Frisk

De siste ukene har vært… krevende…

De har vært morsomme, lærerike og sosiale. Men krevende. For når legene begynner å snakke om mulig nyresvikt og revmatiske sykdommer så ligger det litt i bakhodet og murrer. Spesielt når man ikke får lov til å trene noe som helst og ikke holdt på med noe av det man har elsket mest her i livet de siste årene.

Men på tirsdag kom svarene på de siste prøvene. Jeg er frisk! 👏🥂🥳

Jeg har bare kjørt kroppen min helt i grøfta med alt for mye trening, Grønlandskryssing og hyttebygging og fjellturer og annet gøy når jeg kom hjem. Det kan fikses og det er veldig, veldig godt! ❤️

Jeg har fått med meg en fysioterapeut «på laget». Han har ansvar for å fikse strekken i låret og muskelfestet som krangler, pluss å gi meg råd på treningen. Jeg får kanskje en idrettslege «på laget», som skal hjelpe meg med hva jeg gjør videre. Jeg har fått en PT «på laget» som har videreutdanning innenfor rehabilitering og opptrening etter skade og, i motsetning til det de fleste kanskje har PT for, skal bremse meg så jeg ikke pusher meg selv for hardt. Med et sånt «lag» i ryggen må jo selv jeg klare å ta det med ro og bygge meg opp bit for bit.. 🤞 (Men som mamma sa; «ja… det burde være håp, men ikke tenk at du skal snike inn litt her og litt der allikevel da..» Noen kjenner meg for godt 😄).

Første steg på veien; jeg får lov til å gå, sykle og svømme. Så lenge jeg holder meg i sone 1 og ikke belaster musklene. Jeg er nesten i ekstase! Det er små steg, men det er steg! Det er et lys i tunnelen som gir håp om at jeg kan få gå skiturer i vinter, jeg kan få padle igjen og jeg kan snart på ridetur. Som jeg gleder meg! 😍😄

En har funnet frem dekket igjen, en er sjeleglad for å igjen få lov til å gå ved siden av… Dekket kommer tidsnok for meg og, nå gjelder det bare å bygge bit for bit

Ha en fin dag! 😘

Æ ska’ fortæll dæ ko ti æ sku’ ha brukt den buksa æ!

Jeg savner Grønland helt utrolig om dagen. Det er rart at det går an å savne noe man hatet så mye enda mye mer enn man hatet det. 🤔

Men kanskje derfor dukker stadig små historier fra Grønland opp i minnet og en av de jeg lo godt av i går var denne.

Jeg er en frysepinne! Jeg fryser konstant og kan fint finne på å være grøssen i 20 plussgrader. Derfor var jeg jo litt spent på Grønland. Etter treningssamlingen på Finse med -30 var jeg ikke i tvil; dunbuksa fra Bergans skulle anskaffes. Jeg spurte ingen, den skulle med!

Ei annen på gruppa spurte en VELDIG mye mer erfaren Grønlandskrysser enn oss og ble overbevist om at hun ikke kom til å trenge den. Som han hadde sagt; «Når har du tenkt å bruke den buksa da?!?». Og det hadde ikke turvenninna mi noe godt svar på for ho hadde jo ikke kryssa Grønland før…

Jeg elsket buksa mi fra før vi dro og det tok ikke mange dagene før dette ble en snakkis. For der kom jeg; blid og varm og fornøyd, mens ikke alle andre kanskje var sååå fornøyd i ekspedisjonsdressen de hadde gått i hele dagen. Derfor ble det raskt en greie «Æ ska fortæll han ko ti æ sku’ ha brukt den buksa æ!». Situasjonene ble fler og fler og ikke vet jeg om rådgiveren har fått klagebrevet det var snakk om å sende, men; hær kjæm det;

«Æ ska’ fortæll dæ ko ti du ska’ bruk denna dunbuksa æ!»

Du ska’ bruk ho når du lager karibisk bar på DYEII

Du ska’ bruk ho når du ligg rett ut i teltet og slapper av og blogger mens teltmakker’n har kjøkkentjeneste

Du ska’ bruk ho om marra’n når det er for kaldt til at du egentlig orker å stå opp, men det hjelper litt når du kan tine ekspedisjonsdressen (som har fryst over natta) under dunbuksa før du må ut i kulda.

Du ska’ bruk ho når du kommer inn etter en lang dag, du er litt sliten, litt svett og småkald… for livet og kjøkkentjeneste blir så mye, mye bedre når du får på deg en annen (varm!) bukse 😄

Du ska’ bruk ho når du er så sliten, så kald og så lei at alt bare føles helt for j…. For da vet du at det hadde vært 10 ganger verre hadde det ikke vært for dunbuksa! 😄

Du ska’ bruk ho slik at du virkelig kan nyte de dagene og middagen når du har det bra. Varm, tørr og behagelig 😍

Du ska’ bruk ho når du ligger værfast og du skal slappe av og spise deg opp før det braker løs igjen

Du ska’ bruk ho når stormen raser og du skal ut å leke i snøen og vinden 😍😄

Eller du ska’ rett og slett bruk ho i leiligheten hjemme i Oslo en høstdag når du er litt frysen og vil slappe av på sofaen… Den funker nemlig veldig fint der og!

Moralen er uansett; er du en frossen jente, ikke spør gutter om påkledningsråd. De ANER ikke hva de snakker om! 😂

❤️ Dunbukse ❤️

God helg! 😘

Forvrengte, hvite vidder på hjernen

Det er mange år siden jeg satt på en spinningsykkel og manet frem hvite vidder når det ble tungt, på mange måter var det der Drømmen om Grønland begynte…

Så når jeg i går hadde min første skikkelige spinningøkt etter Grønland og treningspause så er det kanskje ikke så rart at det var hvite vidder jeg så når jeg lukka øya. (Det er jo tross alt begrensa hvor motiverende det er å stirre inn i ryggen til den på sykkelen foran deg hele tida…😳😄) De hvite viddene var ikke så annerledes enn siste jeg så dem for meg, selv om de nå var justert av virkeligheten. Hvite og langstrakte, blå himmel og sol. Så vakkert at det gjør vondt.

Det som var litt… merkeligere… var da vi kom lenger ut i økta. Du vet det tidspunktet hvor du tenker at «shit nå orker jeg snart ikke mer!»

For når jeg da lukka øya var alt hvitt… sånn type white-out hvitt… og samtidig så var det to høye bakker på hver side av meg. Som om jeg syklet nedi en stor grøft… og når grøfta tidvis flatet ut, var det masse frukttrær. Snødekte frukttrær på rekke og rad.

Og jeg vet akkurat hvilken dag det var. Det var den dagen hvor 2 på gruppa vår ble forlatt på isen for å bli hentet ut med helikopter mens vi andre fortsatte ferden mot øst. Det var før sårene i munnen ble så ille at jeg ikke fikk i meg mat, nå gjorde det «bare» vondt å spise (selv om jeg på det tidspunktet syns det var mer enn plagsomt nok). Men det var etter at strekken i låret var blitt så ille at hvert eneste steg gjorde vondt. Det var den dagen jeg lurte på hvorfor jeg ikke fikk beskjed om at jeg måtte bryte fordi jeg sinket gruppa, men hvor jeg var overlykkelig over at jeg fikk lov til å fortsette. Det var også dagen hvor jeg lurte på om jeg skulle spørre om jeg kunne få bryte fordi jeg ikke helt skjønte hvordan jeg skulle klare å fortsette uten å sinke gruppa. Det var den dagen hvor det var så white-out at vi gikk på to rekker side om side for å være sikre på at ingen sakket bakut og ble borte. Det var den dagen det var så white-out at mens jeg gikk først så måtte jeg uansett kikke ned for kikket jeg fremover der horisonten skulle vært så ble jeg sjøsyk fordi alt var hvitt.

For den dagen, uansett om jeg gikk foran eller bak så var jeg sikker på at jeg gikk nedi et søkk. At det var bratte bakker på begge sider av meg. Innimellom truende trangt, men alltid med frukttrær. Enten på toppen av «grøfta» eller på slettene de gangene grøftene flatet ut.

Jeg husker at jeg syns det var så rart. For når jeg konsentrerte meg så jeg jo at det ikke var slik det var, at det var forholdsvis flatt og at det overhode ikke fantes et eneste frukttre der. Men så fort jeg ikke konsentrerte meg, men lot tankene vandre, var bakkene og frukttrærne tilbake. Hvor kom den illusjonen fra?

Men i hodet mitt er det tydeligvis blitt en sannhet, for minnene sitter tydeligvis der og når jeg blir gammel og senil kommer jeg sikkert til å fortelle alle rundt meg om den gangen jeg gikk over Grønland, midt i en stor frukthage…

Den dagen alt var hvitt… (eller, når sant skal sies, an av alle de dagene alt var hvitt 😄) Foto: Are Sæbø/Bergans Adventure

Veien tilbake…

Det er når jeg ligger på behandlingsbenken og får kjeft for å ikke ha tatt godt nok vare på kroppen min det virkelig går inn over meg hvor vondt jeg egentlig hadde over Grønland.

For når jeg fikk den strekken i låret på Grønland så gjorde det jo vondt. Det gjorde noe så innmari vondt! Men det gikk jo fint også… alt går jo fint… Jeg måtte bare finne alternative måter å reise meg på, jeg måtte åle meg ut av kuldegropa og gikk baklengs ned i den. Jeg fikk «handikapptoalett» i snø og når vi sank ned i dyp snø og måtte hale beina (med ski på) opp igjen så hogg det til for hvert eneste steg. Hver eneste bevegelse var litt risikosport for jeg visste aldri når det hogg til og jeg fant en ny ting jeg ikke klarte å gjøre på «gamlemåten». Men min største bekymring var aldri at det var vondt. Den største bekymringen var om jeg måtte bryte. Eller om jeg kom til å sinke gruppa. Eller om jeg ble en belastning for de andre. Så hele tiden fortalte jeg meg selv at «det er ikke så vondt», «det gikk jo fint» og «de alternative løsningene funker jo de»…. Spesielt gjentok jeg dette når jeg satt der med tårer i øynene og lurte på hvordan i alle dager jeg skulle orke en økt til, hvordan jeg skulle klare å reise meg fra pulken etter pausa og hva jeg skulle gjøre om det ble verre. Det var en bekymring; hva om det ble verre?!? Heldigvis ble sårene i munnen et enda større problem etterhvert, så selv om det fremdeles gjorde vondt for hvert eneste steg jeg tok så ble smertene i låret litt mindre viktige. De siste døgnene tømte jeg smertestillende-lageret både til meg og andre for å holde tårene unna og få i meg litt mat.

I det muskelterapeuten setter tommelen ned akkurat i den lårmuskelen er det nesten så det svartner for meg. Jeg er kvalm, uvel og hele kroppen spenner seg… «Husk å pust, du må puste… Denne muskelen har hatt det veldig vondt lenge og nå må den få litt hjelp..». Og i det jeg klarer å trekke pusten igjen oppdager jeg flere ting; det er varmt, jeg er mett, jeg har ikke store sår i munnen, jeg er relativt uthvilt etter en (og flere) god natts søvn, jeg ligger stille på en benk og smertene er da faktisk ikke noe verre enn de var på Grønland? Og de forsvinner så fort han fjerner presset.

Etter behandlingen kommer gladmeldingen. Jeg kan få lov til å begynne å trene igjen, sånn litt forsiktig… «Men ikke push deg selv alt for hardt da, ikke noe hardtrening sånn til å begynne med.» Og siden jeg akkurat har blitt minnet på, nok en gang, hvor flink jeg tydeligvis er til å pushe meg selv lenger enn jeg bør sier jeg bare » jeg lover, jeg skal ta det forsiktig» og går derfra. Overlykkelig over å ikke lenger ha de smertene hele tiden og over endelig å få lov til å begynne å trene igjen! 🤩👏🤩

Tenk at man skulle bli så glad for et lite gjensyn med Herr Dekk 😍

Grønland – jeg savner deg!

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sa det. «Minn meg på at jeg aldri skal gjøre dette igjen!»

Men når du sier det så vet du jo også hvorfor du sier det… for du vet jo at du kommer til å få lyst til å dra tilbake. Eller, om du ikke vil tilbake til Grønland (eller hva enn du holder på med) så vil du tilbake til noe lignende. Hvis ikke så hadde jo ingen trengt å minne deg på at du ikke skulle gjøre det igjen… Og akkurat nå savner jeg alt med Grønland.

Jeg savner treningsmålet.

Bilde 13.05.2017, 09.17.19

Jeg savner det enkle livet. Er pulkene og teltet snødd ned i den siste stormen så vet du hva du må gjøre, det er bare å begynne å grave….

 

Jeg savner forutsigbarheten, det monotone.

Jeg savner rutinene.

 

Jeg savner samholdet.

 

DSC_4640
Foto: Are Opstad Sæbø, Bergans Adventure

 

Jeg savner mestringen.

Jeg savner kulda (hvordan i alle dager kan JEG!!!! si noe sånt?!?!).

Så kanskje er det nå det er på tide å minne meg på at jeg aldri skal gjøre noe sånt igjen?

Meeeen…. jeg tviler på at det funker… For jeg savner Grønland noe så fryktelig! 🙈😄

Kroppen din er rett og slett helt utslitt…

Dette er absolutt ikke gøy! 😳😔 Jeg ville jo komme hjem fra Grønland i mitt livs form. Fortsette gode treningsrutiner og bare komme meg ut på tur igjen. Sånn gikk det ikke.. 😳

Siden jeg kom hjem har kroppen kranglet. Først var det betennelser, strekker og andre vondter. Så begynte det å hjelpe, men hver gang jeg fikk beskjed om at jeg kunne prøve å trene lett og gjorde det så smalt det igjen. Lett løpeøkt; gikk så fint under økta, følte at alt funket, under en time etterpå var jeg stiv som en stokk og klarte nesten ikke å bevege meg, noe som varte i over 4 dager. Lett styrkeøkt på overkropp; følte nesten at jeg ikke tok i i det hele tatt. En time senere, stokk stiv, skjelvende muskler og klarte nesten ikke å løfte mobiltelefonen.

I dag var jeg hos en muskelterapeut jeg ble anbefalt av naprapaten å dra til. Konklusjonen var ikke oppløftende: «Jeg beklager, men for å være helt ærlig med deg. Kroppen din er rett og slett helt utslitt. Det er ikke noe poeng for deg å trene nå, for det vil egentlig bare sette deg mer og mer tilbake. Når du har trena så hardt og så lenge som det du tydeligvis har gjort så trenger rett og slett kroppen en service innimellom og du er på overtid med den servicen. Da sier kroppen ifra med å straffe deg hver gang du prøver å pushe den.»

Ja, da så… 😳 jeg har mest lyst til å grine! Hvor sterk er jeg egentlig når kroppen min knekker sammen på denne måten?!? Jeg ser jo at andre fra Grønlandsturen er ute på treninger og fjellturer og konkurranser… jeg vil også det! Isteden så sitter jeg her med beskjed om å ta meg en lang avslappende ferie….😔

Men, men… avslappende ferie er vel et i-landsproblem og ikke det verste som kunne skjedd… jeg får komme sterkere tilbake i august! Det er jo flaks jeg ikke fulgte «drømmen» og meldte meg på Elbrus i sommer «nå når jeg kom til å være i mitt livs form»… 😬🙈😄

En måned siden Grønland – back to reality

I dag er det en måned siden vi kom hjem fra Grønland og 1 måned og 1 uke siden vi ble fløyet av isen. Denne tiden har vært litt merkelig. På en måte er det helt uvirkelig at Grønland har skjedd. Det føles litt som om noen trykte på pauseknappen, jeg gikk glipp av tidenes mai, også fortsatte alt som før. På den andre siden har det vært rart å komme tilbake. Jeg har følt meg helt nummen. Kroppen har ikke fungert som den skal og hodet har slitt med å komme seg tilbake til en hektisk hverdag.

I måneden som har gått har jeg fått masse kommentarer og spørsmål om Grønland. Det er helt tydelig at de aller fleste (alle?) ser på Grønlandskryssingen som en stor prestasjon og det er vel ikke et eneste møte med kjentfolk hvor Grønland ikke er et tema, og det er jo kjempehyggelig! 🙂

Samtidig så føler jeg meg litt…. oppskrytt… for det var da virkelig ikke en så stor prestasjon, var det vel?

Spørsmålene som gjerne kommer er: «Du må jo være enormt stolt når du har krysset Grønland?», «Hvordan føles det å ha kryssa Grønland?», «Det må jo ha vært en helt syk følelse når du var fremme?». Svarene mine er alltid sånn ca sånn;

  1. Nei, egentlig ikke… for når du er der blir du en av gruppa. En gruppe hvor noen taklet det mye bedre enn meg, andre kanskje dårligere, men de fleste minst like godt.
  2. Det føltes…. tomt… numment… uvirkelig…
  3. Nja… jeg var lettet over å endelig være fremme… over å ha klart det… men også lei meg fordi det var slutt og fordi jeg aldri mer skulle få oppleve dette igjen. Det var vemodig, dovent og …. rart…

Nå skal det sies at ettersom måneden har gått og jeg har hatt disse samtalene utallige ganger så har det begynt å vokse frem en større stolthet over Grønlandskryssingen. Både det å se hvor stort andre syns dette er, det å få det hele litt på avstand og å se hva jeg faktisk har vært igjennom bidrar til det.

Det som derimot umiddelbart får meg til å føle meg stolt er dette;

Når jeg våkner til en melding på bloggen min hvor noen har funnet blogginnlegget jeg skrev for to år siden om å dra på telttur alene  og forteller at de har blitt inspirert til å endelig ta mot til seg å komme seg ut på telttur, selv om de ikke har noen å reise sammen med. Da blir jeg stolt! ❤️ Både fordi jeg tydeligvis inspirerer andre til å komme seg ut på tur, uansett om man er alene eller ikke, men også fordi at når jeg leste blogginnlegget igjen nå så ser jeg virkelig hvor langt jeg har kommet. Hvor mye jeg har utvidet komfortsonen. Alt som den gang var skummelt og uvant som nå er vane, kos og hverdagsliv. Det har vært så mange små steg og små seire at til vanlig tenker jeg sjeldent på det, det har bare skjedd. Men når jeg ser tilbake på det vil jeg faktisk si at selv om jeg fremdeles er meg, så føles den jenta som la ut på telttur alene for første gang for to år siden veldig fremmed, som i et helt annet liv.. og sett i det perspektivet så skjønner jeg også at Grønland er stort. Enormt stort.

Takk for at jeg får inspirere og takk for at dere minner meg på at jeg faktisk har grunn til å være litt stolt jeg og… 😉

❤️❤️❤️

2016-05-04 22.20.30
Første gang på telttur alene… 5 km fra bygrensa i Oslo, fint vær og vår, så kos og allikevel litt skummelt….
p5160709-3
Klar for utendørs-sjekkrunde under storm med orkan i kastene på Grønland… Langt mer erfaren, mye mindre nervøs og minst like mye kos

Hva er lykke for deg?

Etter blogginnlegget «Fuck Carpe Diem» i går begynte jeg å tenke på hva er lykke for meg. Når jeg lykkelig?

Og det slo meg at jeg faktisk veldig ofte er lykkelig. Selv på tunge dager er det jo også flere glimt av lykke.

For meg kan lykke være:

Å krabbe ned i soveposen etter en lang dag på ski. Nyte varmen fra Nalgeneflaska og den lindrende effekten fra sinksalva på såre lepper og nese mens jeg drømmer om en ferie til varmere strøk, en sandstrand og paraplydrink. Og å glede meg over både å være akkurat her, akkurat nå, og drømmereisen som jeg enda ikke aner hvor skal gå eller når skal skje. ❤️

Å nyte en solskinnsdag med drømmeføre på Grønland. Virkelig suge inn hvite vidder, sol og uendeligheten, mens jeg gleder meg til festival med god musikk, øl i sola og gode venner. Helt samtidig. ❤️

Å leke i stormen du nesten ikke kan stå oppreist i og kjenne snøen som pisker imot deg, høre vinden ule. Kjenne på mestringsfølelsen av å være her og kose deg i uværet uten tanke for noe annet.

At noen har tissa et hjertet i snøen utenfor camp en natt ❤️

At noen har tatt seg tid til å lage små overraskelsesgaver til meg ❤️

Å fly helikopter for første gang. Se isbrelandskapet du har vært en del av i 26 dager sakte forsvinne mens fjellene reiser seg fra havgapet. Isfjellene som flyter ut i åpent hav. Det storslåtte og ubeskrivelige vakre. Kjenne på melankolien og følelsene. Følelsen av mestring, «jeg klarte det!». Følelsen av tomhet, «er det slutt nå?!?». Følelsen av lettelse, «endelig fremme!»

Jeg kunne fortsatt i en evighet. For «lykkeøyeblikkene» var mange på Grønland og de er mange i hverdagen… som å sitte på et fly etter 3 timers søvn, på vei til et jobbmøte og blogge om lykke mens jeg kikker ned på Hardangerjøkulen. Som å få servert middag av mamma når jeg kommer innom sent en kveld etter en lang dag. Som å snakke med nevøen min på FaceTime etter at han har vært syk og han igjen spretter rundt og bobler over av energi akkurat sånn som en femåring skal gjøre. Som å finne en iskald cola zero i kjøleskapet når du er sliten og lei. Som en fremmed liten gutt som nesten ikke kan gå, men som stabber rundt etter fotballen sin med tidenes største glis. Som venner og familie som uventet stiller opp når jeg trenger hjelp, men trodde jeg skulle fikse alt selv. Som mint-te servert sammen med hjemmebakte rundstykker med egg og avokado til frokost. Som gleden over å få på joggesko etter en dag i høye hæler. Som å sitte i en konsertsal å høre klassisk musikk. Som å sitte i en solhelling å høre på konsert av Dum Dum Boys å drikke vin med gode venner. Som å danse. Som å ri. Som å spise sushi. Som å få et smil fra en fremmed en dag jeg ikke orker smile selv.

Lykken er der, det gjelder bare å se den ❤️

Mål og drømmer

«Har du løst mange verdensproblemer over Grønland? Når man går så mye på ski må man jo ha fått god tid til å tenke….» var et av spørsmålene jeg fikk da jeg var tilbake i sivilisasjonen. Svaret mitt da var at jeg hadde mer enn nok med å puste, pese og holde følge… men… det er ikke helt sant. For de første dagene hadde jeg tid til å tenke. Da gikk jeg å tenkte på om Grønland var en drøm eller et mål. Eller er egentlig det akkurat det samme? Etter at jeg kom hjem måtte jeg slå opp definisjonen på «Drøm»; Brukes i overført betydning også om mer eller mindre realistiske fantasier, ønsketekninger, visjoner, håp og liknende. Dagdrøm er fantasivirksomhet i våken tilstand, og «Mål»; Et mål eller målsetning er en klart formulert tanke, ide eller intensjon om en ønsket framtidig tilstand eller sluttpunkt som et individ eller organisasjon planlegger å oppnå».

Dette samsvarte mye med jeg tenkte der jeg gikk og filosoferte rundt dette med mål og drømmer og sammenhengen mellom dem. I mitt hode kan kanskje et mål utvikle seg til å bli en drøm, men for meg starter det som oftest med en drøm som så blir til et mål, nettopp for å gjøre den «mer eller mindre realistiske fantasien» mer realistisk. Men hva var Grønland? Var det en drøm eller et mål? Eller var det blitt begge deler?

Tekst skrevet på Grønland:

Man får mye tid til å tenke når man går her på Grønland. En av de tingene jeg tenker på er «drømmen om å gå Grønland». For hvis jeg skal være ærlig så begynner det å gå opp for meg at jeg aldri har drømt om å krysse Grønland. Helt siden et foredrag jeg hørte i 1999 eller 2000 har jeg tenkt tanken mange ganger, jeg har snakket om det, men drømmen har aldri vært «å krysse Grønland«. Drømmen har alltid handlet om å bevise for meg selv at jeg er psykisk og fysisk sterk nok til å sette meg det som mål og gjennomføre.

Når vi går opp brefallet er flere euforiske (deres ord). Noen får se det igjen, noen får se det de har drømt om i flere år. «Det som Nansen tegnet skisser av, det som er beskrevet i historiebøkene.» Jeg aner ikke hvordan Nansens skisser ser ut eller hvordan det er beskrevet noe sted. Jeg oppdager isteden at jeg egentlig aldri har sett for meg brefallet. Jeg har sett for meg endeløse vidder, kjedsommelighet og slit. Jeg har sett for meg hvordan jeg skal takle det, hvordan jeg skal trene i forkant, hvordan jeg skal snakke meg selv opp og ikke ned underveis. Jeg har sett for meg white out, uvær og kulde. Jeg har visst at brefallet er tyngre fysisk så når jeg har tenkt på brefallet har jeg tenkt på blodslit. Men når jeg gikk gjennom brefallet slo det meg at jeg egentlig aldri har tenkt på skjønnheten, villskapen, følelsen av å være så langt unna sivilisasjonen og dagliglivet, nærheten til og avhengigheten av naturen og naturkreftene. Alle de fine tingene med å være her.

Derfor føles det på en måte urettferdig at det er jeg som går her. Det burde vært de som drømmer om Grønland, om brefallet og om isøde. Fordi de har lyst til å se det. Ikke fordi de driver en indre kamp med seg selv for bevise hvor mentalt sterke de kan være.

Samtidig er det godt å være her, og å anerkjenne hvorfor jeg er her. For det er ikke tvil om at jeg har satt dette som et mål og som en avslutning på en vanskelig periode. Fordi jeg trengte noe å jobbe mot. Noe som ville utfordre meg og tvinge meg til å jobbe med meg selv og pushe egne grenser. Noe som ville redefinere meg selv, for meg selv. For med dette er jeg ikke lenger alle de mislykka kjærlighetsforholdenen, mørke tanker, «flink pike syndromet» og hun som sluttet i jobben hun elsket. Nå er jeg igjen hun som følger drømmen, slik jeg var da jeg flyttet til USA og reiste jorda rundt alene. Hun som utfordrer komfortsoner og gjør det som skal til for å følge drømmen. Jeg ville bli som Cecilie Skog når Truls i «Tjukken & Lillemor 2» er langt nedi kjelleren og klager og klager og hun sier «Nei, nå er det på tide å skifte fokus! Se på alle de små gule blomstene her! Hva tror du de lever av? Det er jo ikke vann her…» Kanskje er jeg ikke helt Cecilie Skog enda, i alle fall ikke hele tiden, men jeg klarer definitiv å vri tankene til positive ting mye oftere enn før!

Jeg vet at når jeg kommer av isen igjen er det hverdager, tunge dager, glede, sorg , medgang og motgang. Men jeg vet også at når jeg har klart å gjennomføre dette, da klarer jeg alt. Nettopp fordi jeg har definert for meg selv at klarer jeg Grønland, da har jeg nådd målet. Denne «fremtidige ønskede tilstanden», hvor jeg klarer alt.  ❤️

Så rart…

«… å være flaggermus og flakse rundt fra hus til hus og gå til sengs i trærne… men er det noen som forstår hvordan man kan få sove når man henger etter tærne?» Inger Hagerup.

Jeg har tenkt på det diktet mange ganger den siste uken. For vel må det være rart å være flaggermus, men det er jammen meg litt rart å være hjemme fra Grønland også!

I en måned har jeg levd i en boble. En boble uten internett, telefon, mail, meldinger og ytre påvirkning. I en måned har dagene bestått av «våkne, tine snø, spise frokost, pakke ned leir, gå, spise, gå, spise (repeter opp til 16 ganger), etablere leir, smelte snø, spise og sove. Selv om det var slitsomt var det også så enkelt. Så utrolig enkelt! ❤️

Ingen tidsfrister (annet enn å være klar om morgenen og rekke helikopteret på andre siden… det var jo en stor stressfaktor etterhvert som uvær på uvær rullet inn). Ingen valg på hva man skal prioritere. Ingen valg på hva man skal gjøre. Ikke noe press om trening (det gikk jo av seg selv), hva man skal spise eller ikke spise (sjokolade hvert 40. minutt hele dagen og potetløv hver kveld) eller hva man skal ha på seg (vi tar vel på ekspedisjonsdressen i dag og? Blir litt kaldt å gå naken i -20…) og hvordan man skal se ut.

Det var så godt å ha de dagene i Tasiliaq. Få tatt de første stegene uten ski/skisko (jeg nærmest snubla bortover korridoren og skjønte ingenting før det slo meg at joggesko er vesentlig lettere og mer fleksible enn skisko😂🙈), venne seg til å se folk igjen, gå på en vei, være innom en liten butikk, huske koden på visa-kortet, sitte på stoler og spise mat fra et bord, sove i en seng, dusje og få ut alle flokene fra håret (det alene tok 3 dager og enorme mengder balsam).

Men denne uken har også vært full av rare ting. Stå i kø til jobb, jobbe (🙈😂), kunne lage hva man vil til middag, måtte prioritere trening (det skjedde ikke før på fredag… 😬), løpe (det kjentes like rart ut som de første skrittene uten sko, jeg snubla konstant!), begynne å være mer til stede på sosiale medier og svare på henvendelser og velge hvilke invitasjoner man skal si ja og nei til, legge inn ting i kalenderen så man ikke dobbel og trippelbooker seg…(Ups… viljen og ønsket om å være med på sosiale ting er i alle fall ikke blitt borte…  😬🙈😄🙈) . Jeg glemte til og med å sminke meg før jeg dro på jobb en dag. Kom ikke på det før etter lunsj. 😄

På slutten av Grønlandskryssingen fleipet vi med at «det tar visstnok 21 dager å etablere en vane og siden vi har vært på tur i 26 dager burde jo vanene være godt innarbeidet. Bare synd de inneholdt pause hvert 40. minutt for å spise sjokolade…» Men noen vaner håper jeg er innarbeidet. Det å ikke måtte være på nett og tilgjengelig hele tiden. Det å kunne koble av med enkle rutiner. Det å være mer opptatt av om kroppen funker enn hvordan den ser ut. Det å finne glede i de enkle tingene. For vel var livet på Grønland tøft, men noen ting var faktisk bedre på Grønland. ❤️