Air Maybe and a extra day in Paradise

Jeg har tidligere delt historien om reisen til Nord-Madagaskar og hvordan Air Madagaskar har fått kallenavnet Air Maybe. Så også denne gangen. 

I går kveld klarte jeg ikke å begynne å pakke. Jeg visste at flyet gikk tidlig dagen etter, at vi måtte opp i 6-tiden og allikevel klarte jeg ikke komme i gang. Jeg måtte lese ferdig en bok (Kunsten å være den man er, veldig, veldig bra bok forøvrig), jeg måtte ta et glass vin på terassen mens jeg så på solnedgangen og skrev et blogginnlegg, jeg måtte, jeg måtte, jeg måtte… alt for å utsette det uungåelige, avreisen herfra. Så kom beskjeden. Flyet i morgen tidlig var innstilt så vi var booket om til et fly om ettermiddagen/kvelden. Air Maybe går når det selv vil og vi får en dag til i paradiset vårt. Pakkingen kunne gjøres dagen etter og vi fikk ennå noen timer for å hamstre opp med D-vitaminer til den lange norske vinteren. 

Det er fasinerende hvordan ting fungerer, og ikke fungerer, i Afrika. Vi booket vår tur gjennom Magellan i Norge. De bruker et byrå i Antananarivo, som igjen bruker et byrå i Nord-Madagaskar til f.eks turen vi var på i forrige uke. Kontakten vår i Antananarivo skulle kontakte oss og bekrefte flytidene torsdag, senest fredag. Vi hører ikke fra han, selv ikke når vi tar kontakt. Vi finner ut at vi får høre med hotellet om de vet noe. Joda, de er i full gang og sjekke flytider og endringer og  arrangere transport til oss til flyplassen når de får endelig beskjed om flyavgangene. Hvem de har fått beskjed fra og hvilken rolle de har (annet en at de evt. ønsker å bli kvitt oss) vet vi ikke, men slagordet «Det ordner seg» lever også her. Vi har ikke kontroll, men det er tydelig at, selv om det virker noe kaotisk og uorganisert for oss, er noen som har kontroll og som sitter bak å drar i noen tråder.

Hvis alt (Air Maybe først og fremst) står oss bi kommer vi til å nå Antananarivo i 8-9 tiden i kveld og vi er fremdeles klare for flyet hjem til Norge, via Mauritsius og Paris, i morgen ettermiddag. Vi krysser fingrene, selv om vi ikke kunne strandet et bedre sted.  

På tide å ta farvel med nok et paradis

Da jeg var liten var paradis Paradis-øya i Breivann. Jeg tror ikke den het det, men vi syns det var paradis så vi døpte den det og etter det har den blitt hetende det. Etter den tid har det blitt utallige paradis som alle lever videre i hjertet og minnene mine. Akkurat slik dette vil. 

I skrivende stund er dette utsikten min:   

Tidligere i dag var den slik: 

  
og slik: 

  
eller slik: 

  
før den ble slik: 

  
I går var den slik: 

  

og allikevel gir ikke disse bildene noen rettferdighet til hvordan det føles å være her. 

De herlige menneskene som jobber på hotellet, som tappert forsøker å oversette de franske og italienske menyene til engelsk for oss. Det er først gang på 4 år de har normenn ved hotellet. Stort sett er det bare italienske og franske. 

De to herlige gutta på Manta Divers som har tatt oss med på dykking og snorkleturer. 

Den fantastiske malagesiske maten. Utsikten vi våkner til hver morgen. Bølgeskvulp, varme, sol, strand, fantastisk dykking og snorkling og late dager. Det er paradis!!

Igjen er det trist å si farvel. Igjen skulle jeg ønske at jeg bare kunne bli her i denne fantastiske boblen dette er. Men siden jeg ikke kan det gjør jeg mitt beste for å nyte den siste solnedgangen fra terassen. Det er ikke vanskelig. 

  

Skorpion – check

Ken har vært dårlig noen dager, feber, diaré og kvalme. Vi har fått fantastisk god mat her nede hele veien, men bakteriefloraen er annerledes og det er lett å bli dårlig. I natt var det min tur. Trodde ikke jeg hadde sovna, men jeg må ha duppet av for det er over en time siden vi slukket lyset. Vi har kommet til et nytt sted, fantastisk flott og nå skal vi nyte varme, sol og strand. Noe vekte meg, men jeg vet ikke helt hva, da plutselig neste «rie» kommer og jeg skjønner at her er det bare å løpe mot doen. Ut av myggnett, på med lommelykt og finne frem til toalettet. Jeg ser morgendagens dykkertur ryke, men priser meg lykkelig over at vi nå er på et hotell med vesentlig høyere standard. Det er strøm, velfungerende vannklosett, kaldt og varmt vann i springen og jeg har ikke sett en eneste kakkerlakk. Det er da det skjer.

 Da vi besøkte nasjonalparken Ankaranara leste jeg om alle skorpionene i parken. I følge guideboken var det noe du nesten var nødt til å treffe på, så «it is better that you suprise them, not let them suprise you». Rådene var å se seg for før du setter deg, ikke legg bagen på bakken, skal du campe så pass på osv osv….. I følge guiden vår var ingen av de dødlige da, det hjelper jo.. Så jeg mannet meg opp og tenkte at joda, det hadde jo vært litt gøy å sett en sprell levende, vill skorpion også. De jeg har sett tidligere har befunnet seg bak glass i dyrebutikker eller i zoologiske hager og det teller lissom ikke helt. Så jeg sjekket sko, tøy, hvor jeg satte meg og plasserte ikke bagen på bakken. Jeg kikket til og med etter dem i mørke kroker på skogbunnen. De hadde ikke lyst til å bli sett. 

Det var imidlertid skorpionen som overrasket meg. Eller kanskje ble vi begge like overraskede. Da den lett og freidig legger turen over baderomsgulvet på vei mot toalettet jeg sitter på. Det er sjeldent det har gått så kaldt nedover ryggen på meg som akkurat da. Det finnes bare en vei ut av rommet og det er den smale «stien» skorpionen har plassert seg selv mitt i. Jeg kan bare legge til skorpionskrekk over listen av fobier og den er ikke særlig mindre enn edderkopp-skrekken (har i ettertid lært at skorpiner tilhører edderkoppfamilien da så… )

Jeg stirrer skrekkslagent på skorpionen og maner den til å stoppe. Tenker på Matilda og evnene hennes til å flytte ting med øynene. Den skulle jeg gjerne hatt nå!!! Plutselig er det som om skorpionen adlyder og den snur seg rundt og går tilbake til hjørnet der den kom fra. Der sitter den å skuler på meg, akkurat som jeg skuler på den. Vi har stirrekonkurranse og denne har jeg ikke tenkte å tape! 

Jeg kunne på dette tidspunktet bare lukket døra, gått og lagt meg og overlatt problemet til noen andre i morgen tidlig. Utfordringen er bare at magen min varsler om at det ikke er siste gangen jeg kan ha behov for å løpe på badet denne natten og jeg ønsker ikke å treffe på Hr. Scorpion hver gang. Etter mye om og men går skorpionen opp i en kurv som står der. Den er imidlertid både hullet og det finnes ikke noe lokk til den. Men ved hjelp av kurven og sterkt lys rett på skorpionen (virket som den holdt seg i ro da, takk gud for lommelykter!) klarer jeg å bære den ut av badet. Nå står vi i soverommet. Neste steg…. gangen… nja… stor sprekk under døra så der vil den komme rett inn igjen. Det blir verandaen med glassdører. Det er godt mulig det er flere skorpioner her, men den jeg vet om er i alle fall borte fra rommet og befinner seg i steden på den store, fine verandaen vi var så fornøyd med dagen før. Jeg sover litt bedre gjennom natten. 

Heldigvis er magen bedre dagen etter og det blir dykketur. To fantastiske dykk med Manta Divers som er drevet av noen italienere. Veldig bra guider, bra dykkersteder og bra dykk! 🙂 For å så avslutte dagen med solnedgang fra terassen (den som nå det mest sannsynlig er en skorpion på).

   
 Jeg rister fremdeles klær og sjekker sko. Jeg har ikke noe større ønske om å se flere ville skorpioner, jeg klarer meg fint med spenningen ved å se på de i dyrebutikken fra nå av, og jeg er overbevist om at uansett hvordan det neste treffet evt. skulle inntreffe så kommer den skorpionen til å både overraske og skremme livet av meg!

Så kom varmen! og med den alle tingene jeg fryker mest

Jeg har mang en gang sagt at når storken skulle levere meg fikk jeg valgte mellom sør eller nord. I sør var det fult av insekter, men varmt, i nord var det ikke insekter, men kaldt. I et panikkslagent øyeblikk tenkte jeg på alle insektene og ropte nord! Siden den gang har jeg frøset 90% av tiden, men har unngått store insekter, noe som har vært en fordel. Bare spør de som har sett meg få panikk over en edderkopp, en klegg eller veps. 

Nå har det vært kaldt i flere dager og jeg har gledet meg til det skal begynne  å bli varmere. Varmen kom fredag. Vi forlot Nature Logde, kaldt, vått, men veldig flott! Utover dagen steg temperaturen etterhvert som vi kom ned i lavere høyde og nærmere kysten. Til slutt kom det vi har med mest av til sin rett; shorts og t-skjorte! 🙂 Vi har besøkt to nasjonalparker og sett røde Tsingyer, grå Tsingyer, 2 lemurarter, en slange og 5 ulike kameloner. Og når vi kom tilbake til hotellet hvor vi tidligere på dagen hadde satt fra oss bagasjen; to STORE kakerlakker på rommet!!!! Jeg kan bare ikke fordra dem!!!

Men tilbake til Tsingyene. Dette er formasjoner skapt av rød sandsten (de røde) og grå limestone (de grå), samt regnet som har tæret på  stenene og skapt helt vannvittige formasjoner. Det var helt uvirkelig og rusle rundt og se på det. Lonely Planet beskriver det som «Disney-like» og når jeg kom dit så skjønner jeg hva de mener. For selv om det er helt naturlig, 100% skapt av og i naturen, ser det helt uvirkelig ut. 

Tsingy betyr forøvrig å gå på tå eller trippe på den nord-malagesiske dialekten. Dette fordi de grå tsingyene er skarpe som bare det (Limestone er gamle sammenpressede koraller, denne delen av Madagaskar lå en gang i tiden under vann og området ble mest sannsynlig skapt når Madagskar ble løsrevet fra Afrika) og når de første menneskene skulle gå i området, uten sko naturlig nok på den tiden, så var det et område som man måtte «trippe eller gå på tå» over… 

  
B  

Flystreik, tekniske problemer og dårlig planlegging….

Som nevnt tidligere er det flystreik i Madagaskar Airlines om dagen. Derfor var flyet vi skulle tatt 06:50 innstilt, men vi skulle komme med flyet 08:30 i steden. Vel ombord i flyet, vi står klare til take-off, men flyet takser bare sakte nedover rullebanen og vender nesa mot avgangshallen igjen. Det er nå tekniske problemer med flyet og alle mann må ut. 1,5 time senere prøver vi igjen. Denne gangen får vi tatt av og en drøy time senere lander vi i Diego Suarez. Vi møter guiden og sjåføren vår som har ventet der på oss i 5 timer. Men de er fornøyd med at vi endelig kommer, vi er de først turistene de skulle ha guidet som kommer denne måneden og vi lærte at kallenavnet til Air Madagascar er Air Maybe.

Jeg innrømmer at denne turen viser seg å være litt dårlig planlagt. Et av resultatene er at jeg konstant fryser! Et annet er når vi skal besøke den første nasjonalparken og får beskjed om at vi må ha med regnjakke, myggmiddel og vann så har vi bare myggmiddel. Ken spør om guiden tror det kommer til å regne, svaret er: det er en regnskog! Vi trengte ikke vann, det kom nok fra oven kontinuerlig. Regnjakke derimot hadde vært kjekt. Det sa forsåvidt Lonely Planet også, det er bare at jeg begynte ikke å lese i LP før på flyet på vei nedover og da var bagen allerede pakket. At du burde ha med varme klær og regnjakke til denne parken leste jeg først på flyet på vei fra Antananarivo til Diego Suarez. I følge Ken er vi rutinerte reisere. Det er nok riktig. Så rutinerte at vi ikke lenger bruker tid på å lese oss opp på hvor vi skal og hva som venter oss…. 

Men vel fremme i nord setter vi kursen mot den første nasjonalparken. På turen fikk vi sett masse regnskog (og regn), to flotte fosser og to ulike arter av lemurer (det finnes totalt 70 lemurarter, alle kun på Madagaskar) og flere kameloner. Blant annet verdens minste som maks blir 1-1,5 cm lang og en som blir kalt «kongen av kamuflasje».

Etter turen til nasjonalparken gikk turen til hotellet vi skal ligge på i natt. Nature Lodge utenfor Jeoffreyville. Et utrolig koselig hotel med bungalower og felles områder hvor mat serveres og hvor man kan ta en drink og spille spill. Det er strøm og wi-fi (men så dårlig at dette reisebrevet ikke ble lastet opp) fra 18-22. I morgen går turen videre allerede kl kl 06:00. Da er det fremdeles mørkt så de setter på strømmen for oss kl 5. I tillegg får vi med oss frokosten i en malagesisk utgave av piknikk-kurven.  

   Jeg leker David Attenborough og viser frem verdens minste kamelon: 

  

  
 

Lemurer og bysightseeing

Med en gang vi kom inn på flyplassen merket vi tydelig at vi var i Afrika. Stemningen, lydene, luktene og kaoset. Samtidig så var vi ikke i Afrika. Selv om det var kaos. Pass og visumkontrollen var sysselsetting i praksis, men allikevel så bar det allikevel preg av en orden og et system som ingen av oss har sett før i de afrikanske landene vi har besøkt. 

Når vi kom ut av flyplassen det samme. Mennesker som trekker kjærrer med enorme mengder varer, fargeglade salgsboder som holder på å falle fra hverandre langs veiene. Men veien; flott, fin asfaltfvei og det ser ut om om de har noe som kunne vært forståelige trafikkregler selv for en normann. Det varer imidertid ikke. Så fort vi setter ut på sightseeing i dag er veien like dårlige som vi er vant til fra andre afrikanske land vi har vært i og man ser tydelig at fattigdom er hovedregelen, også her. 

Det mest skremmende er at her i byen går en stor andel av barna på skolen, hele 60%…. Det vil si at hele 40% går aldri på skole! På landsbygda er andelen som aldri går på skole ennå høyere… De lærer seg aldri å lese eller skrive, de lærer seg kanskje heller aldri fransk, – og fransk er hovedspråket på Madagaskar. All offentlig informasjon og dokumenter er på fransk og skal du få deg en jobb må du kunne fransk. Slik fortsetter den onde sirkelen. De som ikke går på skole kan ikke lese og skrive, de får seg ikke jobb og får dermed heller ikke råd til å sende sine barn igjen på skole, siden skole koster penger. Blant de fattige blir barna sett på som en «blessing», så siden de ikke har noen andre blessinger får de i steden flere barn. 

Men i dag har vi i alle fall vært på sightseeing i Antananarivo og til en lemurpark. Antananarivo er en ok by. Noen fine palasser, en god del fin arkitektur fra kolonitiden, men alt er gammelt, forfallent og skittent. Hele byen blir omtalt som et eneste stort marked og det stemmer. Overalt sitter det folk med varene sine og selger. Frukt, kjøtt, brød, klær, ladere til telefoner, vaskebaljer og godis. Her vil jeg tro at du får tak i det aller meste du kan tenke deg og skulle behøve bare ved å gå et par kvartaler. 

Etter en rundtur i byen dro vi ut til Lemurparken. Lemurer er populære som kjæledyr i Madagaskar, men det er strengt forbudt å ha dem som kjæledyr. Dyrene i parken er dyr som tidligere har vært kjæledyr, men som er funnet og nå overlevert parken. Siden de har levd hele livet i fangenskap kan de ikke slippes løs, de ville blitt spist i løpet av noen få timer. Så derfor har man heller opprtett parken slik at de kan leve i et trygt miljø, hvor de går fritt ute, samtidig som parken brukes til å vise turistene lemurer og til å lære malagaskiske barn om mangfold i naturen, hvorfor det er viktig og hvordan de kan ta vare på og beskytte miljøet rundt seg. En av de store utfordringene på Madagaskar er avskoging. Man tjener penger på å hogge ned og selge trærne, men med mindre det er dyrkbar mark der blir jorden liggende øde og forlatt etterpå og dette pågår i et så stort tempo at livsgrunnlaget til både dyr og mennesker begynner å bli borte. 

Er de ikke søte?!?!

  
  
 
Vi har i dag fått vite at det er en pågående streik i Air Madagascar, slik at få innenriksfly går. Vi krysser fingrene for at vi kommer oss videre i morgen! 

Jeg FRYSER (og er en trassen toåring)!

Etter 35 timer på reise nådde vi endelig frem til hotellet vårt og selv om jeg sov både litt på flyet til Mauritius, i Mauritius og på flyet over til Madagaskar var jeg så sliten og trøtt at jeg var helt ferdig. Det hele toppet seg på vei inn for landing på Madagaskar når jeg plutselig ble veldig varm (har frosset i hele dag, til tross for langbukse, langarmet og sokker i sandalene (jeg vet!! Lekkert!! 😁)), ble flysyk (en uvane jeg har fått de siste årene ved minste tegn til turbulens) og jeg ikke fikk sove lenger. Jeg hadde rett og slett lyst til å joine hylekoret to småttiser rundt meg holdt på det daværende tidspunkt. Bare legge meg ned, hyle, gråte og sparke med ben og armer. Heldigvis gikk lysten over så fort vi traff bakken, jeg fikk kastet et lag med klær og flysyken avtok. 

Men gleden med varmen ble kortvarig. I det vi ankom hotellet tenkte jeg at jeg fikk lukke døra så jeg ikke ødela for aircondition. Trengte ikke det. Det var nemlig ikke aircondition, men temperaturen på 1200-1400 m som sto for temperaturen. Brrr det var kaldt! De innfødte går med tykke jakker, skjerf og dun. Ken går i shorts, mens jeg har en tynn, tynn bukse og karidigan. Jeg fryser!!

En stor opptur er imidlertid kveldens restaurant. Restauranten KUDETA, ligger i tilknyttning til hotellet, men er anbefalt både på Tripadvisor og i Lonely Planet som en av de beste i Tana og den leverer! 3 retters middag, for 2 pers med vin og øl. Fantastisk god mat og regningen kommer totalt på 320 kr. Dette kan vi leve med! 😃 

Forfrossene (eller forfrossen, jeg får snakke for meg selv), tusler vi tilbake til hotellet og stuper i seng kl 21:00. Det tar på å være en globetrotter! 😂 

Fly, flyplasser og panoramautsikt til soloppgang

Da vi begynte reisen hjemmefra kl 09:00 mandag morgen hadde vi ca 32 timers reise foran oss før vi kunne forvente å nå hotellet vårt i Antananarivo, Madagaskar.

Første etappe gikk fra Oslo til Jessheim for å levere katt hos «besteforeldrene» sine som skal passe han den første uka vi er borte. Så gikk turen til Gardermoen og en liten svipp-flytur til Paris. I Paris var det nesten 4 timers venting før vi kunne boarde flyet for den 11 timer og 40 min lange turen til Mauritius. Heldigvis så elsker både Ken og jeg disse lange flystrekkene, hvor man kan slappe av, koble av fra hverdagens stress og bare være. Så mye gleder vi oss til 11t40min på fly:  

Uheldigvis fløy vi om natten, slik at vi måtte jo prøve og bruke noe av tiden på søvn også, men før vi var fremme på Mauritius hadde jeg leste ut Camilla Läckebergs siste bok Løvetemmeren og vi hadde sett filmen «Sniper», begge to kan anbefales! I tillegg hadde vi panoramautsikt til dette, kan det bli vakrere?!?

   

Badet i sol(oppgang)  
Da vi kom til Mauritius var det egentlig litt synd å ikke være fremme ennå. Det var tidlig på morgenen og vi skulle bruke 5,5 timer av denne dagen på å vente på neste fly til Madagaskar. Vi vurderte å reise utenfor flyplassen litt, men siden flyplassen ligger litt øde til og 5,5t plutselig går veldig fort når man begynner å skulle reise steder så blir dagen tilbrakt her  

  
Ja, ja… Jeg får blogget, vi får leste flere bøker og kanskje sovet en liten dupp også… (Rakk jo ikke så mye søvn i natt siden boka var så spennende… 😂) 😴 

Sprett Madagaskar- en kanin og ett land

Mitt første år og første oppgave i 4H valgte jeg lille kanin. Vi hadde akkurat tatt livet av de to kaninene vi hadde hatt og mamma var ikke videre imponert over oppgavevalget når jeg kom hjem. Men kanin ble det! Vi gikk fra kjempe vedder til dverg vedder, en mye mer håndterlig størrelse, og jeg ble den lykkelige eier av utstillingskaninen Madagaskar. Jeg døpte den raskt om til Sprett Madagaskar, i dagligtale kun Sprett. 

Nysgjerrigheten om Madagaskar var imidlertid tent. Hva var det navnet?!?!? Resultatet var at jeg i 5 eller 6 klasse skrev oppgave om nettopp Madagaskar (landet altså, ikke kaninen!). Nysgjerrigheten ble vekket ytterligere. 85% av artene du finner på Madagaskar finnes kun på Madagaskar… 5% av alle verdens dyre og plantearter finnes på Madagaskar, og kun her. Her finnes lemurer, kameloner og en haug med insekter jeg ikke vil tenke på en gang… 

Helt siden den gang har Madagaskar ligget der som et reisemål jeg en gang må komme meg til og nå skjer det endelig. Vi bråbestemte oss i slutten av mai og Norges og Europa-ferien ble plutselig til Madagaskarferie. 

Slik været har vært i Norge den siste uka har jeg flere ganger sagt at hadde jeg vært garantert sånt vær i Norge 2-3 uker i ferien så skulle jeg gjerne tatt Norges ferie jeg, men siden det er så usikkert så er det deilig å vite at man er garantert et par uker med sol og varme. Se bare på den fantastiske værmeldinga for Antananarivo fremover:   

Sol så langt øyet kan se og …. HEY!!! VENT!!! 9 grader?!?!?!? Maks 18?!?!?!  Dette er jo ikke den «garanterte varmen» jeg hadde håpet på!!!! 

Selv om jeg visste at det nå er vinter på den sørlige halvkule så har jeg naivt trodd at det skulle bety en god norsk sommer, ikke en normal norsk sommer.. Vel, den er i alle fall tørrere da! 😁 

Heldigvis er det en positiv overraskelse når jeg får søkt opp værvarselet for strandstedet vi skal være på siste halvdelen av turen. Det hjelper å komme seg ned fra 1 275 m over havet og til havnivå. 😉 Så da ser det ut til at vi er garantert litt vare allikevel! 😎