Bare 20 km igjen…

Altså.. når begynte jeg å si «bare 20 km igjen»?!? 20 km var en respektabel sykkeltur for meg det… 50 km var en god dagstur.. når jeg ikke skulle noe dagen etter… så når i alle dager kikket jeg på programmet for sykkelturen i Toscana og så; Dag 1 – 50 eller 77 km, Dag 2 – 55 km, Dag 3 – 55 eller 60 km og Dag 4 – 60 km, og tenkte at «dette går bra, easy peasy… jeg har jo bare hatt treningsforbud hele det siste året og ikke syklet noe som helst!» 😳

Men altså… allerede fra første dag begynte jeg sånn «jøss… nå er det bare 20 km igjen!». Ikke fordi jeg akkurat følte at det «bare» var 20 km igjen, mer fordi jeg ville føle at bare var 20 km igjen… men det var det med tankens makt da…

Sånn ca halvveis… sånn ca bare 20 km igjen…

Men i dag… i dag var det virkelig bare 20 km igjen… hvis vi hadde tatt korteste veien til Firenze… men hvis vi skulle følge ruta som var lagt opp for oss så var det 60 km igjen… og jeg ville virkelig, sånn skikkelig, ordentlig, virkelig at det «bare» skulle være 20 km igjen!!! For når du ikke har trena på over et år og plutselig har tilbakelagt 160 km på 3 dager så begynner det å gjøre vondt både her og der… mest i rumpa, men låra begynte jammen meg å si ifra ganske bra i enhver oppoverbakke de og…

Det er IKKE et bra tegn når maur er mer interessante enn utsikten 🙈😄

Så da hun på hotellet spurte om vi virkelig ville ta den lange veien eller om hun skulle vise oss den kortere så var jeg på nippe til å si ja. Men.. Henning kom meg i forkjøpet og sa at «nei, vi gledet oss til å sykle vi…» og siden vi gjorde det så kunne jo ikke jeg komme etterpå å si at det gjorde vi aldeles ikke….🙄

Ny dag, nye muligheter…

Så da la vi ut på siste etappen da… og hver gang vi kom til et skilt med Firenze valgte vi motsatt vei… og hver gang vi kom til et nytt skilt var vi litt lengre unna Firenze enn sist… helt til vi hadde spist lunsj og drukket vin på en vingård.

Lunch with a view

Da plutselig snudde det… vi kjørte «riktig» vei i hvert kryss og avstanden ble mindre og mindre og plutselig så vi de første glimtene av den. Byen. Firenze. Målet.

Almost there…

Og selv om jeg var utrolig sliten så var jeg også veldig glad! For at jeg i hvert kryss den dagen hadde tenkt at «nei, jeg tar ikke snarveien! Tenk hvor godt det kommer til å føles å ha klart målet om 220km på 4 dager!». For det føles godt! Og jeg vet at Lillehammer-Oslo er ca like langt og Trondheim-Oslo er mye lenger, men akkurat her og akkurat nå var dette min seier! Mitt mål! 🥳

Endelig!! 🥳 Skal (nesten) bare trille ned til hotellet 😄

Sykkeltur i Toscana kan forresten anbefales! 🤩 Selv når du ikke er så godt trent. 😂 Vi bestilte via Primatoscana som booket hotell og sykler med GPS med ruter for oss og sørget for at bagasjen ble flyttet fra sted til sted så vi kunne sykle lett. De har også el-sykler for de som måtte ønske det😄

Hvem skrudde av varmen?!?

Helt siden vi bestilte har vi, både fra turarrangører og andre, fått høre; «sykkeltur i Toscana i juli?!? Det blir varmt!!». Vel… det ble ikke det tenk! 🙄

I går ettermiddag kom det første regnet på 1 måned i Lucca. Og når det først kom, så kom det ikke bare litt, det bøttet ned!! (Forsåvidt et ganske fint skue med lyn i går kveld). Regnet fortsatte og når jeg våknet i dag tidlig så var det av regnet som hamret mot ruta og bakken nedenfor.

Men… siden det var meldt regn hele dagen og vi måtte forflytte oss de 55 kilometerne fra Lucca til Montecatini Terme en eller annen gang i løpet av dagen uansett var det bare å hoppe i det.

7 minutter etter avreise var jeg våt til beinet og vann skvulpet rundt i skoa mine 🙄 Jeg fant også ut at min evne til å takle dårlig vær på tur henger sammen med mitt reisefølges evne til å takle (eller ikke takle) det nevnte dårlige været. For der jeg normalt sett kanskje pleier å ta rollen som «dette går bra!», ble jeg mer og mer «for noe dritt dette er!😤», jo mer positiv Henning så på det. Ikke en bra egenskap 🙈.

Vi syklet gjennom flotte terreng og koselige små byer, men la oss bare innrømme at alt er litt mindre attraktivt i øs pøs regnvær og tåke.

I tillegg så var det kaldt! 16 grader og regn er ikke varmt og i nedoverbakkene ble det iskaldt. Isteden for å skynde oss til neste hotell for å rekke frem før sola ble for stekende, skyndte vi oss for å holde varmen og få på tørre, varme klær. Jeg drømte ikke lenger om is og kald cola zero, jeg drømte om varm dusj, varm kakao og varme klær.

Det lover imidlertid bra for de neste dagene. Det er ikke meldt regn de neste dagene, men fra grader langt oppå 30-tallet de siste ukene meldes det nå mellom 25-30 grader. Litt mer behagelig sykkelvær. 😊

Opera, swing, masse kirker og litt sykkel – Lucca

Lucca, den lille, koselige byen litt øst for Pisa. En by jeg knapt hadde hørt om før vi planla turen, men som det virket som alle andre hadde besøkt, og elsket, når jeg fortalte at vi skulle dit.

Jeg skjønner godt at folk elsker Lucca. En av få gamlebyer i verden som fremdeles er totalt omringet av bymurer, med små, trange, koselige gater, masse gode og koselige restauranter og cafeer, bra shopping (om du vil ha dyre merkeklær 🙄) og mye flotte bygg og arkitektur, inkludert et ukjent antall imponerende kirker.

En av portene inn til gamlebyen

Skulpturhage

Det gamle amfi-teateret hvor husene er bygd på ruinene av amfi-teateret og man får dermed et ovalt torg

Roots of our future

Lucca Katedral

Smale smug og gater 😍

Vi kom til Lucca på fredag og var litt på sightseeing før vi hentet ut landeveissyklene som skal ta oss til Firenze.

På lørdag syklet vi «Lucca Hills», en rundtur på ca 50 km øst for Lucca. Fantastiske landskap, vingårder, olivenlunder, koselige landsbyer og vondt i rumpa…. 🙄

I juli er det Lucca music festival, med store konserter på torvet (Sting er visst blant artistene i år) og mindre konserter rundt om i kirkene i Lucca.

Hver kveld i Chiesa dei Santi Giovanni e Reparata er det blant annet opera, med ulike temaer. Man kan kjøpe billetter samme dag i kirken. Vi drop på «A night at the opera» på lørdag, med sanger fra ulike operaer. Selv om opera ikke er favoritten var det definitivt verdt et besøk ❤️

I tillegg fikk vi gratis billetter til en swing-konsert senere på kvelden, i en annen kirke. Det var en veldig bra konsert, selv om det var litt uvant å sitte å høre på storband som spiller swing i disse omgivelsene… 😄

Men; Lucca kan anbefales 😍 eneste som er synd denne gangen også er at vi må videre 🙄

Andrea Bocelli på Teatro del Silenzio

På torsdag var dagen endelig kommet for Andrea Bocelli på Teatro del Silenzio.

Vi var blitt advart om enorme køer, totalt kaos, absolutt ikke verdt det. Vi var også blitt rådet til å smøre oss med tålmodighet, men nyte det fordi det var fantastisk. Vi var blitt rådet til å kjøpe en ta med mat og vin og ha piknik. Hvilket vi selvfølgelig gjorde.

Vi hadde booket via Arianna & Friends, hvilket betydde at vi ble plukket opp rett utenfor hotellet vårt (vi booket hotellet ut ifra hvor pick-up point var) og kjørt nesten til gaten hvor vi ble sluppet inn.

På vei til Latajico fikk vi beskjed om at det ikke var lov å ta med glassflasker (det visste vi) eller alkohol inn på området. Så kom det at sekker og bager var forbudt, så mat….

Vi endte derfor opp å ta pikniken på utsiden av området og la sekk og alkohol stå igjen. Koselig det også,

Men må innrømme at vi ble litt snurt når det var null sjekk ved innslipp og vi så at veldig mange hadde piknik inne på konsertområdet etterpå. 🙄

Det var lange køer, men det fløyt hele tiden. Man gikk mer eller mindre i kø i en drøy km (1 km etter billettkontrollen), men det gikk hele tiden fremover og alle var hyggelige og i godt humør.

Vel fremme på konsertområdet fant vi plassene våre og må innrømme at de var mye bedre enn jeg hadde trodd og håpet på 🥳

Så var det bare å stille seg i kø, igjen lang kø, for å kjøpe drikke og snacks. Med ca 38 grader i 19-tiden på kvelden var det greit å hamstre opp for det man trengte for kvelden med en gang. Det kunne med fordel vært flere salgsboder (tror det var 4 boder på 10 000 mennesker), men det verste var allikevel toalettene. Her fant vi 2 stk som alle de 10 000 menneskene skulle dele på. De har litt å lære av norske festivaler her….).

Men, så fort vi hadde fått kjøpt drikke og plassert oss på plassene våre var livet fullkomment. Kø-problematikken hadde vært langt mindre enn forventet, plassene bedre enn forventet og landskapet rundt ca som forventet. Det var magisk 😍

Ca 45 min etter skjema kom Andrea Bocelli ridende inn på en hvit hest (prinsen min?!?! 🤔) og showet kunne starte. I år var det en blanding av opera og pop-låter. Jeg foretrekker nok det siste og kunne gjerne hatt mer av det, men kvelden, sangen og scene-showet var uansett fantastisk! 🤩

Siste bildet av Teatro del Silenzio på vei hjem igjen

Vi forberedte oss på det verste med tanke på kø osv, men er man i Italia så er man i Italia… det var langt bedre enn skrekk-historiene vi hadde hørt og spør du meg (og Henning) så var det definitivt en fantastisk kveld som virkelig var vært turen. 🤩

Mine beste tips:

– smør deg med tålmodighet og forbered deg på kø så blir du heller positivt overrasket

– pakk med en pose/bag med drikke og mat, som du kan miste/gi fra deg om de mot formodning skulle begynne å ha kontroll

– bok transfer så slipper du kjøre og parkeringskaoset. Nærmeste parkeringsplass for «vanlige» folk er 3 km unna med shuttelbusser til og fra.

Mitt neste store mål

I mai i fjor satt jeg på teltet på Grønland. Jeg var så kald, jeg var så sliten. Og en av dagene tenkte jeg: «hvorfor i alle dager gjør jeg dette her?!? Hvorfor brukte jeg ikke alle de pengene, all denne tiden, på å reise et varmt sted? Et behagelig sted?!?» For jeg kunne jo gjort det… jeg kunne loffa rundt i Asia, ligget på kritthvite strender i bikini og solt meg, lest en god bok, men der satt jeg altså.. i -25 med vinden ulende utenfor teltet og ca 300 km å gå til nærmeste sivilisasjon.

Det var da jeg bestemte meg for hva neste mål skulle være. Det neste «store målet». Det var på langt nær var like hårete og krevende som Grønland og jeg har syns det har virket helt tåpelig å si det når noen har spurt «ja, har du noen nye mål da?». For det de fleste lurer på er jo om det er nye høye topper eller kalde vintereventyr i vente. Men målet mitt var ganske enkelt; neste år (altså i år) skulle jeg oppleve Andrea Bocelli på Teatro del Silenzio. Den årlige konserten han har holdt på arenaen han selv har fått bygget i hjembyen sin de siste 14 årene.

Vi gleder oss til i kveld og forhåpentligvis opplevelser som dette (klikk på link under bildet for video) 😍

https://youtu.be/-KsE-MVgxNA

Cinque Terre dag 3; Manarolo – Riomaggiore

I dag sto vi opp for å se på soloppgangen. Det vil si, Henning er jo alltid oppe før fugla kvitrer og var som vanlig ferdig med dagens løpetur innen jeg sto opp, men jeg kom meg altså opp og ned til havna før sola sto opp. Husene i Cinque Terre er hovedsakelig malt i duse farger og disse fargene kommer spesielt godt frem ved soloppgang og solnedgang. Bare se på dette 🤩

Etterpå var det tilbake til hotellet til frokost før turen gikk videre. Det vil si…. i dag gikk vi ikke… jeg ville egentlig følt det som et nederlag å ta toget eller båten fordi kneet og låret mitt nå tydelig sier ifra at de er på grensen av hva de tåler. Heldigvis for meg var begge gårutene fra Manarolo til Riomaggiore stengt, så eneste alternativ var tog eller båt. Flaks.

Vi gikk for båt. Vi er ved kysten i byer som har vært avhengig av sjøen for å overleve og det kunne jo være morsomt å se to av de fra sjøsiden også. Hele 10 minutter tok båtturen, men det var morsomt å se byene og klippene fra sjøsiden også 🤩

Riomaggiore fra sjøsiden

Vel fremme i Riomaggiore gikk vi i en liten runde i byen før vi leide kajakk og padlet ut til en liten strand man bare kommer til med båt. Endelig fikk vi testet ut det krystallklare badevannet og må vel innrømme at jeg angrer litt på at vi ikke har benyttet oss av avkjølings-muligheten tidligere 😄

Padletur langs klippene 🤩

og til en helt privat strand

I 17-tiden var det på tide å hoppe på toget, plukke opp bagasjen i La Spezia og reise videre til Pisa. Så konklusjonen på Cinque Terre…

Jeg elsker det!!!! 😍❤️😍❤️😍 og skulle jeg gjort noe annerledes så er det faktisk at jeg gjerne skulle hatt en dag til for å kunne slappe av litt, nyte byene og naturen, bade og lese en god bok underveis.

Det har vært mye turister, men ikke så mye som fryktet og som skrekkhistoriene forteller om. Mulig det er enda mer turister her i august når store deler av sør-Europa tar ferie, mulig vi har lagt opp ruta bra da veldig mange av turistene er her på dagsturer og tar tog eller båt mellom byene. Det vil si at når det har vært på sitt mest intense så har vi vært på gåtur mellom byene. Vi merket nemlig mer til turismen når vi var i Manarolo og Riomaggiore på dagtid siste dagen. Uansett; for oss har det ikke vært noe problem å ignorere de andre å nyte Cinque Terre. Jeg er i alle fall veldig glad jeg ikke hørte på rådene om å droppe hele besøket hit.

Cinque Terre – Dag 2 Vernazza – Corniglia – Manarolo

Dag 2 på Sinque Terre startet med frokost på en terasse med utsikt over havet og soloppgangen. De kan dette med terrasser og utkikkspunkt her 😄

Frokost og soloppgang 🤩

Med en gang etter frokost begynte vi på turen mot Corniglia. Turen er ca 4km og er estimert til 1,5-2 timer. Selv om den er litt lengre enn Monterosso til Vernazza var den litt enklere å gå, samtidig som det var litt mildere fordi vi gikk så tidlig. Jeg har aldri reagert sånn på varmen før og har alltid hatt som mantra at «aldri klag på varmen, kulde er verre», men nå begynner jeg seriøst å revurdere det. Jeg smelter!!

Turen mellom Vernazza og Corniglia ba igjen på «breathtaking views».

På vei ut av Vernazza

Vi begynner å nærme oss Corniglia

Lykken var stor når det dukket opp et sted som solgte frossen sitronjuice halvveis til Corniglia

Corniglia

Corniglia er den minste av de 5 byene og ligger oppe på klippene, ca 100 meter over havet. Corniglia er en utrolig koselig by, igjen med trange smug og masse trapper.

Trange gater og trapper her og 😄

Etter lunsj satte vi kursen mot Manarolo. Her skulle vi egentlig gå en rute langs sjøen, ca 3 km med få høydemeter, men den viste seg å være stengt og isteden måtte vi gå en rute høyere i terrenget på 7,5km, nesten 500 høydemeter opp (og ned) og estimert til 2,5 time. Vi brukte ca 2,5 time, men for meg var turen blytung i varmen og nå begynte både lår og knær og si ifra om at dette er de verken trent for eller «utenfor skade lenge nok» til.

Turen var imidlertid fantastisk fin hvor store deler av den gikk mellom terrasser med vinranker. Hvordan de har klart å bygge opp terrassene i dette stupbratte terrenget og hvordan de har klart å høste inn og dyrke her i tusenvis av år…. har ikke så mye mer å si enn; respekt!

Terrasser for vindyrking så langt øyet kan se

Trappebygging kan de her 😄

Manarolo nærmer seg

Vinranker og Manarolo

Gleder oss til disse blir vin 😋

Når vi ankom Manarolo oppdaget jeg også hvorfor dette hotellet var liiitt dyrere enn gjennomsnittet… Vi ble varmt ønsket velkommen og når de skjønte at vi kom gående i varmen løp resepsjonisten å hentet kaldt vann til oss. Så fikk vi servert kald prosecco på terrassen, mens bagasjen vår ble båret til rommet. Rommet bar preg av relativt høy standard, alt av drikke var inkludert og i tillegg hadde vi den utsikten! 🤩

Utsikt fra hotellvinduet i Manarolo

Manarolo er heller ikke den største byen så en runde rundt i byen ble gjort før middag, hvor hovedattraksjonen var menneskene som hoppet/prøvde å hoppe fra klippene inne i havnebassenget og solnedgangen.

Solnedgang og hopping fra klipper i Manarolo

I løpet av oppholdet i Cinque Terre har vi prøvd å holde oss til sjømat. Det er jo fiskelandsbyer og vi har fått så utrolig mye god sjømat😋 Denne kvelden var intet unntak, vi elsker sjømaten her 😋🤩

Blekksprut 😋

Skjell i flere varianter enn jeg noen gang har spist før… 🙄🤔😋

Cinque Terre – Dag 1 Monterosso – Vernazza

Cinque Terre…. turistfelle, køer, trengsler på togstasjoner som grenser til det uforsvarlige. Bildeskjønne byer som klamrer seg til klippene langs kysten.

Hva ville vi møte? Ville vi like det eller ville skjønnheten drukne i turisme slik mange mener den gjør?

De tre siste dagene har vi gått fra Monterosso lengst nord, til Vanazza, Corniglia til Manarolo og tatt båt det siste stykket til Riomaggiore.

Les om gårutene her, det eneste er at den veien som er beskrevet her mellom Corniglia og Manarolo er stengt så man må gå en som er høyere oppe, er ca 7,5 km og er estimert til 2,5 time. Mellom Manarolo og Riomaggiore er begge rutene stengt og man må ta tog eller båt.

Monterosso – Vernazza

Vi overnattet i La Spezia natten før vi reiste til Monterosso og pakket da med oss en sekk med klær for de neste 3 dagene. Trillekofferten satte vi igjen på bagasjeoppbevaringen på togstasjonen i La Spezia. Selv om man bare skal ta tog mellom byene har trillekoffert lite å gjøre i Cinque Terre. Byene består stort sett av smale, trange gater med masse trapper.

Fra La Spezia tok vi tog til Monterosso. Det var folksomt på toget og språk fra alle verdenshjørner, men ikke plagsomt. Togturen tar bare 15 minutter og allerede fra du går ut av toget blir du blendet av havet, solen, klippene og bebyggelsen 😃

Monterosso er den største av byene og også den byen med størst og mest strender.

Det gamle tårnet i Monterosso

Klippene sørover hvor man kan skimte både Vernazza, Manarolo og Riomaggiore

Et av torgene i Monterosso

En av kirkene i Monterosso, kjent for sine hvite og sorte striper både inne og ute

Trange små gater og fortausrestauranter🤩

Etter å ha sett alle severdighetene i Monterosso, ruslet rundt i gatene og spist lunsj startet vi på turen til Vernazza. Turen var ikke så lang, 3,5 km og var estimert til 1,5-2 timer. Med mye opp og ned, veldig varme og stekende sol og slitne (mine) bein etter fjellturen fra Korsika brukte vi ca 2 timer. Men for en flott tur! 🤩

Både utsikten tilbake mot Monterosso og mot Vernazza gjorde det virkelig verdt turen! 🤩

Monterosso

Krystallklart vann og klipper 🤩

Smale stier og bratte trapper. Man får virkelig respekt for at mennesker har klart seg her i tusenvis av år

Vi nærmer oss Vernazza

Fargerike blomster, blått hav, fargerike byer og grønne åser. Cinque Terre er et syn 🤩

Da vi ankom Vernazza sjekket vi inn på hotellet. Fra resepsjonen gikk vi opp masse trapper og bakker og smale gater, før vi kom til huset hvor rommet lå og måtte smyge oss opp en bratt og trang vindeltrapp til tredje etasje. Jeg lurer oppriktig på hvordan de får inn møbler her 🤔

Vernazza var mye hyggeligere enn Monterosso med sine trange gater, men uansett hvor man skal er det en liten treningsøkt med alle trappene. Spesielt siden temperaturen er på over 30 grader i skyggen 😄

En ganske typisk gate i Vernazza

En enda mer typisk gate i Vernazza

På kvelden var vi først på vinsmaking med vin fra distriktet før vi spiste på en resturant med utsikt over havet og solnedgangen 🤩 Fantastisk mat, fantastisk beliggenhet og fantastisk betjening 👏🤩

Vinsmaking, hvor den største overraskelsen var at jeg nesten liker ansjos… nesten altså!

Kuleste kelneren

Solnedgang på terrassen til Belforte

Solnedganger🤩

Ja denne ferien tror jeg blir fin…

I går var vi ute å spiste en litt sen lunsj og når regninga kom fant jeg frem kortet for å betale. Kelneren så misfornøyd ut. Først på kortet, så på meg, så på Henning.

«We have one rule in Italy…. Women don’t pay…». I det han går for å hente bankterminalen sier han at han håper kortet mitt er borte når han kommer tilbake og at Henning har funnet frem sitt… I likestillingensnavn må jeg jo si at jeg ikke syns regelen er helt rettferdig. Det var også litt problematisk siden vi kun hadde med mitt kort… 😄 men sånn rent bortsett fra det syns jeg regelen høres helt fantastisk ut! For er det en ting italienerne kan, i tillegg til regler om hvem som skal betale, så er det mat, vin og is… så at jeg slipper å betale for det resten av ferien er helt greit 🤔🥳😄

Favoritt-isen 🤩 Sjokoladeis og sitronsorbet😍😄

Varm sjøsalat 😋

Vinsmaking av viner fra Sinque Terre

Sjø-miks til forrett og vin fra Monterosso

Monte Cinto – Korsikas høyeste fjell

Korsika er ikke bare den vakre øya, det er også en skikkelig fjell-øy. Høyeste toppen, Monte Cinto, er 2706 MOH og dermed langt høyere enn vår egen Galdhøpiggen. Denne måtte vi jo bare prøve å bestige 😄

Fakta om turen her

Vi ønsket å komme i gang tidlig, både pga været (varmt i solsteika og det var meldt tilskyende utover dagen) og fordi det er en lang tur, 9-10 timer. Vi dro derfor fra Calvi 05:30 og var da fremme ved Haut-Asco 07:15. 07:30 var vi klare til avgang og begynte på GR20-løypa. Første delen av turen gikk gjennom barskog og med fantastisk utsikt til dalen under oss og fjellene som ruvet over oss.

Ganske fort begynte skogen å tynnes ut og etter at vi krysset elven begynte det å stige ganske raskt.

Heldigvis gikk vi i skyggesiden oppover Tighiettu-dalen så temperaturen var hele tiden veldig behagelig. Først når vi var oppe på ca 2150 MOH kom vi ut i solen og da var vi så høyt at temperaturen var mer behagelig selv med sol.

Da hadde vi også kommet så høyt at de fjellene som tidligere ruvet over oss som høye kjemper nå plutselig virket som små topper under oss😄

Da vi kom opp på fjellryggen tok vi av fra GR20-ruta og fulgte fjellryggen (eller nede i sørsida av fjellryggen) bortover mot Monte Cinto. Her ble det luftigere og mer klyving, selv om noen taklet klyvingen og de bratte, eksponerte partiene bedre enn andre 🙈😄

Vi hadde estimert 4-5 timer opp, men brukte noe lenger tid enn det. Her skal nok både formen min og litt høydeskrekk blant andre ha deler av skylda. Det bør være fult mulig å nå toppen i løpet av 4-5 timer uten å stresse. Men vi kom opp! 😃👏👏👏 Og for de av dere som kjenner til min skade- og trenings-historikk det siste året så var det i seg selv en ganske stor seier for min del 🥳👏

Turen nedover gikk ganske mye greiere, selv om jeg varmt kan anbefale staver, spesielt om man sliter litt med knærne. Når vi var nede på 2200 MOH kom også skyene og uværet som var meldt. Selv om det var et vakkert skue fra der vi sto var vi veldig glad vi ikke var på toppen når skyene og tåka kom

Når de meldte 0.1 mm med nedbør som var meldt også kom med lyn og torden følte vi at det var greit å komme seg så raskt som mulig ned på lavere høyde. Vekk fra blank-skurte fjell og ned blant litt vegetasjon.😬

Det var også ganske spesielt å se på steinene i området. Veldig mange av stenene var grønne og lilla og i det spesielle lyset som ble gjennom skylaget så det ut som om fjellene som omringet dalen lyste grønt rundt om oss 😍

Vi brukte totalt 10 timer og 30 minutter på turen. God-slitne ankom vi bilen og satte kursen mot Calvi igjen. En krevende tur, men også en fantastisk flott tur, i et landskap det er umulig å ute rettferdighet på bilder. Det må rett og slett oppleves 😍