Grønland vs fødsel

Helt fra jeg ble gravid, og fikk vite at jeg ventet tvillinger, har jeg fått høre både om svangerskapet, fødsel og barseltid; ja, men dette blir jo ingenting for deg, du har jo krysset Grønland! Men hva er egentlig verst?!? Grønland, graviditet, fødsel eller barseltid?🤔 Og kan det egentlig sammenlignes?!?

Når det gjaldt fødselen så var det kommentarer i gata; «Så du skal føde begge vaginalt? Ja, ja, du har jo kryssa Grønland så det er vel ikke noe for deg det..»

For meg virket det å sammenligne fødsel med noe som helst merkelig. Jeg mener, hvordan skal man egentlig kunne sammenligne noe så sykt som å presse et annet menneske ut av tissen med noe som hels annet?!?

Men ok… la oss bruke de samme kriteriene som jeg brukte for graviditeten og se litt på fødselen. (PS! Dette er selvfølgelig overhode ikke faglig forankret eller av noen som helst nytteverdi for andre vordende mødre da det 100% ut ifra min subjektive erfaring både med fødsel og Grønlandskryssing 😄)

1. Lengden på det. Her kommer helt klart fødselen seirende ut! Min fødsel varte i 12 timer og 40 minutter. Grønland i 28 dager. (Svangerskapet i 37 uker og 4 dager) Man kan tåle ganske så mye smerte og ubehag når det ikke går over så lang tid. Jeg var også forberedt på at det skulle ta MYE lenger tid (jobbet vel med en hypotese om 72 timer) så at jeg var ferdig «allerede» etter 13 timer var en stor opptur (selv om jeg var totalt utslitt og ekstremt glad for at det ikke varte lenger, det skal jeg glatt innrømme!)

Grønland vs fødsel: 0-1

Tid er så relativt… akkurat her føltes ikke fødselen kort ut… 🙈😄

2. Smertene. Ok, smertene ved fødsel kan ikke sammenlignes med noe!! En ting var riene, som jo var heftig vonde selv med epidural, men pressfasen er lissom noe helt for seg selv. Spesielt for meg var det selvsagt at jeg hadde 2 pressfaser og at den andre ble både lengre og heftigere enn forventet (og enn den første). Så her går Grønland seirende ut…

Grønland vs fødsel: 1-1

3. Det er ikke pause. Fødselen hadde pauser. I alle fall frem til pressfasen på tvilling 1 startet… så sånn sett bedre enn svangerskapet (epiduralen fjernet svangerskaps-smertene under fødselen), men jeg foretrekker nok Grønlands-pausene her altså 🤔

Grønland vs fødsel: 2-1

Servering av wienerpølser i lompe i en av pausene på Grønland 🥳😄i

4. Meningen (med livet). Altså…. joda… jeg ser at en fødsel kan være meningen med livet.. men der en anbefalt affirmasjon var «for hver ri er jeg en ri nærmere å møte barnet mitt» var det jeg gjentok for meg selv «for hver ri er jeg en ri nærmere avslutning på dette j…. svangerskapet!!!» 🙈 Jeg må innrømme at jeg følte mye mer på meningen med livet der jeg gikk over hvite vidder på Grønland og hørte på lydboken «Jeg skulle ha sagt at jeg elsker deg» 🙈

Grønland vs fødsel: 3-1

Et knippe Grønlands-øyeblikk hvor jeg kjente at «dette, dette er meningen med livet. Dette er hvorfor jeg er her! ❤️»

Konklusjonen på svangerskap vs fødsel er helt klart at jeg når som helst tar en fødsel i steden for en graviditet igjen… anytime!! men siden de to naturlig nok henger sammen blir det ikke flere fødsler heller… (Ikke behov for flere barn heller, vi snakker hypotetisk her😉)

Når det kommer til Grønland vs fødsel.. vel, altså.. ut ifra sammenligningen over ville jeg nok heller kryssa Grønland en gant til… samtidig så tror jeg like gjerne at jeg hadde tatt en fødsel til… sånn isolert sett… 🤔 jeg tror konklusjonen her er at det ikke går an å sammenligne fødsel med noe som helst annet…

Etter å ha kryssa Grønland var jeg litt sånn «kan jeg kan alle» og det kan du jo si om fødsler også. Det er jo tross alt veldig mange som føder hver eneste dag. Men følelsen etter fødselen var mer «wow! I did it!!!!! Seriøst!?!?? Disse to små perfekte menneskene har vokst frem i magen min og kommet ut av tissen min!!!! Hvor kult e’kke det lissom?!?!?»🥳🥳🥳🥳

Så alle dere kvinner som har født, vit dette; Fy søren så rå dere er!!! Sånn sinnsykt, skikkelig, ordentlig RÅ!!! 💪👊👏 Jeg gikk ut fra den fødestua med en nyvunnet respekt for alle kvinner som noen gang har født og hver gang jeg ser en kvinne med barn nå tenker jeg bare: Du er helt rå! En ordentlig super-helt! Respekt! 🙌💪👊👏🥳

Ei helt rå dame! 🥳💪🙌👏

Grønland vs svangerskap

Helt fra jeg ble gravid, og fikk vite at jeg ventet tvillinger, har jeg fått høre både om svangerskapet, fødsel og barseltid; ja, men dette blir jo ingenting for deg, du har jo krysset Grønland! Men hva er egentlig verst?!? Grønland, graviditet, fødsel eller barseltid?🤔 Og kan det egentlig sammenlignes?!? 🤔

La oss begynne med svangerskapet. Helt i slutten av svangerskapet fikk jeg spørsmål fra jordmor: «ja… nå når du er langt ut i tvillingsvangerskapet kan jeg jo spørre deg, hva er tyngst; krysse Grønland eller være gravid (med tvillinger)?»

Mitt umiddelbare svar var: «graviditeten!»

Og svaret kom ikke bare fordi jeg sto midt oppi graviditeten og hadde glemt Grønland eller fordi det var et impuls-svar. Flere ganger de siste ukene av graviditeten sa jeg nemlig nettop det; «jeg krysser Grønland når som helst fremfor en graviditet til!». Når jeg nå, noen måneder senere, ser tilbake på graviditeten, sier jeg akkurat det samme. Jeg krysser mye heller Grønland enn å være gravid en gang til! Jeg krysser faktisk heller Grønland 9 ganger enn å gå gravid en gang til… for det er akkurat så mange ganger jeg hadde rukket å krysse Grønland i løpet av en graviditet.

Nå er det jo også sånn at graviditeter varierer veldig fra person til person. Noen danser i mellom graviditeten og løper inn på fødestua topptrent, andre ligger rett ut i 9 måneder med komplikasjoner. Jeg er definitivt ikke i første kategorien, men heldigvis er jeg langt unna den andre også. For svangerskapet er definitivt det tøffeste jeg har gjort i mitt liv og her er hvorfor jeg mener at det er tøffere enn Grønland:

1. Lengden på det. Grønland er 28 dager. I svangerskapet sov jeg ikke en hel natt på nesten 8 måneder. Jeg var kvalm 24/7 og konstant trøtt, men fikk ikke sove mer enn maks et pr timer om gangen. De av dere som ikke har vært igjennom graviditet og barsel; jeg trodde jeg visste hva trøtt og sliten var helt til jeg hadde prøvd noen måneder uten søvn.. nå vet jeg at jeg ikke har vært i nærheten av å vite hva trøtt og sliten er… I tillegg er det å gå med smerter over lang tid, f. eks bekkensmerter i 16-17 uker utrolig slitsomt. Legg merke til at vi her snakker uker, ikke dager som på Grønland.

2. Smertene. Dag 8 på Grønland begynte med en strekk i låret. I ettertid har jeg ved hjelp av ultralyd fått vite at jeg rev over deler av den rette lårmuskelen foran den dagen. Allikevel fortsatte jeg å gå i 20 dager til. Det var vondt. Så vondt at tårene tidvis rant og det å komme seg opp og ned i fra krabbende/sittende til stående var et prosjekt i seg selv da muskulaturen bare sviktet. I ettertid har både helsepersonell og andre jeg har fortalt det til lurt på hvordan i alle dager jeg klarte å fortsette. Men det var også mye som ikke var vondt. Det gikk for eksempel veldig fint å skli på skia og det gjorde ikke vondt når jeg satt eller lå stille. I motsetning til det jeg opplevde i graviditeten. De mistenkte de siste ukene at jeg hadde fått en nerve i klem nede ved bekkenet (mulig rumpa til tvilling 2 mot symfysen) som ga nervesmerte i nedre del av magen. Jeg vil si at den alene var vondere enn delvis avrevet lårmuskel, men her kan tid og selektiv hukommelse spille meg et puss… men, legg til bekkensmerter som økte på igjen de siste ukene og du har en kombinasjon som gjør at du har vondt uansett hva du foretar deg. Smertene kan i beste fall lindres litt med veksling mellom ligge, sitte, stå, men uansett hva du gjør er det verre igjen etter 5-10 minutter. Da har jeg enda ikke tatt med brista ribbein, ryggvond eller menisksmertene som har kommet tilbake pga inaktivitet.

3. Det er ikke pause. På Grønland gikk man lange dager, men når teltet var slått opp var det på tide å krabbe ned i posen, spise middag, stelle kroppen. Kanskje var det sosial samling i et av teltene. Selvfølgelig bar kveldene også etterhvert preg av at alle var slitne, men det var pause. Kveldene og nettene de siste ukene av graviditeten var ikke pause. De var smerter i bekkenet og rygg, de var hetetokter, de var intens kløe, de var utallige turer på toalettet. De var faktisk nesten verre enn dagen fordi jeg visste at hvis jeg faktisk fikk et par sårt etterlengtede timer ordentlig søvn i strekk så hadde alt stivnet til og blitt vondt, så til de grader at jeg gruet meg for å reise meg igjen (samtidig som det var for vondt å bli liggende).

4. Meningen (med livet). Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått høre «det er verdt det, du gjør verdens viktigste jobb» eller «nå må du bare benytte sjansen til å se alle seriene og filmene du har drømt om!». Jeg var så sykt lei av å høre det!!!! Evolusjonsmessig gjorde jeg nok kanskje verdens viktigste jobb, og det er veldig fint at noen syns det er det. For meg derimot gir det MYE mer mening å gå 30-40 km på ski hver dag i 28 dager. Det er konkret, det er et mål. Å sitte/ligge/stå foran tv’n hele dagen er ikke det som gir livet mitt mening og jeg har innsett hvor ekstremt få serier og filmer jeg drømmer om å se.

Til tross for dette. Jeg vet at jeg er ekstremt heldig, og jeg er takknemlig for, at graviditeten har gått fint. Tvillingene har vokst fint hele veien, jeg har ikke hatt svangerskapsdiabetes, svangerskapsforgiftning eller noe annet alvorlig. Jeg har vært kjempe heldig!

Men neste gang en mamma prøver å si «så tøff du er som har kryssa Grønland kommer jeg bare til å fnyse å si; «du har båret frem et barn! Det er tøft det!!!»

«Offentlig svangerskapsbilde» vs hvordan jeg faktisk følte meg mesteparten av tida… 😬🙈 Gravid-foto: http://www.ingunnjohansen.no

TBC

Min tvillingfødselshistorie. 1 av 5 – Igangsettelse

Da jeg fant ut at jeg var gravid med tvillinger begynte jeg å Google tvilling-fødsler. Ble det automatisk keisersnitt nå? Kunne man føde tvillinger vaginalt? (Altså, jeg skjønner at man KAN det, men hva legger man opp til i norsk helsevesen?) Hvordan foregår en vaginal tvillingfødsel? Kunne jeg føde hjemme? I vann? Det var ikke så mange svar og historier der ute. Det var veldig mange fødehistorier av enlinger og på fagsider sto det som regel «dette gjelder ikke ved fødsel av flerlinger». Men hva gjelder så ved fødsel av flerlinger?!?! Jeg trålet nettet etter (gode) tvillingfødselshistorier. Kanskje dumt, men vi lever i Google-tid og jeg ønsket informasjon om hva som ventet. Jeg fant imidlertid ikke så mye.

På kurs med Tvillingforeldreforeningen fikk vi en gjennomgang av jordmor på prosedyrene rundt tvillingfødsler og etter et lite besøk på føden en sen søndagskveld pga lite liv hos tvilling 2, hvor jeg endte med å få omvisning på føden og gjennomgang av tvillingfødsel på Rikshospitalet, følte jeg at jeg hadde fått svar på mye av det tekniske. Men hvordan opplevde kvinnene som fødte tvillinger fødselen?!? Jeg hørte noen historier fra venninner, noen fra Tvillingrådet (podcasten til tvillingforeldreforeningen) og fant noen på nett.

Og selv om jeg underveis og rett etter fødsel tenkte at «dette kan jeg ikke dele» så velger jeg å gjøre nettopp det. Fordi på på slutten av dag 1 etter fødselen så sitter jeg igjen med en god følelse og opplevelse av fødselen. Fordi jeg selv savnet flere historier og fordi de historiene jeg hadde lest hjalp meg og motiverte meg under min fødsel. Fordi den kanskje kan være til nytte for de kommende tvillingmødrene som nå sitter å googler tvillingfødsel og lurer på hva det innebærer. Historien om min fødsel er delt opp i 5 innlegg; igangsettelse, åpningsfasen, pressfasen (x2), opprydding og barsel.

Igangsettelse

Jeg ble lagt inn torsdag ettermiddag på observasjonspost. Da hadde jeg de siste ukene vært mer eller mindre sengeliggende pga ulike smerter og plager og jeg var så sliten, både av å ha vondt og pga manglende søvn at jeg knakk sammen i gråt bare legen på Rikshospitalet spurte hvordan det gikk med meg.

Planen var i første omgang at jeg skulle få sove ut og få litt smertelindring og at man så ville vurdere igangsettelse, enten i løpet av helgen eller tidlig uken etter. Beskjeden fra legen var «du skal i alle fall ikke reise hjem herfra uten en plan for når du skal settes i gang neste uke».

Jeg var sikkert full av hormoner her altså, men jeg var så letta over den beskjeden at jeg gråt en skvett til!

Det å komme opp på observasjonspost var en lettelse! Fra poliklinikken hvor jeg har følt at jeg har vært en del av et samlebånd og hvor det eneste som har betydd noe har vært hvordan barna hadde det, betydde det plutselig litt hvordan jeg hadde det også. Selv etter at legen på poliklinikken hadde sagt at jeg skulle legges inn sa jordmor på poliklinikken at «sånn er det å være gravid, bare noen uker igjen nå» og kunne ikke skjønne hva jeg skulle på observasjonsposten å gjøre. På observasjonsposten var det viktig at både jeg og barna hadde det bra, jeg fikk smertelindring, noe å sove på og for første gang på flere uker begynte jeg endelig å føle at jeg hadde litt overskudd igjen, nok til å klare å tenke på å gjennomføre en fødsel.

CTG flere ganger om dagen ble en vane, jeg fikk slappet av og gjort ferdig babyteppet (selv det hadde jeg ikke orket hjemme) og kanskje, kanskje er det siste bildet av magen?!?

Allerede fredag formiddag fikk jeg beskjed om at det ikke var noe poeng i å vente med å bli igangsatt og plutselig gikk jeg fra ledermøte via Teams til å få isatt inn ballong. Fikk først beskjed om at den ville bli tatt ut lørdag morgen, men når lørdag morgen kom skulle den sitte til midnatt. Den datt imidlertid ut i 22-tiden. Det store spørsmålet nå var om jeg ville få hormoner i natt eller på søndag. Dette var avhengig at kapasitet på fødestua og da det viste seg at det var en annen tvillingfødsel på gang på fødestua måtte jeg vente til neste morgen. Jeg var uansett så glad for å være på observasjonspost, bli ivaretatt og at ting var på gang at en utsettelse fra eller til spilte lite rolle.

Da jeg ble innlagt på observasjonspost var vi usikre på om Henning kunne besøke meg pga Corona eller om det nå kom til å gå dager før vi ville se hverandre igjen. Heldigvis fikk han komme i besøkstiden hver dag og her feirer vi oppstart av hormoner med sushi og (alkoholfri) champagne søndag kveld 🥳

I løpet av søndagen begynte jeg på hormoner, tabletter hver 4. time. Jeg fikk ganske raskt kynner, men det skjedde ikke noe mer. Kl 8 på kvelden søndag fikk jeg ny dose med hormoner og planen var ny sjekk med CTG (overvåking av hjertefrekvens og registrering av bevegelser på babyene) og nye hormoner ved midnatt. Jeg la meg og fikk hvilt et par timer og sto opp igjen litt før 12.

Jeg ble sittende å vente. Kynnerne kjentes kanskje litt sterkere ut og jeg satt å lyttet ut i mørket på smertehyl fra fødestuen rett nedi gangen. Det er litt «merkelig» å ligge på observasjonspost å høre smertehylene fra kvinner på fødestuen. Altså, jeg vet det er helt naturlig å hyle under fødsel, men når man ligger sånn på vent på å bli satt igang så blir det plutselig veldig tydelig at det du hører der, det skal jeg også gjennom snart, bare å glede seg! Heldigvis er jeg ikke spesielt lettskremt og i tillegg hadde jeg på dette tidspunktet hatt vondt så lenge og var så sliten at jeg husker jeg tenkte; «whatever… enten så dør jeg ellers så overlever jeg og ungene er ute, begge alternativene er bedre enn å fortsette denne graviditeten»

CTG og hormoner ved midnatt blir igjen utsatt pga kapasitet på avdelingen. Akkurat der og da har jeg mest lyst til å begynne å grine. Jeg vil bare bli ferdig!!! Men, jeg går å legger meg i 1-tiden, det gjelder å være uthvilt når det starter.

Ca kl 01:30 må jeg på do. Jeg syns kynnerne har tatt seg litt opp, har hatt et par litt kraftigere i alle fall, så setter på rietelleren for å se om de kommer mer jevnlig og om det kan ha gått over til rier.

I det jeg setter meg på toalettet smeller det! Kynnerne kommer så hyppig og er så intense at jeg gisper etter luft. De varer 1,5 minutt og det er mindre enn 1 minutts pause mellom hver. Fremdeles slår det meg ikke at det er rier, jeg er helt innstilt på at dette er kynnere og tenker at «når dette er kynnere kommer jeg aldri til å overleve rier!». Etter en stund kommer jeg meg endelig av toalettet for å få ringt etter jordmor for å varsle om tiltakende kynnere, slik jeg har fått beskjed om.

Fortsettelse følger under innlegg om åpningsfasen

Tips for igangsettelse:

– Fødebagen; jeg fikk tips om å pakke en del ekstra sett med klær i tilfelle tvillingene kom tidlig og vi fikk lang tid på intensiv/barsel etter fødsel. For meg kom dette godt med når jeg ble lagt inn i forkant av fødsel, i tillegg til at samboeren min tok med både strikketøy og mer klær. Bok, lydbok og annet tidsfordriv var også veldig greit å ha i bagen til disse dagene

– BBHugMe-puta!! ❤️❤️ Den har reddet bekkenet og (litt) søvn hele svangerskapet. Det var ikke noe unntak på observasjonsposten og den var i bruk døgnet rundt for å gi behagelige sitte og ligge stillinger.

– Snacks og mat. Du får det du trenger på observasjonsposten, men jeg hadde så halsbrann at f.eks middagene der ble for krydret og fete (helt vanlige middager altså…). Derfor var min «halsbrann-vennlige» mat og snacks gull verdt som avveksling. (I tillegg til at samboeren min lagde middag uten krydder, fett osv hver dag som han tok med til meg. Jeg er bortskjemt🙈😄🙈🥰🥰)

Min tvillingfødselshistorie. 2 av 5 – Åpningsfasen

Dette er andre innlegg i en serie på fem om min tvillingfødsel. Jeg har valgt å dele den fordi jeg selv var på leting etter fødselshistorier fra tvillingmødre da jeg fant ut at jeg var gravid. For meg var kanskje fødselen det jeg lurte mest på rundt det å få tvillinger. Jeg har flere venninner med tvillinger og det ser ut til å gå greit så alt etterpå regnet jeg med ville gå seg til på ene eller andre viset, men hvilke muligheter hadde jeg når det kom til fødsel? Hvordan opplevdes det å føde to? Jeg fant ikke så mange historier, men de jeg fant var med meg i fødselen og gjorde at jeg innimellom tenkte «stemmer, det var det de snakket om», men det var også øyeblikk hvor jeg tenkte «hvorfor har ingen fortalt meg dette?!?» Derfor deler jeg min historie så kanskje den kan være til hjelp for de som nå sitter å googler «tvillingfødsel». Her er tidligere innlegg om igangsettelse.

Åpningsfasen

Jordmor kom og koblet til CTG-maskinen ca 10 min etter turen på toalettet hvor det smalt til. Jeg meldte om kraftige kynnere og lurte på om jeg kunne stå å være tilkoblet CTG eller om jeg måtte sitte i senga. Jeg skjønte ikke helt hvordan jeg skulle klare å sitte og lurte igjen på hvordan rier kom til å bli. Tanken om å utsette epidural lengst mulig var for lengst borte, jeg skulle gjerne hatt den nå! Vel tilkoblet CTG konstanterte jordmor raskt at jeg hadde rier. Kraftige rier!

Herfra skjedde alt veldig fort. Jeg ble undersøkt og hun konstanterte minst 4 cm åpning. Samtidig fosset vannet. Jeg har fått høre at «vannet går er ikke som på amerikanske filmer hvor det bare fosser ut». Jo, akkurat sånn var det! Jeg lå å badet i en dam i senga kliss våt, det samme tror jeg jordmor var og på gulvet var det, akkurat som i amerikanske filmer; en stor dam. Et par minutter senere var elektrode festet på hodet til tvilling 1, jeg hadde ringt samboeren min og bedt han komme og vi var på vei inn på fødestua. Vel inne på fødestua ble det gjort en del forberedelser, anestesilege ble tilkalt, epidural satt (de anbefaler dette for tvillingfødsler i tilfelle de må gjøre interaksjoner som tang, vakuum eller også keisersnitt) og jeg satt tilkoblet en ny CTG i en ny tørr seng. Alt gikk så fort!! Og med maks 1 min pause mellom riene følte jeg at alt bare ble kastet på meg og jeg var på ingen måte klar. Jeg hadde hørt om andre som ble igangsatt og hvor det gikk utrolig fort og begynte å frykte at samboeren min ikke skulle rekke frem.

Så begynte epiduralen å fungere, anestesilegen var ferdig og det ble igjen færre mennesker på fødestua. Det var fremdeles ikke gått en time siden jeg sto opp, men jeg rakk å irritere meg litt over hvor lang tid samboeren min brukte. Det kunne da ikke ta så lang tid å komme seg opp av senga, raske med seg tinga og kjøre de 20 minuttene til sykehuset (og parkere, komme seg inn i et nattestengt sykehus osv…). Vi hadde jo rukket SÅ mye!!!!

Nå skulle det vise seg at det ikke var så travelt allikevel. For da epiduralen begynte å virke og jeg fikk litt pause mellom riene og ikke de mest intensive toppene roet alt seg litt.

Det var allikevel tidvis veldig vondt. Jeg må innrømme at jeg har trodd epidural var et sånt vidundermiddel som tok bort all smerte og at du ikke visste når du skulle trykke. Jeg måtte fremdeles jobbe meg gjennom riene med pust og kjente definitivt på nedpress. Underveis fikk jeg to ekstra doser med epidural hvor jeg fikk litt mer pauser fra smertene, men det tok seg raskt opp igjen.

Jeg hadde i forkant av fødselen fått beskjed om at når du venter tvillinger vil de ha deg i liggende stilling fordi de må overvåke babyene i magen. Jeg hadde håpet å kunne føde i vann og kunne bevege meg mest mulig. Jeg skjønte imidlertid at jeg måtte justere dette etterhvert som jeg hørte mer om tvillingfødsler. Der jeg satt i senga, med epidural og med begge tvillingene overvåket på CTG så jeg jo utfordringen. Det var ledninger overalt og det som til tider kjentes mest bedøvd ut var venstre ben. Det gjorde allikevel så utrolig vondt å sitte i den senga, jeg satt jo på det området som var mest vondt og hvor ungen skulle ut!!!

Gleden var derfor stor da jeg nærmest kastet meg over en jordmor som bare var innom for å hente noe (min var ute et lite øyeblikk) og spurte om det var noen mulighet for å komme opp å stå eller bevege meg. Jeg fikk lov til å sitte på en fitnessball!!! 🥳🥳🥳🥳 Herfra og ut, de neste 8-10 timene sto jeg, satt på ball eller sto på alle 4 i senga. Jeg kunne til og med huke av et par gåturer på toalettet. Jeg var SÅ glad for at jeg fikk vært mer i «aktivitet» enn jeg hadde forventet. Det gjorde definitivt smertene enklere å håndtere for meg og det var helt avgjørende for at vi klarte å få tvilling 1 ned i bekkenet.

Dypt konsentrert om pust og trigger-punkter på fitness-ball gjennom riene

I forkant av fødselen hadde jeg hørt om, og bestemt meg for å prøve, en metode som het smertefri fødsel. Jeg var også så heldig at jeg vant et «bootcamp i smertefri fødsel»-kurs med Mamastork. Nå vil jeg på ingen måte si at min fødsel var smertefri, men kurset var gull verdt! Fra de første riene på toalettet kl 2 om natten til trykkingen begynte brukte jeg aktivt laboro-pust, fokus på trigger-punkter (som skal holdes avslappet) og visualisering for å komme meg gjennom riene. Det finnes mange måter å puste seg gjennom rier på, men etter min erfaring nå vil jeg si at det var til stor hjelp for meg å ha tenkt igjennom det og trent på det fra tidligere. Det gjorde det veldig mye enklere å holde fokus og å komme gjennom riene når de var som mest intense. Jeg syns også det var utrolig nyttig å ha lært om ulike fødestillinger og hvordan de og bevegelse, kunne hjelpe barnet med å komme ned i bekkenet.

En annen ting som tok mye fokus på fødestua, som jeg ikke var forberedt på, var CTG skjermen. Her fulgte vi både hjertelyden og riene konstant og til tider var det litt som Netflix. Både jeg, samboer og jordmor fulgte skjermen tett og det tok tidvis mye fokus. I perioder veldig behagelig å ha noe å ha fokus på, i andre deler av fødselen irriterende fokus-slukende. Spesielt fokus fikk den når den kom med varsler som måtte dokumenteres som «normale» osv. Blant annet hadde tvilling 2 en periode med veldig jevn hjerterytme over lang tid og det er visst heller ikke bra.. heldigvis var jordmor og lege utrolig flinke til å fortelle hva de så og hvordan de vurderte det, noe som ga veldig trygghet. Også her opplevde jeg at de hadde god tid og så oss ❤️

9 cm åpning, endelig bevegelse nedover i bekkenet og jeg får snart lov til å «prøve-trykke» litt

Mine tips til fødestua:

– Ha med godt med snacks som du liker og som du får i deg uansett hvor sliten eller kvalm du måtte være. Jeg hadde med «koma-blandingen» vi brukte Grønland (sjokolade, nøtter, tørket frukt, kjeks (både søte og salte) og litt smågodt), bananlapper, banan og druer. Det gjorde det lett å få ned litt energi innimellom. Var SÅ fornøyd at jeg hadde laget klart bananlapper og puttet i fryseren flere uker før! 👏😄

– Forbered deg til fødselen. Les deg opp på ulike faser, fødestillinger og hva som kommer til å skje. Kanskje går det ikke akkurat som du ønsker eller planlegger, men ved å vite hva som skjer så kan du være roligere i øyeblikket og enklere ta valg og stilling til det som skjer. Jeg hadde kjempenytte av kurset fra @Mamastork (smertefri fødsel), fødeheftene fra Fødebagen og informasjon fra Doulaer (spesielt @doulamarina) men det finnes flere andre kurs og informasjonskilder der ute, bare pass på å velge seriøse og faktabaserte kilder.

For fortsettelse les om pressfasen her.

Min tvillingfødselshistorie. 3 av 5 – Pressfase (x2)

Dette er tredje innlegg i en serie på 5 om min tvillingfødsel. Jeg har valgt å dele den fordi jeg selv var på leting etter fødselshistorier fra tvillingmødre da jeg fant ut at jeg var gravid. For meg var kanskje fødselen det jeg lurte mest på rundt det å få tvillinger. Jeg har flere venninner med tvillinger og det ser ut til å gå greit så alt etterpå regnet jeg med ville gå seg til på ene eller andre viset, men hvilke muligheter hadde jeg når det kom til fødsel? Hvordan opplevdes det å føde to? Jeg fant ikke så mange historier, men de jeg fant var med meg i fødselen og gjorde at jeg innimellom tenkte «stemmer, det var det de snakket om», men det var også øyeblikk hvor jeg tenkte «hvorfor har ingen fortalt meg dette?!?» Derfor deler jeg også min historie så kanskje den kan være til hjelp for de som nå sitter å googler «tvillingfødsel». Her er tidligere innlegg om igangsettelse og åpningsfasen.

Endelig… etter nesten 12 timer i aktiv fødsel har jeg trykketrang, 10 cm åpning og får lov til å trykke. Altså… endelig… det er en sannhet med modifikasjoner… for selv med ørlitegrann drypp helt på slutten for å oppnå den «uimotståelige trykketrangen» så kommer riene aldri opp på det nivået de var første timen og jeg har derfor heller ikke det uimotståelige behovet for å trykke. I tillegg er det ikke til å legge under en stol; det er ikke smertefritt (i mitt tilfelle) å trykke (til tross for både epidural og kurs😄). Allikevel vil jeg igjen si; «smertefri fødsel»-kurset kom igjen til nytte!

For selv om det blir sagt at man skal trykke som om man må på do å bæsje, og dette sikkert er effektivt, lærte vi på kurset å bruke magemusklene på en litt annen, mer effektiv, måte og dette har jeg også øvd på. Slappe av nedentil og presse med magemusklene. Det virker! I tillegg har kurset også forberedt meg på gangen i pressfasen. Jeg tror ikke noe kunne ha forberedt meg på (smerte-)følelsen i det hodet skal ut, men jeg skjønte allikevel hele tiden hva som skjedde og hvor i prosessen vi var. Det var, for meg, gull verdt!

I fødebrevet står det «ønsker å kjenne hodet på vei ut om mulig». Jeg fikk muligheten, men responderte på den med å si nei. Jordmor prøvde igjen å si «jo, kjenn på hodet nå. Hun har masse hår!» hvorpå mitt svar var «NEI!!!!! DET GJØR FOR VONDT!!!! HUN SKAL UT!!!! NÅ!!!!!!». Jordmor skjønte at hun ikke skulle spørre mer og rett etterpå ble den mest intense smerteopplevelsen jeg noen gang har hatt erstattet med den mest intense følelsen av lettelse og velbehag jeg noen gang har hatt i det resten av kroppen til tvilling 1 skled ut. Jeg nektet å tro jordmor når hun sa at jeg hadde født uten en rift. Hun berømmet, og sa det skyldes, min evne til å følge hennes instrukser (presse når hun ba meg presse, bremse/puste laboro) når hun ba meg om det. Jeg berømmet igjen smertefri fødsel-kurset, for akkurat dette hadde jeg jo øvd på de siste ukene og månedene og jeg skjønte veldig godt viktigheten av å gjøre som hun sa.

Samboeren min fikk vrengt av seg t-skjorte, satt seg i en lenestol og fikk tvilling 1 på brystet hud mot hud ❤️ Det var så utrolig stort å se bort det stolte ansiktet som satt der med et nytt liv på brystet❤️

So far, so good. Nå skulle bare tvilling 2 «nyses ut». Jeg tror alle jeg har snakket med, både helsepersonell og tvillingforeldre sier at tvilling 2 kommer enklere fordi tvilling 1 har banet vei. Det gjorde ikke min tvilling 2. Hun var den av de to som var vanskeligst å få ut og jeg skulle virkelig ønske noen hadde forberedt meg på det scenarioet.

Det eneste jeg ønsket etter tvilling 1 var en pause. Få hentet meg litt inn igjen og trukket pusten et par ganger (eller egentlig ganske mange ganger). Men nesten før tvilling 1 var ute sto det to leger på magen min og dyttet på tvilling 2 for å få henne i riktig lengderetning. Det var jeg forberedt på, men jeg var ikke forberedt på hvor vondt det skulle gjøre og det gjorde at lettelsen jeg hadde følt et øyeblikk tidligere forsvant umiddelbart.

Jeg har hørt om tvillinger som ble født med lang tids mellomrom, men da har det vært beskrevet som en rolig stund hvor man får hentet seg litt inn. Jeg var derfor ikke forberedt på at det både skulle gå lang tid og være intenst hele denne tiden. Nå har jeg snakket gjennom fødselen med både overlegen og jordmor i etterkant og overlegen bekreftet da at det ikke var standard ved tvillingfødsler, men at det heller ikke var helt uvanlig. Greit å vite…

I mitt tilfelle var det 3 faktorer som gjorde at det tok tid og var intenst. Tvilling 2 kom for det første i et skrått seteleie, for det andre kom hun ikke ned i bekkenet og for det tredje fikk jeg aldri riene tilbake. Det vil si; det ble pøst på med riestimulerende for å få igang riene igjen, men jeg merket ingenting. Jeg hadde så mye adrenalin i kroppen og var så sliten at selv om de så på monitoren at jeg hadde rier merket jeg det ikke. Dessverre kan jeg ikke gi «æren» for det til epiduralen heller. For følelse hadde jeg og smerter kjente jeg! De mente nemlig at epidural sjeldent ga god smertelindring i skjeden og derfor ville ha lite effekt i pressfasen og selv om det hadde hatt effekt ville de ikke gitt det lenger fordi det ville redusert riene. Det var også en ting jeg skulle ønske jeg visste. Jeg har nemlig hørt beskrivelser av folk som har født med epidural og ikke kjent rier og når de skulle trykke, men har da også hørt at de var så godt smertelindret. Det følte ikke jeg at jeg var.

På et tidspunkt husker jeg at jeg fikk beskjed om at «tvilling 2 har det bra der inne foreløpig, men nå haster det med å få henne ut. Du må presse det du kan!». Svaret mitt var «dette er kanskje feil å si, men jeg driter i hvordan den ungen har det!». I følge jordmor var det ikke unormalt å føle det sånn og jeg ble litt beroliget av det 🙈😄

Resultatet var at jeg, som overlegen sa dagen etter: «presset ut den ungen på ren og skjær viljestyrke fordi du hørte på instruksjonene våre. Du fikk dessverre ikke noe hjelp fra rier, riestimulerende eller naturens side». Igjen var pressteknikken fra smertefri fødsel-kurset så uendelig verdifull. For til tross for utmattelsen og smertene så kjente jeg hvordan ungen beveget seg nedover, klarte å fokusere på pressteknikk og slappe av (så godt det lot seg gjøre) i bekkenet. I tillegg fikk jeg med meg tangen som ble lagt klar, blikkene som ble vekslet og stemningen som ble mer og mer anstrengt. Det nærmet seg tang eller keisersnitt. Hvis ikke jeg klarte å presse ut den ungen nå så ble plan b (eller c) iverksatt. Jeg var lite lysten på både tang eller keisersnitt (det har hele tiden vært min worst case; føde første vaginalt og så få keisersnitt på tvilling 2) så jeg presset for harde livet.

Men… 1 time og 10 minutter etter tvilling 1 kom tvilling 2 til verden. De hadde en «frist» på at hun måtte være ute innen 1 time, hvis ikke måtte de sette igang andre tiltak. Heldigvis slapp vi det da en av legene klarte å få huket tak i hoftene på tvilling 2 i et press, fikk satt et lite klipp og fikk dratt henne ut. Lettelsen når tvilling 2 skled ut var om mulig enda større enn med tvilling 1. Jeg klarte det!!!! 🥳🥳

Jeg fikk umiddelbart tvilling 2 opp på brystet. Seig og klissete og med beskjed om at jeg kunne få klippe navlestrengen. Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om og klipte navlestrengen, men må innrømme at jeg ikke skjønte hvorfor i alle dager jeg skulle gjøre det.. rommet var fullt av folk, det måtte da være noen andre der som kunne gjøre det?!?! Ikke skjønte jeg hvorfor jeg fikk ungen på brystet heller. Jeg hadde da ingen interesse av den ungen, var det ikke masse andre mennesker i rommet som hadde som oppgave å ta seg av henne?!? Jeg skjønte jo at dette burde være et øyeblikk av lykke, at jeg skulle snuse på henne, klemme henne og gi av min varme og trygghet, men for å være helt ærlig.. akkurat der og da hadde jeg mer enn nok med meg selv… 🙈 (og jeg har klemt og snuset masse på henne senere så jeg håper jeg er tilgitt og at vi har fått tatt igjen for det tapte🤞)

Mine tips:

– Jeg trodde jeg var forberedt på alle scenarioer; vaginalfødsel, keisersnitt, ingangsettelse, styrtfødsel, lang fødsel osv.. jeg var ikke helt forberedt på hvor lang tid og hvor intenst det skulle være mellom tvilling 1 og 2

– Forbered deg på press-fasen og pressteknikk. Selv om jeg tror det er vanskelig å forestille seg hvordan det er for en førstegangsfødende så hjalp det meg utrolig å ha den kunnskapen jeg hadde når jeg var i situasjonen

Innlegg om timene rett etter fødsel her

Min tvillingfødselshistorie. 4 av 5 – Opprydding

Dette er fjerde innlegg i en serie på 5 om min tvillingfødsel. Jeg har valgt å dele den fordi jeg selv var på leting etter fødselshistorier fra tvillingmødre da jeg fant ut at jeg var gravid. For meg var kanskje fødselen det jeg lurte mest på rundt det å få tvillinger. Jeg har flere venninner med tvillinger og det ser ut til å gå greit så alt etterpå regnet jeg med ville gå seg til på ene eller andre viset, men hvilke muligheter hadde jeg når det kom til fødsel? Hvordan opplevdes det å føde to? Jeg fant ikke så mange historier, men de jeg fant var med meg i fødselen og gjorde at jeg innimellom tenkte «stemmer, det var det de snakket om», men det var også øyeblikk hvor jeg tenkte «hvorfor har ingen fortalt meg dette?!?» Derfor deler jeg også min historie så kanskje den kan være til hjelp for de som nå sitter å googler «tvillingfødsel». Her er tidligere innlegg om igangsettelse, åpningsfasen og pressfasen

Da tvilling 2 var ute forsvant plutselig en etter en fra fødestua. Fra under pressfasen med tvilling 2 å ha hatt minst 4-5 mennesker stående rundt senga og oppå meg og flere parat i døra til å gripe inn forsvant en etter en og rommet ble igjen en rolig oase. Jordmoren som hadde vært med hele fødselen rakk akkurat å ta imot tvilling 2 også før hun avsluttet skiftet (litt på overtid). En ny jordmor kom inn og overtok kontrollene av meg. Den ene legen sydde rolig igjen klippet de måtte sette for å få ut tvilling 2. En barnepleier kom inn å begynte å stelle for meg og barna. Det kom eplejuice i stettglass (beste eplejuice jeg har drukket noen gang) og flagg. Det kom fiskeboller i hvit saus som jeg gulpet i meg mens barnepleier og samboer fikk på barna bleier, klær og fikk tatt mål. Det er de best fiskebollene jeg har spist noen gang også.

Beste fiskebollene ever! 🤩🙈😄

Alt var så rolig og rommet var en sterk kontrast til den hektiske aktiviteten som hadde vært der den siste 1,5-2 timene. Samtidig var ingenting rolig. Kroppen var så full av adrenalin at jeg bare lå å skalv som et aspeløv. Jeg var så sliten som jeg aldri har vært før, men samtidig så klarte jeg ikke å slappe av i en eneste muskel. Jeg var i høyspenn. En merkelig kontrast til det rolige rommet.

Sakte, men sikkert roet kroppen min seg også. Jeg fikk først tvilling 2 til brystet og tenkte at jeg skjønte hvorfor folk slet med amming. Hun ville ikke gape høyt nok, ville ikke suge. Men vi fikk ammet litt under kyndig veiledning. Så kom tvilling 1 og tok brystet uten problem og jeg skjønte hvorfor folk får til amming. Gleden ved å ha tvillinger, man får innimellom oppleve ulike babyer og ulike sider ved å være foreldre på en gang 😄

Jeg fikk tilbud om, og takket ja til, en dusj. Har hørt den beskrevet som verdens beste og det var den! Vil faktisk påstå at den var enda bedre enn dusjen etter 28 dager over Grønland. Relativt skjelven, så skjønte godt hvorfor jeg ikke fikk lov til å låse døra, og har aldri vært stoltere over å klare å gjennomføre en dusj 😄

Vel tilbake i senga begynte det å nærme seg avreise til barsel. Jeg fikk tilbud om å bestille en seng til meg så de kunne trille meg ned; Ikke søren! Jeg hadde nemlig merket flere ting på dusj-turen min. Nervesmertene som har gjort at jeg nesten ikke har kunnet bevege meg de siste ukene virket til å være borte, det samme gjorde bekkenløsningen. Dette MÅTTE testes ut!! 🥳 Dessuten var jo magen mye mindre så selv om den var øm var jeg mer bevegelig enn jeg hadde vært på lenge. Vi ble fulgt ned på barsel, jeg fikk med en rullestol som back up. Det føles som et maraton og innen vi var fremme på rommet var jeg igjen totalt utslitt, men jeg klarte det! Og veldig mange av vondtene fra svangerskapet var allerede borte eller bedre. Jeg følte for første gang på lenge at jeg levde og at det er håp om et normalt liv igjen ❤️

For opphold på barsel les her

Min tvillingfødselshistorie 5 av 5 – Barsel og barseltårer

Dette er femte innlegg i en serie på 5 om min tvillingfødsel. Jeg har valgt å dele den fordi jeg selv var på leting etter fødselshistorier fra tvillingmødre da jeg fant ut at jeg var gravid. For meg var kanskje fødselen det jeg lurte mest på rundt det å få tvillinger. Jeg har flere venninner med tvillinger og det ser ut til å gå greit så alt etterpå regnet jeg med ville gå seg til på ene eller andre viset, men hvilke muligheter hadde jeg når det kom til fødsel? Hvordan opplevdes det å føde to? Jeg fant ikke så mange historier, men de jeg fant var med meg i fødselen og gjorde at jeg innimellom tenkte «stemmer, det var det de snakket om», men det var også øyeblikk hvor jeg tenkte «hvorfor har ingen fortalt meg dette?!?» Derfor deler jeg også min historie så kanskje den kan være til hjelp for de som nå sitter å googler «tvillingfødsel». Her er tidligere innlegg om igangsettelse, åpningsfasen, pressfasen og oppryddingen.

På kvelden første dag på barsel kommer barnepleieren inn og spør om han skal ta tvillingene over natten. Jeg visste ikke at det var en mulighet. Skal jeg virkelig få sove?! Samboeren min derimot har en litt annen reaksjon; «Hæ?!? Men… vi kan vel ikke gi fra oss jentene nå? Vi har jo akkurat fått dem!!» Jeg kunne egentlig ikke brydd meg mindre, det eneste jeg ville var å sove. Jentene blir med ut til vakta og jeg sover min beste natt i hele 2020 ❤️🥳 Det er faktisk først kl 4 på natt 2 at «morsfølelsen» min våkner. Jeg har jo beskyttet og passet på dem på dagtid, men det er først etter pumping natt 2 at jeg har energi nok til å tenke «lurer på hvordan jentene har det… merker de at de er borte fra mamma’n sin?»

Oppholdet på barsel var nok en positiv opplevelse på Rikshospitalet. Vi var spente på om far fikk være med. Vi visste at de prøvde å legge til rette for at tvillingfedre kunne være på barsel, men at dette var innskrenket nå pga Corona. Så hvordan ville dette bli for oss? Samboeren min fikk være der hele tiden så det var en bekymring vi ikke hadde trengt å ha ❤️ Vi ble også så utrolig godt ivaretatt! Jeg ble fulgt godt opp, barna ble fulgt godt opp og vi fikk veiledning og støtte både til amming, barnestell osv hele veien. Jeg sov, til tross for pumping på natten, mer enn jeg har gjort hittil i år, kroppen vendte mer og mer tilbake til normalen. Det var i det store hele en utrolig deilig boble å være i. Jeg hadde så mange seire her! Jeg kunne igjen ta på mine egne sokker. Jeg kunne ta bukse uten at tårene rant av smerte. Jeg klarte til og med å ta på meg bukse stående igjen🥳 (mulig det virker enkelt, men har ikke klart det siden mars🙈). Jeg kunne sove på ryggen igjen, jeg klødde ikke huden av meg på natta og de urolige bena var som blåst bort. Livet var så godt! ❤️🥳 Så til alle tvilling-gravide som syns det er tungt siste stunden; det er mulig at veldig mange av plagene dine forsvinner så fort ungene er ute! 🤞👏

Jeg lurer ikke på hvorfor jeg hadde vondt overalt og hvorfor alt var tungt på slutten, men jeg lurer på hvordan i alle dager dere fikk plass der inne!! Dagen etter fødsel.

Et av rådene med stor R som vi har fått overalt er «synkroniser tvillingene». Det vil si; de må spise og sove samtidig. Det ble veldig tidlig klart at vi hadde med to ulike mat-personligheter å gjøre. Vi hadde ei som likte små, men hyppige måltider og ei som likte store måltider, men som gjerne kunne sove litt lenger mellom hvert måltid. I utgangspunktet hadde vi sett for oss at synkroniseringen kunne ta litt tid, når de var så ulike fryktet vi at det ville ta enda lenger. Gleden var derfor stor når de allerede på barsel ble synkroniserte på mat, nå måtte vi bare holde på dette videre 🥳👏 (og få synkronisert de på søvn når de ikke lenger sover hele tiden utenom måltidene, det aner meg at det er der de virkelige problemene kommer 😬🤞😄)

Vi fikk vite at minimum liggetid for tvillinger var 4-5 dager på barsel, hvis alt gikk bra med både mor og barn. På dag 2 fikk vi spørsmål om hva vi tenkte om hjemreise, på dag 3 hadde vi avreisesamtale og på dag 4 reiste vi hjem. Vi ønsket det selv og syns det var veldig deilig å endelig kunne sette kursen hjemover med jentene våre å begynne å lage våre egne rutiner, da rammene blir veldig lagt av alt som skjer på barsel.

Tre tips for de første barsel-dagene;

1. Isbind og spyleflaske (jeg kjøpte fra fødebagen.no). Det eneste jeg angret på med det kjøpet var at jeg bare hadde kjøpt 6 isbind (kommer i pakker på 6 eller 12).

2. Vi hadde også fått tips om å ha med ammeputa for tvillinger, det var også gull verdt for å komme igang med amming og dobbelt-amming.

3. Jeg fikk høre at de hadde mykt dopapir på barsel og at man bare klappet tørt. Sant nok at man bare klapper tørt, men mykt var ikke papiret og jeg savnet lambi!!! Ellers hadde de alt vi trengte til både barna og oss der.

4. Snacks/mat… De har alt man trenger på kjøkkenet på barsel, men jeg syns det var utrolig godt med restene av bananlappene, proteinskivene og koma-blandingen fra fødselen som tillegg og avveksling.

På vei hjem kom barseltårene. Jeg har jo hørt om dem, men aldri skjønt hvor ekstremt overveldende de kan være. På vei hjem gråt jeg av glede fordi jeg endelig var ute av sykehuset og ikke gravid lenger. Jeg gråt fordi det var skummelt å forlate sykehuset. Jeg gråt fordi det plutselig slo meg at om en hel haug med år var det kanskje en av jentene våre som satt i en bil på vei hjem fra sykehuset som nybakt mamma og gråt og jeg ville ikke at de skulle oppleve det følseskaoset jeg opplevde akkurat nå 😭🙈😂😂 Tårene fortsatte for absolutt alt resten av dagen, men i bunn og grunn var jeg overlykkelig over å endelig være hjemme og endelig være ferdig med graviditeten! ❤️

Endelig hjemme og klar for å skape vår nye hverdag som en familie på 4 ❤️

Hva jeg har lært av svangerskapet

Først og fremst; jeg vet det er mange der ute som skulle ønske de var i mitt sted og var gravide. Jeg vet det er mange som ønsker seg barn over alt på denne jord og som sliter med å få det.. og jeg vet at det kan føles urettferdig at jeg, som aldri har hatt noe sterkt ønske om barn, er 40 år og som ikke syns graviditet er noe kos blir gravid så og si med en gang. Jeg har kjent på det selv også. Jeg fortjener ikke dette. Jeg er ikke takknemlig nok, det er andre som burde fått oppleve dette istedenfor meg. Dessverre er det jo ikke sånn verden fungerer 😔

Graviditeter oppleves jo også enormt ulikt. Noen løper inn på fødestua uten å ha hatt en eneste plage. For meg har det vært noe av det tyngste jeg har gjort i mitt liv og det bærer naturlig nok lærdommene preg av. Så her er mine, så langt, viktigste lærdommer:

1. Babyer kan sparke deg så hardt i ribbeina at du brister dem. Veldig fint med sterke, aktive barn, men altså… Auu!!!! 😳

2. Det er VESENTLIG tyngre å gå opp trappa fra første til andre etasje med 16 kg tvilling-graviditet på kroppen enn å gå lengre fjellturer med 20 kg på ryggen!!

3. Søvn er virkelig oppskrytt. Jeg kan telle på en hånd hvor mange netter med ordentlig søvn jeg har hatt siden nyttår og de siste månedene er det ingen. Så mye for å være uthvilt når tvillingene kommer…🙄

4. Det er fryktelig langt ned til bakken! Selv om jeg i utgangspunktet fint kunne stå med strake ben og hendene i bakken er det klin umulig med en basketball på magen! 😫

5. Man kan få så bekkenløsning at man nesten ikke klarer å gå, selv med bekkenbelte, tidlig i svangerskapet og bli så mye bedre at man faktisk både kan gå og trene litt igjen senere i svangerskapet. For meg klarte jeg det med en kombinasjon av yoga, øvelser, behandling og trening.

6. Hvile er ikke løsningen på alt. Jeg vet ikke hvor ofte jeg har fått høre at «du må hvile og slappe av!» gjerne etterfulgt av «nå når du kan…». Og det er mye rett i det, for jeg blir sliten av ingenting og det kommer til å bli slitsomt når tvillingene kommer. Men hvile gjør også at meniskskadene min kommer tilbake, det gjør bekkenløsningen verre, det gjør at ryggproblemene kommer tilbake og deg gjør at jeg har mindre følelse i armene (ups! Det punktet glemte jeg; kommer tilbake til det). Så jeg måtte faktisk få lov til å trene og bevege meg litt også! Selv om den halvtimen eller timen med trening var alt jeg orket den dagen (og de neste dagene) så gjorde det kroppen så mye bedre de dagene jeg ikke orket det engang! (For ikke å snakke om endorfinene det frigjør 🥳🤩)

Uke 32 og min siste tur på SATS. Etter det orket jeg ikke mer, men tror psyken, menisken og bekkenet hadde hatt VELDIG godt av en tur eller to til!

7. Det å miste følelsen i armene når man er gravid er visst ganske normalt… men det er allikevel veldig upraktisk (og ubehagelig) å ha to armer (og spesielt hender) som sover døgnet rundt og gjør deg mega klønete. Spesielt siden det, som tidligere nevnt, er ekstra langt ned til bakken mot slutten av graviditeten😳

8. Morgenkvalme er ikke et dekkende navn! Det varer hele døgnet! Og er du riktig heldig, som meg, kan du også få så halsbrann at du kaster opp… sånn når «morgenkvalmen» en gang gir seg.

9. Det er ingen skam å «gi seg» på jobb. Det er faktisk nemlig en grunn til at de fleste tvillinggravide blir 100% sykemeldt mellom uke 24-28. Jeg gikk fra å være en av de som tenkte «jeg har hørt om ei som jobbet til og med uke 32, det skal jeg og klare!» til å gråte av lettelse når Rikshospitalet satte ned foten og sykemeldte meg 100% i uke 27.

10. For trenings-nerder; Om du setter på deg pulsbeltet og setter deg i sofaen får du en super langkjøringsøkt i sone 1… bare ved å sitte der… 🥳

11. Når folk sier at «du bør ikke håpe på en for varm sommer når du er høygravid», tro dem! Selv for en evig frossenpinne som meg ble plutselig 20 grader ALT for varmt!!!!

12. Nerver kan havne i klem og det kjennes ut som noen står å presser glødende kull mot aktuelt sted. Jeg har aldri hatt denne type smerter før og det er by far det verste jeg har opplevd. Tar en kryssing av Grønland med delvis avrevet lårmuskel anytime igjen foran disse smertene i 2-3 uker 😩 (og ja, jeg er forberedt på at fødsel blir enda verre, men forhåpentligvis varer ikke fødselen i flere uker)

13. Svangerskapskløe og gallesyre. Altså, man har ikke klødd før man har hatt svangerskapskløe og for høye gallesyreverdier (kan hende jeg har fortrengt følelsen av å ha eksem når jeg var liten). Det klør ikke bare, det KLØR!!!! Overalt og spesielt i håndflater og fotsåler og spesielt på natta når du gjerne skulle sovet… ref «hvil når du kan..» hadde det bare vært så enkelt… 🙄

14. Oppsummerer de 13 foregående punktene i dette; De som sier «nyt gravditeten» er klin kokos gale spør du meg, selv om jeg som sagt innser at alle har ulik opplevelse av det å være gravid og at jeg nok har vært over snittet heldig med å få mye plager. Jeg står i alle fall fremdeles for det jeg skrev i blogginnlegget halvveis i svangerskapet.

Men, de to viktigste lærdommene kommer her;

1. Jeg er så takknemlig for alt kroppen min til vanlig kan! Jeg gleder meg så til «å få kroppen min tilbake!». Jeg snakker ikke om å gå ned i vekt, få flat mage eller stramme pupper igjen… det løpet anser jeg som kjørt og merkene etter graviditeten skal jeg (prøve å) bære med stolthet. Men jeg snakker om å kunne ligge på ryggen, gå en tur, strekke på kroppen uten at bekkenet «hopper ut av ledd», reise seg fra senga uten problemer, ha følelser i armene og orke å gå opp en trapp. Alle de tingene jeg alltid har tatt som en selvfølge før 🥳

2. Jeg har spart den viktigste lærdommen til slutt: Jeg har så definitivt valgt rett mann å få barn med! ❤️ Han har stilt opp og stått på. Han har stått klar med frokosten når jeg våkner, med lunsjen når jeg er ferdig i telefonmøter og med middagen når arbeidsdagen er slutt (eller når jeg måtte ønske det etter at jeg ble sykemeldt). Han har tatt så og si alt i forbindelse med flyttingen, med vedlikehold av huset og for at vi skulle komme i orden. Så mye at jeg til tider frustrert har sagt at «noen ganger må jeg få lov til å føle meg litt nyttig jeg også!» (det er ikke alltid like lett for ei jente som er vant til å fikse ting selv og ha kontroll å overlate ting til andre 🙈😄). Nå skulle det på en måte bare mangle… for jeg må innrømme at for min egen del ville jeg MYE heller hatt ansvar for å beise verandaen, flytte alle eskene, lage mat og klippe gresset enn å konstant ha vondt overalt, være sliten og trøtt 24/7 og ikke lenger kunne gjøre noe av de tingene jeg setter pris på… Men det er samtidig ingen selvfølge at han ser det sånn! Og skal jeg være ærlig tror jeg ikke at jeg hadde klart å være så tålmodig, stilt opp så mye og alltid bare rolig sagt «det er vårt fellesprosjekt å få barn, du bærer den tyngste byrden av oss nå.. Da skulle det bare mangle at jeg ikke gjorde det jeg kunne for deg og for oss» ❤️

Foto: http://www.ingunnjohansen.no

Så takk kjæresten min! Takk for at du er den beste kjæresten, vennen, samboeren, forloveden og kommende pappaen jeg kunne drømt om. Du viser meg en kjærlighet hver eneste dag som gjør alle de andre lærdommene verdt det ❤️

Tvillingkortet

Når man får vite at man skal ha tvillinger begynner man jo å lese… om tvillingsvangerskap, om tvillingfødsel og om tvilling-spedbarn… for det er jo annerledes… man har jo riktig nok to pupper og to armer, men i mine møter med små barn tidligere har det vært kjekt å ha begge arma til et barn… 🙄 (puppa har jeg ikke prøvd enda)

De siste månedene har jeg lært mye. Jeg har lært at tvillinger ofte fødes før termin, jeg har lært at det er best å synkronisere søvn og mat så raskt som mulig (om man skal ha noen sjans på søvn og mat selv) og jeg har lært at de første 2-3 årene er totalt unntakstilstand for så å bli litt bedre og få noen «stordrifts-fordeler»…

Men uten tvil det beste jeg har lært er at man får et «tvillingkort». «Tvillingkortet» kan du dra når du er ekstra sliten, når du kommer for sent til avtaler eller når barna kommer flekkete i barnehagen. Det er visstnok ingen som forventer at tvillinger har de mest fancy matpakkene eller de kuleste kostymene på karnevalet i barnehagen for alle skjønner at det har man ikke tid og overskudd til. Og akkurat det syns jeg er helt genialt! 🥳 Så om det er en grunn til at nettopp jeg skulle få tvillinger så må det være dette! Jeg syns nemlig vi stiller alt for høye krav til oss selv og at vi har alt for store forventninger til ting! Vi er nemlig bra nok!!! Matpakka kan være like sunn og god om den ikke ser ut som et kunstverk og barna har det minst like morsomt på karnevalet selv om man ikke har sittet oppe og sydd kostymer natta lang de siste ukene. Det er godt nok! 😃👏 Og det at jeg nå får et tvillingkort jeg kan dra når forventningene blir urimelige og man rett og slett må si «godt nok for de svina!» (Sitat Anita Krohn Traaseth) det fryder meg! 🥳🥳🥳

Vil foresten anbefale enling-foreldre (det er også et utrykk jeg har lært siste månedene🤔😄) å også benytte det kortet innimellom… jeg tror nemlig mange ville hatt det bedre om man bare senket forventninger og krav noen hakk… 🤔

Jeg har også lært at bekymringene blir mindre når man har tvillinger, man har visstnok rett og slett ikke tid eller energi til alle de «små» bekymringer som følger med barn. «Så lenge barna overlever gjør du en bra jobb» hørte jeg på en podcast om tvillinger her om dagen. Det passer meg også utmerket. Lave lister som er enkle å hoppe over.

Så her er er mine mål og forventninger de neste månedene:

1. Fødsel: Har hørt at mange blir skuffa hvis de må settes igang og enda verre er det visst med keisersnitt. Det er visst et nederlag; klarer ikke kroppen min dette engang?!?! Og helst skal visst mange føde uten smertelindring også, fordi det er naturlig. Det er det jo forsåvidt og all ære til de som ønsker det, men der er ikke jeg. Jeg er bare glad jeg bor i et land hvor jeg har mulighet for å få hjelp med fødselen jeg! Jeg har derfor to mål for fødsel; 1. Ungene skal ut! 2. Vi skal overleve alle tre. Åssen de kommer ut er revnende (ups, mulig feil bruk av uttrykk😱) likegyldig. Jeg blir mamma, de blir født (på ene eller andre måten).

2. Amming. Morsmelk er viktig for barnet og amming er en fordel. Men viktigst; barna må ha næring. Så om det blir full-amming, del-amming eller full-flasking (heter det da koppe-babyer?🤔) får vi se… Vi gjør det som skal til for at ungene, og jeg, overlever.

3. Familien (couple goals). Vi skal overleve som en familie på 4 de første 3 årene. Det kan hende det betyr mye barnevakt, det kan bety total isolasjon. Det kan bety synkronisering og det kan bety vill vest. Det kan bety samsoving eller bæring døgnet rundt eller egne rom fra dag 1… Så lenge det funker for oss og vi overlever (alle 4, samlet) anser jeg målet som nådd.

Så altså; lave lister, enkle å hoppe over og alt er lov for vi har tvillingkortet🥳

Tvillinggravidmage…

Den første kommentaren på magen min fikk jeg når jeg var 5 uker på vei… det vil si; kommentaren kom flere uker senere når jeg fortalte at jeg var gravid. Men kommentaren var at det hadde vært helt tydelig å se at jeg var gravid den dagen… i uke 5. Min opplevelse var at jeg for første gang på 2 år kom inn i en kjole som hadde vært for liten og at jeg var dritstolt over at kroppen endelig, etter 1,5 år, responderte på trening igjen og at jeg følte meg bedre enn på mange, mange måneder.

«So here we go» tenkte jeg nedslått. For er det en ting jeg har kviet meg med ved det å bli gravid så er det kommentarer om kropp, mage og kilo… så utrolig overfladisk og noe som burde være helt unødvendig å bekymre seg for; tenk for en forandring kroppen gjennomgår og for en jobb den gjør!!! Men allikevel må jeg innrømme at så enkel og så overfladisk var jeg.

Når jeg fikk vite at jeg ventet tvillinger var en av mine første kommentarer «jeg kommer til å bli en elefant!😳»

Jeg er nå i uke 32. Man sier at man i uke 30 med tvillinger er like stor som man normalt sett ville vært i uke 40 (ved fullgått svangerskap) med et barn. Akkurat nå er det ca 4 kg barn i magen min, pluss ekstra morkake og fostervann, så det tilsvarer jo godt og vel et gjennomsnittlig, fullgått, barn.

Godt oppsummert, jeg lurer litt på hvordan jeg kan bli større uten å sprekke 🤔🙈😄

Heldigvis har tankesettet mitt endret seg.

Ja, jeg begynner å bli stor, men i uke 30 tenkte jeg at om dette tilsvarer et fullgått svangerskap så er det mye bedre enn jeg hadde trodd (fullstendig klar over at det er STORE individuelle forskjeller her og at mange er større enn hva jeg er nå ved 40 uker). Nå, i uke 32 derimot er jeg litt usikker på hva jeg skal tenke om det hele… jeg har begynt å telle ned for å holde motivasjonen oppe, men det går greit. Det beste er nok at jeg tar forandringene veldig mye bedre enn jeg hadde trodd. For det er ikke lenger så farlig om jeg er stor som en elefant. Det viktigste er jo faktisk at barna vokser og har det bra, at jeg har det bra og det faktum at kroppen min gjør en ganske så fantastisk, awesome jobb med å produsere ikke bare ett, men to barn! 🥳

Dessuten har jeg for første gang i hele mitt liv nådd sommerens store mål; sommeren 2020 går inn i historiebøkene som den sommeren hvor jeg endelig klarte å få stram mage! 🥳

God sommer! 😘