Årets beste julegave

Jeg tror årets beste julegave må være en skitur. 33,5 km. Med 45 kg i pulken. I 8,5 time. Og å våkne opp dagen etter, lett sliten i kroppen, men i fin form, ikke støl, ikke vondt og klar for en lett langrennstur.

Helt siden september i fjor, når jeg fikk totalt treningsforbud. Eller egentlig fra juni i fjor når kroppen kollapset uansett hva jeg prøvde på har jeg hatt et stort ønske. En kropp som fungerer, som jeg kan trene normalt med, som kan ta meg på nye eventyr ❤️ Det har løsnet gradvis dette året. Fra å få lov til å begynne å gå små turer igjen i januar, til fjelltur og sykkeltur i juli, til å få lov til å trene normalt, men forsiktig, igjen fra august/september. Pushe litt mer, men med mye mer hvile og restitusjon enn tidligere. Utrede MS, bli «friskmeldt» og trene videre.

Mange lurer kanskje på hvorfor jeg en lørdag i slutten av desember tar frem klærne som ikke har vært i bruk siden Grønland og spenner på meg ski og pulk, med sandsekker i, og legger ut på «Formtest til Grønland». Jeg skal jo ikke til Grønland igjen. Jeg lurer selv også. Samtidig så vil jeg så gjerne teste… hvordan er formen nå? Kommer jeg til å klare turene jeg drømmer om, og har meldt meg på denne vinteren. Jeg klarte ingen i fjor 😥

Det går 4 timer før jeg i det hele tatt tenker tanken på at jeg har gått en stund. Jeg fatter ikke at det har gått 4 timer allerede?!? Kanskje ikke så rart når jeg får gå i disse omgivelsene 🤩

Etter nesten 5 timer finner jeg ut at jeg har beregnet feil. Jeg har lagt ut på en «kort» formtest (7 timer og 45 minutter, 24,3 km) tidsmessig og lagt opp ruta etter den «lange» formtesten (9,5 time, 28 km)… Jeg begynte med andre ord å få dårlig tid om jeg skulle komme hjem igjen før middag, det var på tide å øke tempoet. Det morsomme er at det gikk fint. Og jeg hadde til og med energi til å nyte solnedgangen 🤩

Etter 8,5 time og 33,5 km er jeg sliten, men fremme… I did it! 💪👏

Det beste er at når jeg våkner neste morgen er jeg sliten, men i fin form. Så fin at det blir en rolig langrennstur. Det kaller jeg julegave ❤️

Jeg skal gjøre det når…

Jeg skal gjøre det når jeg får bedre tid… bare det blir litt varmere i været… når kneet er bedre, når jeg er ferdig på skolen og med det prosjektet. Jeg skal gjøre det bare dagene blir litt lengre, når det ikke er så mye mygg, bare jeg blir i bedre form, når jeg har bedre råd.

Men tenk om du ikke hadde flere dager igjen. Ville du ventet på varmere vær, bedre form, bedre tid eller mindre mygg? Eller ville du bare gjort det du drømmer om, det du har mest lyst til akkurat nå?

Jeg kom meg endelig på den overnattingsturen jeg har drømt om i hele vår. Hengekøya henger klar, sola er på vei ned og farger himmelen svakt lilla på veien. I morgen tidlig er det igjen jobb, men frem til det skal jeg nyte solnedgang, soloppgang, fuglekvitter og frisk luft. Til og med myggen skal jeg «nyte», for jeg er her og det er drømmen ❤️

Intro-drømme-helg

Denne helgen skulle jeg gjøre et nytt forsøk på å få «frilufts-newbie’n» hekta på friluftsliv. Viktige ingredienser; noen av de heftigste utsiktene Norge kan by på. En real utfordring. Introduksjon til teltliv i litt mer luksuriøse former enn «Grønland» og litt luksus.

Værgudene varslet imidlertid at de ikke var helt med meg via yr.no. Men det at de snudde regn, sludd og tåke til knallblå himmel den ene dagen og lett skyet dag 2 tar jeg som et veldig godt tegn på at de er på min side i kampen om å få frelst newbie’n.

Da vi kom til Juvasshytta var det strålende sol og blå himmel, og sånn fortsatte det hele dagen, helt til vi satte oss i bilen etter endt tur. Da kom regnet, men det er helt greit… for hvem kan unngå å bli litt forelska i tur- og friluftslivet når Norge viser seg fra denne siden? 🤩

Deretter gikk turen videre via Strynefjellet til Loen. En fantastisk tur i seg selv og enda bedre ble det da vi kunne slå opp teltet ved Lovatnet med denne utsikten 🤩

Nå kom imidlertid den virkelig store testen! Newbien liker jo god mat og jeg… jeg er veldig god på havregrøt og dry-tech på tur… 🙄 på tide å finne frem noen tur-kokke-kunster… 🤔

Totalt sett må jeg si at jeg syns jeg klarte meg bra. Tapas til forrett, torsk med Chorizo-salat til hovedrett, for ikke å snakke om (en veldig god) omelett til frokost! Det syns newbien også! 😃👏👏😄 og overraskende nok, for meg, var det veldig greit å lage sånn mat på tur også. Det var faktisk rent koselig 🤔😄

At newbien, som dagen før ertet moren for å trenge myke madrasser, ikke syns exped oppblåsbart liggeunderlag var behagelig nok til å sove på… det verken kan jeg noe for eller hadde jeg noen rimelig grunn til å forutse… så akkurat det punktet må vi jobbe litt med… men i verste fall får han få noen netter på vanlige tynne liggeunderlag så han vet å sette pris på (tur-)luksus som oss andre! 😤🙄

Det slo meg såvidt når vi skulle bestille, men i det vi begynner på turen fra Loen til innsteget på Via Ferrataen søndag morgen går det virkelig opp for meg… når man har vært overtrent, hatt treningsforbud (og dermed ikke er i sitt livs form) og ikke skal overanstrenge seg så er det kanskje ikke det lureste man gjør å gå Galdhøpiggen dagen før man skal gå Via Ferrata… bare nevner det.. 😉😬🙈

Men vi kommer oss opp til innsteget og i gang med klatringen. Det går lekende lett oppover, til tross for sure lår, og når man kan velge rute går jeg faktisk for den vanskeligste!! Hvem skulle trodd det med den høydeskrekken jeg var i ferd med å utvikle for noen år siden?! Her er newbien i sitt ess og spretter oppover fjellsiden. Det eneste som er litt negativt er køen. Note to self; når du skal frelse noen som ikke liker kø, ikke ta de med på aktiviteter som utføres i kø-form to dager på rad… det finnes nok av spektakulær villmark i Norge hvor man kan være alene 🙈😄

Det sagt så var det en fantastisk dag og tur 🤩

Til tross for kø og dårlig madrass i teltet; Noe riktig må jeg ha gjort, for frilufts-newbien hevder han ikke er skremt og gjerne blir med på både tur og telt-overnatting igjen. Om ikke det tyder på en perfekt helg så vet ikke jeg!

🤩🥳🤩🥳🤩🥳

Orreleik

«Fortell oss hvorfor du fortjener å være med på Orreleik» sto det i en mail fra Norrøna for noen uker siden. Så jeg fortalte. Om sist jeg var på leik, 10-12 år gammel og fikk omgangssyken så fort vi kom frem til gapahukene. At det hadde vært morsomt å faktisk være i form til å få med seg leiken… og så vant jeg!! 🥳🥳🥳🥳🥳

Så i går møtte jeg opp på Lillestrøm stasjon etter jobb og møtte 7 helt ukjente mennesker for å dra på tur. En liten kjøretur og gåtur senere var vi på plass i skogen og etablerte camp.

Det er lite som slår tur for å bli kjent og danne «team». En stund senere satt vi rundt bålet, ble servert fantastisk mat (jeg har virkelig fått inspirasjon på turmat-fronten! Her kommer vi til å måtte eksperimentere litt fremover, kanskje går vi fra Grønlands/trenings-camping til glamping? 🤔) og utveksler erfaringer og tips. Jeg får alltid høre at «du er jo erfaren!», men jeg føler meg som en newbie og suger til meg tips fra folk med laaaangt flere utedøgn enn meg.

Villmarks-sashimi

Dessverre dukket ikke orrfuglen opp. Det vil si… den ble visst skremt av noe (ikke oss) og avbrøt akkurat i det den startet. Men når man våkner opp til denne utsikten fra posen

og blir servert denne frokosten

på en helt vanlig tirsdag før jobb… da er det ikke så farlig om den fævvæ’ln ikke dukka opp allikevel. Det er alt for kos å være på tur uansett😍

Tusen takk for turen Norrøna! 😃

Herregud, jeg elsker dette livet…

Kroppen har ikke vært med meg. I følge legene, fysioterapeutene, napraptene og muskelterapeutene jeg var i kontakt med i september til januar i år kunne jeg mest sannsynlig glemme toppturer i Lyngen april 2019.

Jeg glemte ikke toppturer i Lyngen april 2019.

Hver eneste gang jeg har tatt en roligere treningsøkt enn jeg har ønsket (og det er stort sett hver gang) har tanken vært «Lyngen 2018». Hver eneste gang jeg har droppet en treningsøkt jeg har følt jeg burde ta, men hvor kroppen har fortalt meg noe annet, har tanken vært «Lyngen 2019». Og innimellom «kjæresten min vil bli skuffa om jeg går på en smell til»🙈😄

Det resulterer jo i at jeg kommer til Lyngen i dårligere form enn jeg har vært de siste 2-3 årene, men jeg er her!!! 😃🥳😄

Samtidig så er jeg igjen den i gruppa som er dårligst trent. Det har jeg vært før, men det føles, om mulig, som et enda større nederlag nå når jeg har opplevd det å være i god form og den på gruppa som har gått med overskudd. Jeg føler at jeg sinker gruppa både opp og ned og det er virkelig ingen god følelse. 😔

Jeg har vært sjøsyk. I nesten 10 timer lå jeg apatisk i senga og orket ingenting. Null glede av verken utsikt, Christian Radich, ulike vakter og nye bekjentskaper.

Jeg har kald så utrolig mange ganger. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt «jeg skjønner ikke hvorfor jeg utsetter meg for dette? Hvorfor drar jeg ikke heller til et varmere sted?» eller «jeg blir varm igjen… jeg blir varm igjen».

Er det virkelig verdt det?

Men så snur du deg og ser denne utsikten 🤩

Du kommer du tilbake fra skitur og ser Christian Radich ligge der, badet i sol🤩

Du sitter på en fjelltopp med denne utsikten 🤩

Du bygger nye minner med eksisterende venner og får nye turvenner 🤩

Du har gode samtaler hvor du lærer om nye turmuligheter, om andre måter å se verden på og leve livet på.

Du ler.

Og jeg vet at uansett hvor kald, hvor sjøsyk eller hvor sliten jeg måtte være, så er det så verdt det. Jeg elsker dette livet!❤️ Hvert eneste minutt av det❤️

Pakkliste-slave

Pakklisten ligger på bordet og ting etter ting hukes av:

• Ski
• Staver for topptur
• Skredutstyr
• Vind og vanntett bukse og jakke
• Ulltrøyer (2)
• Skisokker
• Dunjakke
• Ullstilongs
• Votter
• Lue
• Hals

Pakk minst mulig og bruk en lett/liten bag som ikke tar mye plass.

Jeg er super fornøyd! Alt får plass rundt skia og stavene i skitrekket og håndbagasjen. Det hadde jeg virkelig ikke trodd!

Glad og fornøyd sier jeg meg ferdig med pakking og drar ut på jentetreff og show kvelden før avreise.

På vei ringer en av turvenninnene. «Oi, har du fått plass til alt der? Skistøvlene også?!»

Det er da det slår meg… jeg ANER IKKE hvor skistøvlene mine er. Hos meg? Hos kjæresten min? Et annet sted? 🤔🙄😨 Jeg har rett og slett ikke tenkt tanken på dem!!

Heldigvis sto de i kjelleren hos meg og selv om jeg plutselig måtte utvide bagasjen med en bag så er vi nå klare for tur… 🤩😄

Til mitt forsvar; de sto ikke på pakklista vi hadde fått utdelt 🙈😄 Får håpe alt annet står der for hodet mitt har tydeligvis vært slått av i pakkeprosessen 🙈😄

Tilbake på randonee

Endelig skulle jeg prøve meg på randonee igjen! 🤩👏 Planen var veldig god: 1 som aldri har stått på randonee før, 1 med ødelagt kropp, og egen guide. Da kunne vi ta alt etter vårt (eller mitt) tempo, kunnskapsnivå og kanskje få noen tips på veien. Bare kose oss på tur, få sjekket hva kroppen min tåler og forhåpentligvis få frelst nok en person til randonee.

Vi tok nattoget fra Oslo til Voss og sjanglet ut på Voss-stasjon kl 05:25. Jeg sier sjanglet. Ikke fordi vi var fulle, men fordi ingen av oss hadde sovet noe som helst på turen. Under frokosten ble det imidlertid klart at det ikke bare var været (6 grader og regn) som kom til å ødelegge planene denne helgen. Jeg er på tur og da går jeg på høygir. Lite søvn er ikke noe problem. For andre resulterer lite søvn i migrene og når guiden kom var det kun jeg som var klar for tur.

Så da dro vi da. Steinar fra Tindeguide og meg. Vi kjørte til Jordalen. Etter mildvær og regn i flere dager handlet det ikke om å finne bra føre, men om å finne noe som ikke var helt elendig. Når vi begynte å gå var det greit vær og det så nesten ut til å kunne lysne litt, men oppover fjellsiden kom regnet tettere og tettere og det gjorde tåka også. Vinden, som vi ved lunsjpausa fornøyd konstaterte ikke var kommet som meldt, ankom allikevel og da vi skulle kjøre nedover var beskjeden «det viktigste nå er at vi ikke mister hverandre. Vi klarer aldri å finne hverandre igjen i det været her». Så da kjørte vi nedover da, først på speilblank is, så i tung, våt snø. Sikten var elendig og lyset så flatt at vi så ikke ujevnheter i snøen før vi kjørte over dem og merket dem. En periode tok Steinar tau på staven og kastet det fremfor seg for å kunne se konturer i det hele tatt. Tauet reddet oss fra et par brå fall ned snøskavler..

Det var ikke været eller føret å få frelst noen til å begynne med randonee i, men det er allikevel utrolig gøy å være ute, å kjenne at man mestrer, kjenne at man lever. I det jeg sklir de siste meterne ned mot bilen er jeg et eneste stort smil. Jeg enser ikke at jeg er våt til skinnet og kald til beinet. Jeg er ute, jeg har vært på topptur, jeg har brukt kroppen og kroppen har sagt at det er fint. Den tåler det! 👏😃 Helgen ble kanskje ikke som planlagt, men jeg har nådd mitt viktigste mål denne helgen. For en måned siden fikk jeg beskjed om at jeg måtte begynne å forberede meg på at jeg ikke kunne gå randonee igjen «allerede» i april, men selv om jeg syns det går utrolig sakte fremover i hverdagen så har jeg tatt kjempesteg! Det er februar og jeg er på ski! Opp går supert, jeg sliter mer med den statiske belastningen på lårene nedover, men nå skal jeg skynde meg sakte et par måneder til og forhåpentligvis blir Ski & Sail i april akkurat så fantastisk som vi drømmer om🤩🤞

Selv med googles på og vinden ulende utenfor hetta er det vanskelig å holde gliset borte fra øya 🤩

Tarp for araknofober

Da vi våkner har vinden løyet noe, det er blå himmel og sol og tarpen er allerede tørr. Perfekt dag for tur! ❤️

Vi går først fra Mørkgonga til Gyrihaugen og selv om klatringa opp er ganske tøff med ca 20kg på ryggen er utsikten på toppen fantastisk.

Det er i motbakker det går oppover

Foto: Mats Molstad

Vi går videre mot Løvlia, Heggeliseter og videre mot Kringla.

Det er flott å gå, men det er også veldig mye opp og veldig mye ned. Det er også konstant myr og krysser vi ikke en elv så går stien i en bekk/elv. Jeg gir etterhvert litt blaffen og tråkker gjennom søle og vann så spruten står. Men, jeg har høye støvler som tåler det. Mats er ikke like fornøyd med den strategien, men selv om han prøver å unngå å plumpe uti er han klassvåt allerede før lunsj.

Kilometer etter kilometer i søle og gjørme

Foto: Mats Molstad

Vi kommer inn i et området som er vernet fordi det er helt upåvirket planteliv. Her ligger trær strødd og det er vanskelig å si om de har ligget lenge eller ikke. Forråtnelsen går sakte her nede fordi det er så tett skog at nesten ikke noe lys slipper ned. Vi klatrer ikke lenger bare opp og ned åssider, hopper over bekker og vasser gjennom myrer. Nå må vi også klatre over og under trær som har rast over stien.

Når man nesten ikke klarer å løfte beina over trestokkene 😬

Foto: Mats Molstad

Det begynner å bli ganske tydelig at kroppen min ikke helt er klar for denne utskeielsen. Alt av muskulatur stivner, det er så vidt jeg klarer å komme meg over stokker og de siste hundre meterne ned mot Kringla er det såvidt jeg klarer å gå. Vi har brukt mye lenger tid enn forventet i dag og gleder oss til å slå leir ved Kringla. Som viser seg å være drikkevann og ulovelig å campe ved. Skuffelsen var stor! 😄

Litt senere finner vi et sted å slå leir og vi får akkurat opp tarpen og installert oss før det blir mørkt.

Alle dagens strabaser er glemt når bålet knitrer og pølsene grilles. Vi må imidlertid se på morgendagen. Begge to er slitne og det å gå enda lenger enn vi har gjort i dag i morgen er egentlig ikke noe alternativ. Vi finner en alternativ rute og ender opp i Sørkedalen som endepunkt isteden for Sognsvann.

Mens vi sitter å ser på kartet krabber det konstant edderkopper over kartet og jeg blir minnet på hvorfor jeg foretrekker telt fremfor tarp eller åpen himmel. For sikkerhetsskyld trekker jeg balaclavaen opp over munnen. Om edderkopper og vevakjerringer skal spankulere fritt over ansiktet mitt i natt skal i alle fall jeg gjøre mitt for at det ikke er i natt jeg skal spise min dose av edderkopper et hvert menneske visstnok spiser i løpet av livet. 😬🕷😨😬

PS! Det hører også med til historien at mens jeg skriver dette faller det faktisk en stor edderkopp ned i ansiktet på meg… dette blir en fantastisk natt! 😬😳

PS2! Det hører også med til historien at jeg til morgenen i dag våknet av en veps som lurte på om det var mulig å krype med ned i soveposen min… heller ikke et av mine favorittdyr… 😬😱🙈😄

Selv om tarp på mange måter er genialt… Er det lov å konkludere med at telt er hakket bedre for araknofober enn tarp? 🙈😄

Livet i tarp er både fantastisk, og dritskummelt! 😬🕷🙈😄

Du…. jeg er SÅ GLAD vi er på tur jeg!!

«Ekstrem varsel! Ber folk holde seg innendørs» var varselet som gikk ut på fredag. Det fikk flere til å bli bekymret; skal du virkelig på tur i dette været?!? Men vi hadde sjekket værmeldinga for det området vi skulle til og det så ikke så ille ut… og fra lørdag skulle det bli strålende sol og fint igjen. Vi ville på tur!

Litt optimistisk var det kanskje å droppe teltet og bare gå for tarp, men men… 😄

Ingeborg kjørte oss oppover langs Steinsfjorden og vi begynte å gå mot Mørkgonga. Veien rett opp Mørkgonga var stengt pga rasfare så vi gikk den litt lenger runden rundt, men etter ca 2 timer var vi fremme ved kanten og ble møtt av denne utsikten

Frem til da hadde vi ikke sett stort til stormen. Toppene gikk hvite utpå vannet, men der vi gikk var det nesten vindstille og bare litt duskregn fra tid til annen.

Tarp ble satt opp, bål ble tent og pølser grilla. Det begynte å ta seg opp litt mer regn, men det var aldri noe ubehagelig vær.

Når vi krøyp nedi posen jeg var det avslapning og lykke i hele kroppen. Fra langt nedi sovepose og jervenduk kunne det høres; «du…. jeg er SÅ GLAD for at vi dro på tur jeg! For hadde vi blitt hjemme hadde jeg sikkert hørt på uværet og tenkt det var bra vi ble hjemme… men da hadde vi jo aldri visst hvor utrolig deilig det faktisk er å være her….». Fra den andre soveposen hørtes det lett snorking.

Jeg snur meg rundt og titter på de siste glørne i bålet. På regnet som faller. På lysene i dalen under oss. Tarp, jervenduk, sovepose og er bål. Man trenger ikke stort mer. ❤️

Hyttevaktbesøk på Olavsbu

To år er tilfeldig, tre år er tradisjon sies det og med det har det vel da fra og med i år blitt tradisjon å besøke Ingeborg når hun er hyttevakt. I år var det Olavsbu som sto på programmet. Olavsbu ligger i hjertet av Jotunheimen og er, ifølge DNT selv, den mest populære selvbetjentshytta. Her kan man komme gående fra Leirvassbu, Skogedalsbøen, Fondsbu og Gjendebu og hytta er således et knutepunkt for mange turer i Jotunheimen.

Kroppen min har, som tidligere nevnt, ikke vært helt i form i det siste og jeg vurderte lenge om jeg skulle dra. Jeg endte opp med å kjøre til Gjendesheim, ta båten til Gjendebu og gå opp derfra. Ca 16,5km, beskrevet som greit terreng å gå i og estimert til ca 5,5 timers aktiv gåing. Det var greit terreng å gå… og vi gikk på litt under 5,5 timer… men jeg gikk med ganske tung sekk (hadde med litt fersk mat som variasjon til Ingeborg) og når vi nærmet oss Olavsbu sa beina klart ifra at dette var de ikke klare for.

Optimistisk (eller egentlig litt pessimistisk, men man må jo prøve) skulle jeg prøve meg på topptur på lørdag. Mjølkedalstinden ble anbefalt og vi la i vei. Starten gikk greit, men så fort vi startet på stigningene begynte låra å svikte (merkelig, de er verken stive eller vonde, de er bare kraftløse😳😔) og en potesjekk viste at Tara sto i fare for å få såre poter. En ting er å presse meg selv gjennom dette og ha vondt på nedturen i morgen, noe annet er å utsette Tara for det som jo ikke kan velge. Vi snudde derfor lenge, lenge før vi nådde toppen. Isteden koste vi oss på vei nedover med bilder, bekker, blomster og utsikter og sovna i solveggen på hytta når vi kom ned igjen. Jeg tror nok det var mer dette legen mente når han sa at jeg måtte slappe av i ferien… 😄🙈

Kameralek i Jotunheimen, det er så vakkert! 😍

Noen er like happy uansett om de når toppen eller ikke, tur er tur! 😍😄🐶

Søndag gikk turen ned igjen. Med 5 kg mindre i sekken og mest nedover gikk turen unna på rett over 4 timer og det ble tid til en is i sola før båten til Gjendesheim gikk. Badenymfa rakk til og med et bad (eller 3) i iskalde Gjendevannet. Hundepasseren var ikke like tøff… 😬⛄️😄

Litt våt, litt pjusk og veldig klar for nytt pinnekast