Som vanlig: jeg vil ikke hjem!!!!

Det er jo ikke noe nytt at jeg ikke vil hjem fra ferie og kanskje er ikke denne gangen noe annerledes enn alle de andre gangene, men allikevel føles det ekstra sterkt akkurat nå. Jeg vil ikke hjem!!!

Mexico har vært den perfekte ferie og kan anbefales til alle; om du vil slappe av ved bassenget/stranda, dykke, snorkle, windsurfe, oppleve historie og kultur, oppleve natur (blant annet cenoter og jungel), god mat eller familie- og opplevelsesparker, – Mexico got it!! 😃 I tillegg har det vært helt perfekt temperatur. Ikke for varmt og ikke for kaldt.

På tiden her har jeg lest ut nesten 4 skjønlitterær bok, en pensumbok (og har kommet i gang med nummer 2), blitt rød (solbrent), brun (etter solbrenten), dykket, snorklet, badet i cenoter (både åpne og underjordiske), besøkt et av verdens 7 nye underverker (Chichen Itza, så da har jeg visst bare 1 igjen før jeg har besøkt alle!!!!!), besøkt mayaruinene i Tulum, stranden i Tulum, Playa del Carmen. Jeg har spist enorme mengder mat (all inclusive er ikke noe slankeleir for å si det sånn…) med vin til hvert måltid (ja, forutenom frokost da), drinker hver kveld og jeg drukket strawberry daiquiry (faktisk uten alkohol) ved bassengkanten. Jeg har logget 4 løpeøkter, 4 styrkeøkter og en tennistime og det i kombinasjon med dykking og snorkling er vel eneste grunnen til at jeg ikke triller ut herfra.

Jeg er nå altså solbrun, bedre trenet (og tyngre) enn når jeg dro og i tillegg har jeg massevis av overskudd, noe det ikke har vært flust med i det siste… Det er ikke noen tvil om at ferie og Mexico var helt riktig for meg akkurat nå, skulle så gjerne bare hatt en uke til! I dag kom varmen tilbake også! Var meldt bra vær fra kl 12. 12:50 forsvant skyene og i løpet av ca 10 min steg gradestokken ca 10 grader og vi avslutta med en fantastisk bra dag ved bassenget.

Men jeg får si som Klovner i kamp «Vi levde og svevde som blomster og bier
men alt har en ende. Det er som folk sier
Shit, hvor lenge var Adam i Paradiset»
Tirsdag begynner hjemreisen og vi sees plutselig i Norge. Hasta la vista!

Vi kapret et tog og svømte i et akvarium

Som sagt så bor vi i en boble.
Da vi kom til resepsjonen med buss første kvelden ble vi satt på et lite sånt elektrisk biltog som tok oss videre til en ny resepsjon hvor vi skulle sjekke inn. Derfra skulle de igjen kjøre oss til huset der rommet vårt lå. Vi valgte å gå. Huset vårt lå ca 150 m fra resepsjonen, halvveis på veien tilbake til den første resepsjonen. Vi lo litt av det hele. Disse golfbilene og «golftogene» gikk overalt og hadde egne ruter mellom alle de ulike resepsjonene, litt i overkant for en normann… Det var helt til vi neste dag gikk ca 1,5 km til en tredje resepsjon (det er minst 5 av dem her) med føtter som ikke helt var vant til flip-flops. Det ble tog hjem igjen. Det ble det også da vi i høye pensko, kjole og dress skulle ca 2 km til en av a la carte restaurantene. Det var visst litt kjekt med de togene allikevel.

Toppen av kaka kom vel da vi på vei hjem fra en av disse a la carte restaurantene bestemte oss for å gå en «snarvei» i steden for å ta tog. Etter ca 50 meter kom det et tog og sjåføren stopper. Vi ser jo at han er på vei i helt andre retningen enn vi skal, men spør naivt:
«Tulum?». (Navnet på vår resepsjon) «No, Coba… (En av de andre resepsjonene, den lengst unna Tulum) Hmm… Para Tulum?…»
Han tenker seg godt om og vurderer hvordan han skal forklare det. Vi vet godt at vi må sitte på med han til Coba og så bytte tog til Tulum, men det gidder vi egentlig ikke.. Han tenker litt til og vi er egentlig klare til å gå når han sier «ok, vamos» og vinker oss inn i toget. Toget skjærer av fra sin egentlige rute og kjører oss tvers gjennom hele resortet til vår resepsjon… Fyren får litt driks og vel fremme spør noen han «To Akumal?» «Si, si, let’s go!» Folka hopper inn, han vinker og borte blir de. Når han kom seg tilbake til sin opprinnelige rute og Coba aner vi ingentingen om, vi spaserer fornøyde de siste 100 meterne hjem til huset vårt uten gnagsår og såre ben. For en luksus! 😄

Cozumel Island er en øy rett utenfor kysten av Playa del Carmen. Her ligger verdens nest største korallrev og det er kåret til et av verdens beste dykkersteder. Selvfølgelig ville vi dit! Vi booket tur via dykkersenteret på hotellet, men gang på gang ble det avlyst. Det var for røff sjø på Cozumel og havna der var stengt. Vi ante ugler i mosen og tilslutt ringte vi til et dykkerfirma i Playa del Carmen. Der fikk vi vite at den dagen, hvor vår tur ble avlyst igjen, sendte de sine dykkere og snorklere til Cozumel fordi vannet var roligere der enn her på fastlandet. Vi booket med dem i steden og dagen etter var vi på vei til Cozumel. 😃

Cozumel skuffet ikke. Vi snorklet og på våre to snorkleturer denne dagen så vi hai 2 ganger (på ca 2,5-3 meter), en stor havskilpadde, 2 piggrokker, 2 mureener og masse fargerike fisk og koraller. Det var helt utrolig klart vann og god sikt og en fantastisk opplevelse!

En annen ting som er utrolig bra her i Mexico er hvor opptatt de er av å ivareta miljøet. Blant annet er det kun lov med biologisk nedbrytbar (hvis overhode noe) solkrem i cenoter og laguner. De er også veldig opptatt av korallene og å ivareta dem. Det er ikke alle som vet at hvis man tar på en korall så dreper man ofte et mye større område enn bare der man tar, og de begynner ofte aldri å vokse igjen (selvfølgelig avhengig av typen korall du tar på, men hvorfor risikere noe?!). Korallrev er utrolig viktig del av økosystemet og det er ikke uten grunn at de kalles havets regnskog, de huser et enormt artsmangfold! Så er kanskje ikke det heller så interessant… Hvem bryr seg vel egentlig om fargerike koraller og små anemonefisk foruten oss dykkere? Vel, ganske mange! For korallrevene er en viktig brikke i havets økosystem og forsvinner korallrevene forsvinner fisken, og da begynner det å få betydning for alle menneskene som har fiske som livsgrunnlag og også for alle som bruker fisk som matkilde. Så jeg hyller at de er strenge på det her, lenge leve korallrevene! ❤️😃

Bilder:
Tog i ulike størrelser og former
Snorkling på Cozumel
Meksikansk restaurant i Playa del Carmen

Så kom kulda til Mexico… 😳

Etter noen helt fantastiske dager her nede var det plutselig kjøligere i går kveld og jeg var plutselig glad for at jeg hadde dratt jakka over sommerkjolen når vi gikk ut for å spise middag. I dag tidlig virket det som om temperaturen hadde falt ytterligere og det var nå en middels bra norsk sommerdag med mye vind. Så mye vind og bølger at turen vi skulle på ble avlyst, – for andre gang. Vi visste imidlertid råd og dro ut på tur på egenhånd.

Turen i dag gikk til Laguna Yal-Kù, en liten lagune i nærheten av Playa Akumal. Den ligger så skjermet fra sjøen at vannet er rolig der uansett og skulle inneholde krystallklart vann, masse fargerike fisk og forhåpentligvis havskilpadder. Havskilpaddene så vi ikke og på grunn av det urolige vannet utenfor lagunen ble sikten ytterst i lagunen litt dårlig, men innover i lagunen var det fantastisk. Masse fargesprakende fisk og flotte steinformasjoner (korallsten). Absolutt verdt et besøk!!

Besøket i lagunen vakte også barndomsminner. Som sagt var det ikke spesielt varmt i dag og allerede da jeg stakk tærne i vannet syns jeg det virket vel kaldt. Lurer litt på hvorfor jeg absolutt skal holde på med dykking og snorkling når jeg hater kaldt vann (kaldere enn i badekaret), men overbeviser meg stadig om at fiskene er verdt deg. Jeg frøys så jeg trodde jeg skulle forgå, men tenkte at nå er jeg passe pysete og plasker videre i en times tid. Da begynte Ken også å bli kaldt og vi fant det best å gå opp. Har en merkelig følelse i leppene som jeg kjenner igjen fra jeg var liten og alle de gangene mamma prøver å dra meg opp av vannet fordi hun mente at jeg frøys. Så jeg snur meg mot Ken og sier «Er jo blå på leppene?» og får svaret «ja!»… Både lepper og negler var blå og jeg vet ikke om jeg er mest fornøyd med å få bekreftet at jeg fryser faktisk eller det at jeg faktisk klarer å være i kaldt vann lenge nok til å få blå lepper selv nå når jeg er voksen og pysete.

Som nevnt i forrige reisebrev er det fri flyt av alkohol (og annen mat og drikke) dagen lang og vi har flere ganger kommentert at vi er overrasket over at vi ikke ser flere fulle mennesker. Det har egentlig kun vært et par episoder vi har reagert på og ingen har omfattet barn. Onsdagen skulle vise seg å bli et unntak. Vi hadde booket på en japansk ala carte restaurant og ble vist inn til en plass rundt en ordentlig tapanyaki. (Stor grill/stekeplate hvor gjestene sitter i en hestesko rundt og ser på kokken som står på ene langsiden og tilbreder maten) Her satt vi sammen med et par fra England, et fra USA og et fra Canada. Og en familie fra England. Kokken var utrolig morsom og kjørte et skikkelig show med flammer og triksing mens han lagde maten. Maten var også fantastisk god! Jeg la merke til familien så fort de kom inn og stilte seg i køen. Jeg mistenkte at moren hadde fått seg et glass eller to for mye, men det som fikk meg til å reagere var barna. Du kunne se at de var ubekvemme og at de visste at dette kom til å bli en flau affære, – og det ble det! Hun kjeftet på betjeningen, syns at alt var «borring», ba barna kontinuerlig om å «shut the fuck up», selv om de ikke sa stort. Hun skjønte tydeligvis ikke poenget med tepanyaki og syns det var «discusting» at maten ble laget åpent foran oss, noe hun tydelig viste da hun begynte å spytte ut halvtygd mat for å demonstrere. Det ødela hele stemningen i rommet for alle, men værst var det for barna! Hvordan tenker du som barn når slikt skjer? Hva gjør det med deg? Og ikke minst hva kunne vi gjort??? Hun var tydeligvis i dårlig humør og bare ventet på en mulighet til å lage en større scene, noe hun nok hadde gjort om ikke faren i familien kontinuerlig meglet og ba henne ta seg sammen. Derfor ville det mest sannsynlig bare gjort situasjonen ennå værre ved å si noe, samtidig så føltes det helt ille og ikke si noe.. Det finnes mest sannsynlig ikke noe fasit svar på hva man bør gjøre, kanskje gjorde vi det mest riktige. Samtidig sitter jeg med en følelse av at jeg burde gjort mer…

I ❤️ charter ?!?!?

Det ble jo ikke så ille som fryktet, det blir jo sjeldent det… Det ble faktisk ganske så fantastisk!

Allerede da vi kom på bussen viste det seg at vi var de eneste norske, resten var svensker. På hotellet har vi kun støtt på amerikanere, canadiere, spansker, russere og ja,- svensker da… men svensker treffer man lissom på uansett hvor man drar så det regnet jeg jo med.

Hotellet vårt er litt som Disneyworld. Det er en boble hvor alt er perfekt, alt fungerer og hvor du totalt glemmer verden utenfor. I alle fall nesten. Vi har all-inclusive og det betyr at det er buffet til froskost, buffet til lunsj og buffet til middag pluss at vi kan booke middag på a la carte restauranter (meksikansk, gourmet, japansk, brasiliansk, fisk, italiensk, utvalget er fantastisk) 3 ganger per uke. I tillegg er det åpne barer dagen lang og 24 timers åpen «snack bar» som serverer hamburgere og andre småretter hele døgnet. Når vi kommer til frokost blir vi møtt av et bord med bloody mary og en annen drink du kan blande selv og i poolbaren står det slushmaskin med strawberry daiquiry og romflaska ved siden av som bare er å forsyne seg med. Vi hverken sulter eller tørster i hjel på denne ferien.

Som sagt så har charter og all-inclusive overgått forventningene så langt. Samtidig så er det en boble. Jeg veksler mellom å tro at jeg er kommet til paradis, tro at jeg er med i dirty dancing i det «dancing classes» starter opp ved bassengkanten (eller andre små-pinlige aktiviteter utført av mennesker i bikini/badebukse med til dels dårlig koordinasjon) og å føle at jeg svikter mitt backpacket-hjerte helt. Da er det godt å forlate boblen litt å komme seg ut på tur.

Så langt har vi vært å padlet, snorklet og badet i Cenoter, underjordiske dryppestensgrotter. Vi har besøkt Playa del Carmen og fått litt by (og syden) stemning. Vi har besøkt Tulum, en liten by litt lenger sør som skal være mer hippie og backpacker sted. Det så ut til å stemme, i tillegg hadde Tulum de mest fantastiske strendene og Mayaruiner nesten i strandkanten. Vi har dykka og ikke minst har vi feiret nyttår. Nyttårsaften ble feiret med gallamiddag (som viste seg å også være buffet) og så fest med live-musikk og show med flere tusen mennesker fra hotellet. (Hotell-komplekset vi bor på har over 3 000 rom totalt og var fullbooket nyttårsaften).

I dag feirer Mexico de 3 Kongers dag hvor de spiser en spesiell kake som det er små jesus-figurer i, litt som mandelen i grøten bare her må finneren spandere middag på hele familien/kontoret/vennegjengen, og barna får pakker. Vi fikk kake (men ikke jesus) og varm sjokolade av hotellet.

Litt praktisk info for de av dere som måtte ønske det.
Vi valgte å ordne turene til cenotene selv, ikke via hotellet eller reisebyrå. Vi valgte å reise til cenotene som heter LaBnaha, som ligger ca 14 km sør for Akumal. Jeg kan ikke si noe om hvordan disse er i forhold til andre cenoter, men vi var veldig fornøyde. Vi valgte dem fordi det var både åpne og lukkede underjordiske grotter (cenoter) her og at de hadde en begrensning på hvor mange som kom inn på området hver dag, slik at man ikke går og står i kø hele veien. Vi var superfornøyd med valget og fikk både padlet, snorklet og kjørt zip-line. Vi booket ikke i forkant, men hadde flaks og kom 10 min før en tur skulle begynne.

Til Playa del Carmen og Tulum tok vi taxi. Fungerer veldig bra og er ikke spesielt dyrt. Vi har nå også testet ut collectivo som går på motorveien her. Det fungerer også utmerket og til ca en tiendedel av prisen på taxi (taxi til Tulum 200kr, collectivo under 20 kr per pers). Du bare «praier» en collectivo langs motorveien, de kjører forbi nesten kontinuerlig, og forteller hvor du skal så slipper de deg av der. Fra motorveien og dit du skal i byen må du evt ta en drosje.

Førstegangscharterreisende

Jeg merker det allerede ved innsjekkingen, – jeg passer ikke inn! Det er så mye normenn her og de skal til samme sted som meg.. Ikke nok med at vi skal til samme sted, vi skal reise i flokk fra Gardermoen til Cancún og videre til hotellet. Jeg syns ofte at det er alt for mange normenn som skal til samme sted som meg når jeg står på Gardermoen, men jeg har etter mange år lært meg at i storbyer sprer vi oss sånn passe utover når vi kommer frem og ofte skal vi mellomlande i en eller annen europeisk hub hvor 90% blir igjen og vi resterende 10% sprer oss fint ut på ulike langdistanse fly slik at du er veldig (u)heldig om du skulle se igjen noen fra første flyvning. Denne gangen skal imidlertid alle shuffles inn i de samme bussene og de samme hotellene!! Jeg kjenner at jeg ikke er helt komfortabel med tanken. Det er ikke det at jeg ikke liker normenn, jeg elsker Norge og normenn. Jeg bare foretrekker dem i Norge, eller i alle fall ikke i flokk rundt meg når jeg er på tur…. Tanken slår meg; gjør det meg til rasist?

Flyturen begynte skuffende. I to timer sitter vi inni flyet uten å flytte oss en meter.. Det verste var egentlig at vi fremdeles hadde internett-dekning, hvilket jo gjør det klin umulig å konsentrere seg om å lese, se film eller noe annet; Sjekke facebook, sjekke insta, sjekke mail, en liten tur innom twitter, innom bloggen, nyheter, face igjen, last ned en bok (kan jo trenge en til), insta igjen, quizkamp ja!!! 👍😃 Face igjen, mail igjen, insta igjen… Jeg skjønner at jeg har et problem og innser at en mobil-detox kunne vært på sin plass. Det føles bare så… overvelmende… å skulle gjøre noe slikt..
Vel, etter to timer kunne vi endelig rulle fra gate og en 11 timers mobil-detox var virkelighet (hey!! Det er en start!!). Å så fantastisk det er å fly!!! ✈️😃😃😃 Sitte å kikke ut på skyene og landskapet under seg. På knallblå himmel og sol. Lese bok og faktisk klare å konsentrere seg. Se en film uten å samtidig være på face, insta, mail, twitter, nyheter (jada, jeg vet…) Samle gode ideer bare fordi man har tid til å la tankene flyte og fange de gode ideenen når de kommer! Eneste skuffelsen med flyturen var at den kun varte i 10 timer og 45 min (etter vi kom oss i lufta). Klar over hvor fort det går?!?! Jeg rakk jo ikke sove engang! 😳Får meg til å minnes bussturer på 24-72 timer i Sør-Amerika med savn.

Så til nye, og litt uventede, opplevelser: Jeg har landet på utallige flyplasser rundt om i verden, tatt skrittene ut i ankomsthallen, funnet buss, taxi, tog eller ventende bil og kommet meg til nærmeste by, hotell eller andre destinasjoner. Fingerspråk, engelsk, tysk, spansk, portugisisk, tyrkisk, italiensk, fransk, japansk og tegning er prøvd ut i ulike forsøk på å finne frem. Det løser seg alltid på en eller annen måte. Nå åpenbarte en ny verden seg. En verden med flokkdyr, skilt og guider. «Ser du noen fra flyet vårt!?? Er det dit vi skal?!? Ser du skiltet??? Er vi for sene nå?!? Rekker jeg å gå på do eller tror du bussen venter på oss nå?!?» og de sier at charter-turisme skal være enkelt og bekymringsløst?!?

Heldigvis fikk jeg Lonely Planet boka til Jul så underveis trøster jeg meg med at skulle alt gå i vasken har den, så til hotellet kommer vi oss nok. Kanskje ikke i den samlede flokken, men frem skulle vi nok kommet.. Heldigvis viste charter seg å være like enkelt som lovet. Så fort vi kom utenfor terminalen sto svenske, danske (og norske?!?) blide, strålende unge jenter og gutter på rekke og rad med store «ving»-skilt og guidet oss til riktig buss. Jeg innrømmer det, – det var behagelig! 😊

Tips til skikk og bruk på charter: På charter-reiser klapper man fremdeles når flyet har landet.

Min favoritt utsikt: