En gang da jeg var ung og dum sa jeg til mamma, som jeg tror syns reiselysten min var både skremmende og overraskende, at selvfølgelig var jeg ikke redd når jeg reiste. Datt flyet ned på vei ut i verden, så måtte hun tenke på at jeg døde med et smil om munnen fordi jeg var på vei ut for å leve drømmen min; reise. Datt flyet ned på vei hjem så skulle hun vite at jeg døde med et smil rundt munnen fordi jeg hadde gjort det som sto øverst på ønskelista mi og var på vei hjem med nye minner i kofferten.
Det var ikke det at jeg ønsket å dø og når jeg ser tilbake på det så virker utsagnet både dumt og naiv, nå har jeg til og med begynt å bli småbekymret i kraftig turbulens og lurer på om opplevelsene virkelig er verdt det å sitte der med snikende dødsangst… Men når jeg sitter, i turbulens og med 4 stk skrekkslagne med medpassasjerer ved siden av meg, og titter ut av vinduet på Amsterdam som nærmer seg i det fjerne så vet jeg at det fremdeles er sant. Jeg elsker dette livet, jeg elsker å reise. Om det er på ferie eller jobbtur, det er da jeg lever!
Denne turen har et spesielt vemod ved seg… Det siste året har gitt flere turer til Nederland enn jeg hadde trodd jeg skulle få i hele mitt liv til sammen. Allikevel har jeg ikke, med unntak av en helg i Amsterdam, sett Nederland. Jeg har sett flyplassen, jeg har sett hotellet og jeg har sett kontoret.
Det har vært vannvittig slitsomt! Samtidig så har jeg elsket det… Jeg har elsket reisene. Jeg har elsket samholdet med de norske kollegaene. Jeg har elsket å møte de internasjonale kollegaene mine. Jeg har elsket å lære, bli utfordret og nå målene som ble satt for oss. Jeg har vært så frustrert og sliten at jeg bare har hatt lyst til å legge meg ned og gråte meg i søvn. Jeg har vært så glad og så lykkelig at jeg har visst at dette er livet jeg ønsker å leve.
En epoke er over. Mest sannsynlig så er siste jobbreise til Nederland gjennomført. Det er siste gang jeg har møtt de globale kollegaene mine. Det er siste gang jeg har bodd på hotellet som har vært mitt andre hjem de siste 8 månedene. Det er vemodig og litt trist.
Samtidig ser jeg frem til de nye utfordringene som står i kø. Nye roller, nye kollegaer, nye prosjekter og forhåpentligvis noen nye reiser.
Men akkurat nå, før denne epoken avsluttes: Tusen takk til alle mine fantastiske, herlige, morsomme, flinke, lojale kollegaer som har gjort de siste månedene (og årene) til en fantastisk opplevelse! Ingenting er som å være så sliten at man kommer i fjortis-fnise-alderen som 30-40 åring, når man har 6 000 sider med dokumenter som skal leses igjennom og valideres i løpet av en (arbeids)uke og man vet at det siste man har tid til er å være i fnise-alderen. Ingenting er som å bli overrasket av blomster, cup cakes eller en new energy sjokolade og koselig hilsen fra kollegaer en tidlig morgen du er ekstra sliten. Ingenting er som å komme i mål og levere det man skal som team, den følelsen gjør (i alle fall for meg) at alt slitet er vært det!
En epoke er over, det er på tide å begynne på en ny. 😃
Frøken Reisende Mac 