønland har gjort det viktig nok å stå opp en time tidligere om morgenen for å rekke trening når det var eneste mulighet for å få det til den dagen (og den timen med søvn fra 5 til 6 er mye verdt!!!). Grønland har gjort det viktig nok å droppe jenteturer, bobler og sydenvarme. Grønland har gjort det viktig nok å ta seg selv i nakken de gangen «utenfor komfortsonen» ble så ubehagelig at hele kroppen strittet i mot, eller hodet… det stritter som oftest først. Grønland ble så viktig at selv når jeg hadde gnagsår på 8 av 10 tær og hvert eneste skritt truet med å presse frem tårene jeg stadig svelget vekk så var det allikevel ikke noe alternativ å avbryte formtesten.

Men Grønland har også gitt masse tilbake, – allerede. Jeg er i en form jeg for et par år siden bare kunne drømme om og som mine mål om å løpe mer, løfte mer, sykle mer aldri har klart å få meg i nærheten av. Jeg har jobbet så mye mentalt de siste årene at det å utfordre komfortsoner nå er blitt for en lek å regne. Jeg har møtt så utrolig mange mennesker på veien, mennesker som allerede har betydd, og kommer til å fortsette å bety, enormt mye i livet mitt. Jeg har fått vært på turer og opplevd ting som jeg knapt nok drømte om for et par år siden, både fordi jeg ikke visste om mulighetene og visste jeg om dem så virket mange av dem helt uoppnåelige. Jeg har lært meg selv å kjenne og jeg har funnet ut hvor utrolig sterk jeg er, – dersom jeg virkelig bestemmer meg og målet er viktig nok.

Men kaka i lunsjpausen og sjokoladen på ukedager, den gir jeg ikke opp. 🙈 Heldigvis er det ikke avgjørende for å klare å krysse Grønland og i pulken kommer det til å ligge store mengder sjokolade som skal nytes hele veien over…. 😋🙈😄

Skal jeg alltid være stiv og støl nå?

I dag er det nøyaktig 1 år siden jeg gikk første formtesten til Grønland. Et år som føles som har forsvunnet på et blunk og hvor jeg samtidig føler at jeg har hatt nok utvikling, opplevelser og har samlet minner nok for et helt liv. (Ikke for det, jeg har planer om å samle mange flere minner jeg altså! 😉😄)

Dekktrekking er ikke lenger en «rar» treningsform jeg driver med kun fordi jeg skal krysse Grønland. Det er nok stor sjans for at HerrDekk og UmHjulius får være med som treningskompiser inn i fremtiden også. Selv om jeg ser frem til å kunne velge litt mer hva jeg har lyst til å trene, i alle fall en periode.

Det er litt rart å se tilbake på den utviklingen jeg har hatt fysisk. For når jeg gikk over fra 1 til 2 dekk på vårparten i fjor syns jeg det var blytungt! Men når jeg nå den siste uka har fått kommentarer som «Det så tungt ut!» eller «Det der må være tungt?!?» oppdaget jeg plutselig at jeg svarer «ja» på automatikk, men at det egentlig ikke er sant lenger, for det har faktisk blitt ganske komfortabelt… 🤔

Jeg måtte le da jeg her om dagen kom over et blogginnlegg jeg hadde begynt på, men ikke skrevet ferdig og publisert, for ca et år siden:

«Skal jeg alltid være stiv og støl nå?!?!?

Denne uka har jeg bare vært så sinnsykt stiv og støl…. 😳 Har nesten ikke klart å gå i trapper og alt har gjort vondt. Det skyldes nok litt formtest og litt at jeg har syklet/løpt en del denne uka og det er uvant. På lørdag morgen drar jeg meg opp av senga og ut på badet.. kroppen er litt bedre enn den har vært, men alt verker. Akkurat sånn som det egentlig har vært i flere uker nå…  og jeg, jeg skal ut å trekke dekk….

Da slår det meg… er det sånn kroppen min skal føles i et helt år fremover?!?! Skal jeg være stiv og støl og ha vondt i et helt år?!?

Jeg har heldigvis ikke vært stiv og støl i et helt år. Jeg var veldig mye stiv og støl til å begynne med og jeg kan egentlig ikke huske når det gikk over, men det gjorde det… Etter det har jeg vært sliten, stinn og gåen etter de tyngste øktene, men det skal enormt mye til før jeg blir stiv og støl. Jeg tror nok aldri at jeg har hatt så mye vondt i kroppen som det jeg har hatt det siste året, samtidig har jeg aldri følt meg bedre og hatt så lite vondt. Hvis det gir noen mening… 🤔😄

Jeg har imidlertid skjønt hvorfor jeg aldri har vært i god form før. Jeg har aldri investert i nærheten av nok smerte og tid til å bli det, men nå som jeg er det håper jeg at jeg klarer å holde formen på det nivået jeg er nå også etter Grønland. Selv om det skulle bety at jeg alltid må være stiv og støl, det er det verdt!😉💪

Hvordan følge oss over Grønland

Jeg har fått mye spørsmål om det er dekning på Grønland og om det blir mulig å følge meg over isen. Det er veldig lite (les: absolutt ingen) dekning over isen, men vi har med oss satelittelefon. Fra denne vil ekspedisjonsleder sende ut meldinger med ujevne mellomrom på hvordan det går og dette blir «oversatt» til blogginnlegg av noen her hjemme. Bergans Adventures har to grupper over Grønland i mai i år, jeg går på gruppen «Nansen». Innleggene vil komme på Bergans sine sider her:

Blogg underveis over isen

Bilder som legges ut vil være illustrasjonsbilder fra tidligere kryssinger.

I tillegg har vi med oss GPS-sporingssystem som vil bli oppdatert innimellom slik at dere kan se hvor vi befinner oss på isen.

Her kan dere følge oss på kartet

Når jeg presiserer at ting vil bli oppdatert med ujevne mellomrom så er det fordi det fort kan gå flere dager mellom hver gang det kommer en oppdatering. Det er både dyrt med satelittelefonen og strøm er naturlig nok en begrenset ressurs der ute på isen. Telefonen er i første rekke en sikkerhet dersom noe skulle skje, oppdatering av blogg kommer i andre rekke. Derfor; No news is good news. 😉

2 uker igjen – Den betryggende nervøsiteten

I dag er to uker til vi reiser fra Norge. Tiden går så utrolig fort nå!! Selv om jeg egentlig har ganske kontroll er det også utrolig mye som skal fikses og ordnes før vi reiser. Den lille reisepanikken jeg har nå går ikke lenger på om jeg er i god nok form, det tror jeg skal gå greit, småangsten går på om jeg klarer å huske å få med meg alt. Har jeg funnet/husket på alle de små smarte løsningene som vil gjøre livet på Grønland litt lettere?!? Det er alltid ett eller annet å være bekymret for… 😉🙈😄

Når det er sagt så er jeg ikke sånn dypt alvorlig bekymret, bare sånn lettere nervøs. Og siden jeg alltid har sett på nervøsitet som noe positivt så velger jeg å gjøre det denne gangen også. 

Jeg fikk nemlig et råd da jeg var 12 år som har vært med meg hver eneste dag siden, uansett om det har vært skole, jobb, idrett, reiser eller noe annet hvor jeg har utfordret komfort-sonene mine. Jeg var da leder i 4H i hjembygda og hvert år var det Høstfest. Her skulle alle aktive 4H-ere stille ut/presentere oppgaven de hadde jobbet med det siste året og familie og venner kom for å se på utstillingene og bli underholdt. Som leder var det min oppgave å lede festen.

Jeg gruet meg så utrolig! Jeg var ikke en av de populære på skolen og det å stå der foran skolevenner var kjempeskummelt! Jeg klarte nesten ikke stå på beina der jeg gikk med lappen min med alt jeg skulle huske å si den kvelden.

Rett før programmet skulle begynne kom Pappa bort og sa «Det at du er nervøs er bare et godt tegn. Det er kroppens måte å skjerpe seg på sånn at du presterer ditt beste. Det er når du ikke er nervøs du bør bli bekymret for om det skal gå bra».

Fra den dagen har jeg alltid sett på nervøsiteten som en venn. Hver gang jeg kjenner sommerfuglene i magen vet jeg at kroppen og hodet er på mitt lag for at jeg skal levere mitt beste og det beroliger meg. Kanskje merkelig nok… 😄

Så kanskje jeg skal si; «heldigvis er jeg litt nervøs». For jeg vet jo ikke hva som venter meg. Jeg vet ikke hvordan det faktisk blir. Jeg vet ikke hvordan jeg, og kroppen min, kommer til å reagere. Men jeg vet at den er på lag med meg og at sammen skal vi gjøre vårt beste. Både på å få med oss alt til Grønland og til å selve kryssinga. 😄

Så… er vel bare å hoppe i det… nå som den gang.. 😄

It’s the final countdown

I dag tidlig fant jeg ut at det bare er 5 økter igjen med pulk/dekk før Grønland. 5 økter!! 1,5 år med dekktrekking og nå er det bare 5 økter igjen! 😳😵

Som sagt, de siste to ukene har vært blytunge. Må vel derfor være ærlig å si at jeg ikke så spesielt frem mot helgen med to økter med pulk, en av de langøkt.

Lørdag gikk turen fra Viddaseter til Årum, videre til Prestsetra og til Løvås (for de som er lokalkjente i Vindfjelltraktene). Deler av denne løypa går der jeg kjørte første formtesten med dekk for snart et år siden og jeg har hatt lyst til å gå denne ruta med pulk siden da. Endelig skulle jeg få gjort det! 😃

I tillegg skinte sola fra skyfri himmel og i alle fall de to første timene var det skarpt føre hvor både ski og pulk hadde god glid.

Når vi begynner å gå kjenner jeg at jeg gleder meg til turen. Kroppen svarer endelig slik jeg ønsker at den skal igjen og jeg koser meg på tur! 😃 Om det er at vi går ruta jeg har hatt lyst til å gå, været eller det gode føret som gjør det, eller det at jeg har hatt 3 treningsfrie dager, vet jeg ikke, men endelig er energien tilbake. Etter 18,5km med tung pulk er vi fremme på Løvås, 1 time raskere enn vi estimerte. 👏 Det beste er at jeg egentlig ikke var sliten, jeg kunne uten problemer fortsatt i samme tempo i flere timer. 💪👏

Søndag var litt tyngre igjen, men fremdeles langt over noen av øktene jeg har hatt de siste 2 ukene. Da er det bare å håpe at energien er litt tilbake igjen og fortsette nedtellingen, etter dagens økt er det bare 4 tungøkter igjen! 💪👏

Rørt…

Da jeg la ut innlegget Akkurat nå er alt tungt var det for å vise at alt er ikke bare glam. Det er ikke sånn at jeg er et supermenneske som alltid syns det er gøy å trene, som ikke kjemper mot dørstokkmila og ikke har dager (og perioder) hvor jeg har mest lyst til å gi opp hele prosjektet.

Jeg hadde ikke forventet alle de hyggelige kommentarene og meldingene. Alle som leser, liker, gir meg gode ord på veien og pusher meg fremover. Tusen takk for at dere følger med på reisen og heier meg fremover. Jeg har lest kommentarer og meldinger med tårer i øynene og smil om munnen, det betyr utrolig mye! ❤️

God helg!