Jeg har aldri hatt noen plan for publisering på bloggen. Jeg skriver når jeg føler for det, når jeg ikke føler for det kan det gå uker og måneder mellom hver gang. Som nå. I juni har jeg ikke publisert et eneste blogginnlegg. Men når jeg nå kom inn på bloggen ser jeg at den har vært mye besøkt i juni allikevel. Og det syns jeg er SÅ hyggelig!🥰
Jeg ser at de sidene som er mest besøkt er «hva gjør jeg når jeg må på do?», «alene på telttur for første gang» og beskrivelser av norske klassikere som Trolltunga, Rallarvegen, Aurlandsdalen og (kanskje ikke like stor klassiker) Nordmarka på langs med kano. Jeg ser at man trykker seg videre på linker og det gleder så utrolig at det sitter folk der ute som planlegger turer og bruker mine sider som inspirasjon. Noen av dere hører jeg jo fra også med spørsmål, kommentarer og for å takke for tips og det er så gøy! ❤️😃
Kanskje syns jeg det er ekstra stas her jeg sitter og titter på SoMe og ser bilder fra ferier, turer og opplevelser, mens jeg sitter hjemme og «ruger» uten mulighet til å planlegge turer av noen som helst art som innebærer mer enn maks 2 km gange og en komfortabel seng. For selv om jeg ikke får vært på tur selv så er jeg litt på tur via dere og en dag skal jeg tilbake på tur, både alene, med turvenner og med de små. Jeg gleder meg SÅ til det blir min tur igjen, men i mellomtiden; kos dere med planleggingen og nyt ferien! Norgesferie er fantastisk!!! 🤩
5:30 ringer alarmen… jeg kjenner etter. Først halsen, ganske ok. Ikke vond, men hoven. Feber? Tvilsomt. Kroppen? Verkende vond.. hmm.. det var jo rart, jeg har jo blitt gradvis bedre fra forkjølelsen de siste to dagene.. 🤔
En time og utallige toalettbesøk senere konkluderer jeg med at vi ikke tar flytoget. Jeg er både kvalm, har magekramper og kaldsvetter bare jeg sitter stille, så å drasse bag og sekk mellom folkemasser på bane, Oslo S og flytoget utgår. Men… vi har langhelg og flybillettene ligger der og vi skal besøke Trude så på tur, det skal vi! 😬
6 timer senere får vi igjen bakkekontakt og ser Svalbard for første gang. Formen har kommet seg gradvis utover dagen og når vi kommer frem til Longyearbyen, møter Trude og får satt fra oss bagger, er jeg klar for en rolig rusletur rundt i byen.
Vi begynner på Svalbard Museum, som virkelig er verdt et besøk ❤️ Et par timer senere kommer vi ut igjen med oppdatert kunnskap på geologi, ekspedisjoner, tidlig polar-historie, gruvehistorie, dyreliv inkludert dinosaurer og klimaendringer.
Raskt oppsummert
Til å være et lite sted med ca 2 500 innbyggere har Longyearbyen veldig mye å by på, kanskje spesielt på spisested-fronten. Varm suppe foran peisen på Stationen er f.eks ikke å forakte. 😍For selv om september regnes som den siste av sommermånedene er det isende kaldt når vinden river gjennom gatene og jeg er veldig glad jeg har med både ull, dun, skall, votter og luer 🥶
The new hot…
En fordel med å besøke noen som bor her fast er at man både får masse anbefalinger, får alle de gode historiene om Svalbard og ting som har skjedd her og får et innblikk i hvordan det er å bo her fast. Det gjør at vi på fredag kveld både får vårt første møte med klippfisk 😋 og møter «kjentfolk» på den lokale puben 🍻
Lørdagen starter på samme måte som fredagen, til tross for at jeg var tidenes party pooper dagen før og verken drakk særlig eller var ute lenger en 23-tida. Jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å komme meg avgårde på båtturen vi har bestilt, men klarer å komme meg ombord i båten. Jeg sitter å halvdøser på setet med blikket festet stivt i horisonten mens jeg ber om at magen skal forbli rolig, feberen skal holde seg sånn nogenlunde under kontroll, at sjøsyken ikke skal slå inn (noe som er optimistisk tatt i betraktning at jeg normalt blir sjøsyk bare jeg ser bølger og det er meldt MYE vind) og at vi skal få se isbjørn 🤞
Vi får se isbjørn 🤩 Ei binne med unge som rusler litt oppi fjellsida.
Vi får se isbre, Pyramiden (tidligere russisk gruveby som nå er fraflyttet med unntak av de som driver hotellet der) og de imponerende fjellformasjonene langs Billefjorden.
Takket være skipperen som la opp ruta og kjørte omveier for å kjøre mest mulig «i takt med» bølgene unngikk jeg for, tror jeg, første gang i mitt liv å bli sjøsyk også 😃👏
Søndag var endelig formen noe bedre og vi startet dagen med å gå opp til Varden som ligger ovenfor Longyearbyen. Her hadde vi flott utsikt utover Longyearbyen, Adventdalen, fjellene østover og havet og fjellene vestover 🤩
Selv om Varden regnes som en trygg fjelltur hadde vi med våpen både til skremsel og beskyttelse. Plutselig litt mer styr å gå en søndagstur… 😄
Etter lunsj reiste vi til gruve 3. I dag er det kun gruve 7 som fremdeles er i drift i Longyearbyen, men gruve 3 er den som siste ble stengt, i 1996.
Siden Longyearbyen er et gruvesamfunn er det utrolig interessant å lære mer om hvordan hverdagen for gruvearbeiderne var. For eksempel er det den dag i dag flere regler og skikker som går tilbake til den tiden. F.eks er det kvoter på hvor mye øl og brennevin man kan kjøpe per måned. Dette fordi gruvearbeiderne drakk øl og brennevin, mens vin, som funksjonærene drakk, er, og var, det ingen restriksjoner på. I Longyearbyen er det også vanlig å ta av seg skoene når man går inn et sted (på kontorer, museer osv), en skikk som går tilbake til gruvearbeiderne som kom inn med skittene, kullstøvede støvler.
I tillegg vet jeg at moren og faren min vurderte å flytte til Svalbard når jeg var liten og mange ganger har jeg nok tenkt at «tenk så spennende om de hadde gjort det!». Spennende hadde det nok vært, men jeg har jo egentlig aldri visst noe om livet her, før nå…
Gruve 3 åpnet i 1971. Derfor er det stor sannsynlighet at det var i denne gruva pappa ville jobbet om vi hadde reist oppover, om det var gruvearbeider han hadde fått jobb som… Lønningene var gode, det var jobber å få. Jeg forstår godt at de vurderte det… lønningene kunne være det dobbelte av hva man fikk på fastlandet på begynnelsen av 80-tallet, det er mye! Men det var hardt arbeid! Når guiden forteller om «newbie-oppgaven» som de nyest ankomne gruvearbeiderne ble satt til kan jeg ikke helt skjønne at vi snakker om 70, 80 og 90-tallet. Det høres ut som noe man drev med mye lenger tilbake i tid… Vi går ned i gruvene.
Det er mørkt, det er rått og det er kaldt. Gruve 3 var en såkalt «kryp-gruve» med lav arbeidshøyde, på det laveste 40cm. Vi får prøve å krype igjennom en gruvegang med normal arbeidshøyde i gruven her. Selv når man vet at denne tunnelen er bygd opp og sikret og at det kun er 100 meter før du er ute igjen i normal høyde i andre enden er den klaustrofobisk. Jeg var i alle fall glad når jeg kom ut på andre siden.
Jeg aner ikke om det er her pappa ville ha jobbet og om han hadde trivdes her, kanskje hadde han det. Men når vi står der nede i gruven kan jeg ikke annet enn å tenke på at jeg er glad for at ingen jeg har vært glad i har måttet reist på jobb her nede hver eneste dag… mange trivdes kanskje, men jeg vet med sikkerhet at jeg selv aldri hadde gjort det.
Mandag er hjemreise dag og endelig er jeg feber-fri 😄 Vi begynner dagen med en tur opp i Nybyen, by-delen der gruvearbeiderne bodde.
Kanskje var det i et av disse husene jeg ville vokst opp.. 🤔
Her besøker vi Galleri Svalbard, som også er vel verdt et besøk, vi møter Trude til en siste lunsj, før vi setter kursen til flyplassen.
Longyearbyen og Svalbard har levert 🤩 Jeg drømmer allerede om å komme tilbake. Forhåpentligvis på våren, når dyrelivet er på vei tilbake etter vinteren. Med fjellski og randonee-ski. 🤩
At Oslo er at fantastisk sted for å padle kajakk i fjorden er udiskutabelt. Umiddelbart etter at du setter deg i kajakken kommer følelsen av å ha lagt byens stress og jag bak deg der du dupper utover til lyden av måkeskrik og bølgeskvulp og lukten av saltvann, tang og tare.
Litt mer skeptisk var jeg til padling ned Akerselva. Riktig nok er turen langs Akerselva fin, men hvor gøy er det egentlig å padle ned Akerselva gjennom Oslos bykjerne? 🤔 Mye morsommere enn jeg trodde, skulle det vise seg🙈😄
Madgoats har guidede turer fra Vulkan og ned til Operaen og når vi kom til Nedre Foss Gård sto kajakker, utstyr og guide å ventet på oss. Etter en liten tørr-trening var vi klar for å få kajakkene på vann.
Nå må det sies at Akerselva herfra og nedover ikke er den store elvepadlings-utfordringen. Med unntak av noen få steiner det kan være greit å svinge unna flyter man rolig nedover elva og kan nyte utsikten, se på folk langs elva, bruer og andre fascinerende ting.
Et sted var det et lite fall i elven og her måtte vi jo selvfølgelig prøve å padle opp 😄 Det var mye vanskeligere enn det så ut som og faktisk klarte ingen av oss å komme opp. To av oss fikk til og med et lite ufrivillig bad i det kajakken ble fylt med vann og tvunget rundt.😄
Videre gikk turen gjennom Grønland og ned under Vaterlandsbrua. Her kom kanskje et av de mest spennende strekkene på turen; inn under tunnelen som skulle ta oss ut til fjorden. Som ei på gruppa sa; «Jeg har alt for god fantasi til å padle på sånne steder som dette!». Det gjelder meg og, men artig var det..😄
Vel ute av tunnelen tok vi en tur innom kanalene i Barcode før vi var på fjorden og kunne se tilbake på «Oslo skyline».
Som elvepadling er ikke Akerselva det store, men for en hyggelig, sosial kveld hvor man får se Oslo fra en litt annen vinkel er det helt gull!🤩
Og når man kan avslutte turen på Sørenga met et glass vin i sola mens man skravler med venner, da er det en ganske perfekt kveld❤️
Denne helgen skulle jeg gjøre et nytt forsøk på å få «frilufts-newbie’n» hekta på friluftsliv. Viktige ingredienser; noen av de heftigste utsiktene Norge kan by på. En real utfordring. Introduksjon til teltliv i litt mer luksuriøse former enn «Grønland» og litt luksus.
Værgudene varslet imidlertid at de ikke var helt med meg via yr.no. Men det at de snudde regn, sludd og tåke til knallblå himmel den ene dagen og lett skyet dag 2 tar jeg som et veldig godt tegn på at de er på min side i kampen om å få frelst newbie’n.
Da vi kom til Juvasshytta var det strålende sol og blå himmel, og sånn fortsatte det hele dagen, helt til vi satte oss i bilen etter endt tur. Da kom regnet, men det er helt greit… for hvem kan unngå å bli litt forelska i tur- og friluftslivet når Norge viser seg fra denne siden? 🤩
Deretter gikk turen videre via Strynefjellet til Loen. En fantastisk tur i seg selv og enda bedre ble det da vi kunne slå opp teltet ved Lovatnet med denne utsikten 🤩
Nå kom imidlertid den virkelig store testen! Newbien liker jo god mat og jeg… jeg er veldig god på havregrøt og dry-tech på tur… 🙄 på tide å finne frem noen tur-kokke-kunster… 🤔
Totalt sett må jeg si at jeg syns jeg klarte meg bra. Tapas til forrett, torsk med Chorizo-salat til hovedrett, for ikke å snakke om (en veldig god) omelett til frokost! Det syns newbien også! 😃👏👏😄 og overraskende nok, for meg, var det veldig greit å lage sånn mat på tur også. Det var faktisk rent koselig 🤔😄
At newbien, som dagen før ertet moren for å trenge myke madrasser, ikke syns exped oppblåsbart liggeunderlag var behagelig nok til å sove på… det verken kan jeg noe for eller hadde jeg noen rimelig grunn til å forutse… så akkurat det punktet må vi jobbe litt med… men i verste fall får han få noen netter på vanlige tynne liggeunderlag så han vet å sette pris på (tur-)luksus som oss andre! 😤🙄
Det slo meg såvidt når vi skulle bestille, men i det vi begynner på turen fra Loen til innsteget på Via Ferrataen søndag morgen går det virkelig opp for meg… når man har vært overtrent, hatt treningsforbud (og dermed ikke er i sitt livs form) og ikke skal overanstrenge seg så er det kanskje ikke det lureste man gjør å gå Galdhøpiggen dagen før man skal gå Via Ferrata… bare nevner det.. 😉😬🙈
Men vi kommer oss opp til innsteget og i gang med klatringen. Det går lekende lett oppover, til tross for sure lår, og når man kan velge rute går jeg faktisk for den vanskeligste!! Hvem skulle trodd det med den høydeskrekken jeg var i ferd med å utvikle for noen år siden?! Her er newbien i sitt ess og spretter oppover fjellsiden. Det eneste som er litt negativt er køen. Note to self; når du skal frelse noen som ikke liker kø, ikke ta de med på aktiviteter som utføres i kø-form to dager på rad… det finnes nok av spektakulær villmark i Norge hvor man kan være alene 🙈😄
Det sagt så var det en fantastisk dag og tur 🤩
Til tross for kø og dårlig madrass i teltet; Noe riktig må jeg ha gjort, for frilufts-newbien hevder han ikke er skremt og gjerne blir med på både tur og telt-overnatting igjen. Om ikke det tyder på en perfekt helg så vet ikke jeg!
Kroppen har ikke vært med meg. I følge legene, fysioterapeutene, napraptene og muskelterapeutene jeg var i kontakt med i september til januar i år kunne jeg mest sannsynlig glemme toppturer i Lyngen april 2019.
Jeg glemte ikke toppturer i Lyngen april 2019.
Hver eneste gang jeg har tatt en roligere treningsøkt enn jeg har ønsket (og det er stort sett hver gang) har tanken vært «Lyngen 2018». Hver eneste gang jeg har droppet en treningsøkt jeg har følt jeg burde ta, men hvor kroppen har fortalt meg noe annet, har tanken vært «Lyngen 2019». Og innimellom «kjæresten min vil bli skuffa om jeg går på en smell til»🙈😄
Det resulterer jo i at jeg kommer til Lyngen i dårligere form enn jeg har vært de siste 2-3 årene, men jeg er her!!! 😃🥳😄
Samtidig så er jeg igjen den i gruppa som er dårligst trent. Det har jeg vært før, men det føles, om mulig, som et enda større nederlag nå når jeg har opplevd det å være i god form og den på gruppa som har gått med overskudd. Jeg føler at jeg sinker gruppa både opp og ned og det er virkelig ingen god følelse. 😔
Jeg har vært sjøsyk. I nesten 10 timer lå jeg apatisk i senga og orket ingenting. Null glede av verken utsikt, Christian Radich, ulike vakter og nye bekjentskaper.
Jeg har kald så utrolig mange ganger. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt «jeg skjønner ikke hvorfor jeg utsetter meg for dette? Hvorfor drar jeg ikke heller til et varmere sted?» eller «jeg blir varm igjen… jeg blir varm igjen».
Er det virkelig verdt det?
Men så snur du deg og ser denne utsikten 🤩
Du kommer du tilbake fra skitur og ser Christian Radich ligge der, badet i sol🤩
Du sitter på en fjelltopp med denne utsikten 🤩
Du bygger nye minner med eksisterende venner og får nye turvenner 🤩
Du har gode samtaler hvor du lærer om nye turmuligheter, om andre måter å se verden på og leve livet på.
Du ler.
Og jeg vet at uansett hvor kald, hvor sjøsyk eller hvor sliten jeg måtte være, så er det så verdt det. Jeg elsker dette livet!❤️ Hvert eneste minutt av det❤️
Endelig skulle jeg prøve meg på randonee igjen! 🤩👏 Planen var veldig god: 1 som aldri har stått på randonee før, 1 med ødelagt kropp, og egen guide. Da kunne vi ta alt etter vårt (eller mitt) tempo, kunnskapsnivå og kanskje få noen tips på veien. Bare kose oss på tur, få sjekket hva kroppen min tåler og forhåpentligvis få frelst nok en person til randonee.
Vi tok nattoget fra Oslo til Voss og sjanglet ut på Voss-stasjon kl 05:25. Jeg sier sjanglet. Ikke fordi vi var fulle, men fordi ingen av oss hadde sovet noe som helst på turen. Under frokosten ble det imidlertid klart at det ikke bare var været (6 grader og regn) som kom til å ødelegge planene denne helgen. Jeg er på tur og da går jeg på høygir. Lite søvn er ikke noe problem. For andre resulterer lite søvn i migrene og når guiden kom var det kun jeg som var klar for tur.
Så da dro vi da. Steinar fra Tindeguide og meg. Vi kjørte til Jordalen. Etter mildvær og regn i flere dager handlet det ikke om å finne bra føre, men om å finne noe som ikke var helt elendig. Når vi begynte å gå var det greit vær og det så nesten ut til å kunne lysne litt, men oppover fjellsiden kom regnet tettere og tettere og det gjorde tåka også. Vinden, som vi ved lunsjpausa fornøyd konstaterte ikke var kommet som meldt, ankom allikevel og da vi skulle kjøre nedover var beskjeden «det viktigste nå er at vi ikke mister hverandre. Vi klarer aldri å finne hverandre igjen i det været her». Så da kjørte vi nedover da, først på speilblank is, så i tung, våt snø. Sikten var elendig og lyset så flatt at vi så ikke ujevnheter i snøen før vi kjørte over dem og merket dem. En periode tok Steinar tau på staven og kastet det fremfor seg for å kunne se konturer i det hele tatt. Tauet reddet oss fra et par brå fall ned snøskavler..
Det var ikke været eller føret å få frelst noen til å begynne med randonee i, men det er allikevel utrolig gøy å være ute, å kjenne at man mestrer, kjenne at man lever. I det jeg sklir de siste meterne ned mot bilen er jeg et eneste stort smil. Jeg enser ikke at jeg er våt til skinnet og kald til beinet. Jeg er ute, jeg har vært på topptur, jeg har brukt kroppen og kroppen har sagt at det er fint. Den tåler det! 👏😃 Helgen ble kanskje ikke som planlagt, men jeg har nådd mitt viktigste mål denne helgen. For en måned siden fikk jeg beskjed om at jeg måtte begynne å forberede meg på at jeg ikke kunne gå randonee igjen «allerede» i april, men selv om jeg syns det går utrolig sakte fremover i hverdagen så har jeg tatt kjempesteg! Det er februar og jeg er på ski! Opp går supert, jeg sliter mer med den statiske belastningen på lårene nedover, men nå skal jeg skynde meg sakte et par måneder til og forhåpentligvis blir Ski & Sail i april akkurat så fantastisk som vi drømmer om🤩🤞
Selv med googles på og vinden ulende utenfor hetta er det vanskelig å holde gliset borte fra øya 🤩
Da vi våkner har vinden løyet noe, det er blå himmel og sol og tarpen er allerede tørr. Perfekt dag for tur! ❤️
Vi går først fra Mørkgonga til Gyrihaugen og selv om klatringa opp er ganske tøff med ca 20kg på ryggen er utsikten på toppen fantastisk.
Det er i motbakker det går oppover Foto: Mats Molstad
Vi går videre mot Løvlia, Heggeliseter og videre mot Kringla.
Det er flott å gå, men det er også veldig mye opp og veldig mye ned. Det er også konstant myr og krysser vi ikke en elv så går stien i en bekk/elv. Jeg gir etterhvert litt blaffen og tråkker gjennom søle og vann så spruten står. Men, jeg har høye støvler som tåler det. Mats er ikke like fornøyd med den strategien, men selv om han prøver å unngå å plumpe uti er han klassvåt allerede før lunsj.
Kilometer etter kilometer i søle og gjørmeFoto: Mats Molstad
Vi kommer inn i et området som er vernet fordi det er helt upåvirket planteliv. Her ligger trær strødd og det er vanskelig å si om de har ligget lenge eller ikke. Forråtnelsen går sakte her nede fordi det er så tett skog at nesten ikke noe lys slipper ned. Vi klatrer ikke lenger bare opp og ned åssider, hopper over bekker og vasser gjennom myrer. Nå må vi også klatre over og under trær som har rast over stien.
Når man nesten ikke klarer å løfte beina over trestokkene 😬 Foto: Mats Molstad
Det begynner å bli ganske tydelig at kroppen min ikke helt er klar for denne utskeielsen. Alt av muskulatur stivner, det er så vidt jeg klarer å komme meg over stokker og de siste hundre meterne ned mot Kringla er det såvidt jeg klarer å gå. Vi har brukt mye lenger tid enn forventet i dag og gleder oss til å slå leir ved Kringla. Som viser seg å være drikkevann og ulovelig å campe ved. Skuffelsen var stor! 😄
Litt senere finner vi et sted å slå leir og vi får akkurat opp tarpen og installert oss før det blir mørkt.
Alle dagens strabaser er glemt når bålet knitrer og pølsene grilles. Vi må imidlertid se på morgendagen. Begge to er slitne og det å gå enda lenger enn vi har gjort i dag i morgen er egentlig ikke noe alternativ. Vi finner en alternativ rute og ender opp i Sørkedalen som endepunkt isteden for Sognsvann.
Mens vi sitter å ser på kartet krabber det konstant edderkopper over kartet og jeg blir minnet på hvorfor jeg foretrekker telt fremfor tarp eller åpen himmel. For sikkerhetsskyld trekker jeg balaclavaen opp over munnen. Om edderkopper og vevakjerringer skal spankulere fritt over ansiktet mitt i natt skal i alle fall jeg gjøre mitt for at det ikke er i natt jeg skal spise min dose av edderkopper et hvert menneske visstnok spiser i løpet av livet. 😬🕷😨😬
PS! Det hører også med til historien at mens jeg skriver dette faller det faktisk en stor edderkopp ned i ansiktet på meg… dette blir en fantastisk natt! 😬😳
PS2! Det hører også med til historien at jeg til morgenen i dag våknet av en veps som lurte på om det var mulig å krype med ned i soveposen min… heller ikke et av mine favorittdyr… 😬😱🙈😄
Selv om tarp på mange måter er genialt… Er det lov å konkludere med at telt er hakket bedre for araknofober enn tarp? 🙈😄
Livet i tarp er både fantastisk, og dritskummelt! 😬🕷🙈😄
To år er tilfeldig, tre år er tradisjon sies det og med det har det vel da fra og med i år blitt tradisjon å besøke Ingeborg når hun er hyttevakt. I år var det Olavsbu som sto på programmet. Olavsbu ligger i hjertet av Jotunheimen og er, ifølge DNT selv, den mest populære selvbetjentshytta. Her kan man komme gående fra Leirvassbu, Skogedalsbøen, Fondsbu og Gjendebu og hytta er således et knutepunkt for mange turer i Jotunheimen.
Kroppen min har, som tidligere nevnt, ikke vært helt i form i det siste og jeg vurderte lenge om jeg skulle dra. Jeg endte opp med å kjøre til Gjendesheim, ta båten til Gjendebu og gå opp derfra. Ca 16,5km, beskrevet som greit terreng å gå i og estimert til ca 5,5 timers aktiv gåing. Det var greit terreng å gå… og vi gikk på litt under 5,5 timer… men jeg gikk med ganske tung sekk (hadde med litt fersk mat som variasjon til Ingeborg) og når vi nærmet oss Olavsbu sa beina klart ifra at dette var de ikke klare for.
Optimistisk (eller egentlig litt pessimistisk, men man må jo prøve) skulle jeg prøve meg på topptur på lørdag. Mjølkedalstinden ble anbefalt og vi la i vei. Starten gikk greit, men så fort vi startet på stigningene begynte låra å svikte (merkelig, de er verken stive eller vonde, de er bare kraftløse😳😔) og en potesjekk viste at Tara sto i fare for å få såre poter. En ting er å presse meg selv gjennom dette og ha vondt på nedturen i morgen, noe annet er å utsette Tara for det som jo ikke kan velge. Vi snudde derfor lenge, lenge før vi nådde toppen. Isteden koste vi oss på vei nedover med bilder, bekker, blomster og utsikter og sovna i solveggen på hytta når vi kom ned igjen. Jeg tror nok det var mer dette legen mente når han sa at jeg måtte slappe av i ferien… 😄🙈
Kameralek i Jotunheimen, det er så vakkert! 😍
Noen er like happy uansett om de når toppen eller ikke, tur er tur! 😍😄🐶
Søndag gikk turen ned igjen. Med 5 kg mindre i sekken og mest nedover gikk turen unna på rett over 4 timer og det ble tid til en is i sola før båten til Gjendesheim gikk. Badenymfa rakk til og med et bad (eller 3) i iskalde Gjendevannet. Hundepasseren var ikke like tøff… 😬⛄️😄
Litt våt, litt pjusk og veldig klar for nytt pinnekast
Dag 6 har gått gjennom det som i turbeskrivelsen står som «lett kupert» terreng frem til Hellevassbu. Vi fant ut at lett kupert i fjellet må ha en annen betydning enn lett kupert på Østlandet…😳 Vel fremme på Hellevassbu fortsatte vi rett videre mot Haukeliseter og opp en av de siste monsterbakken på dagens etappe. Etter dette ble det hva vi østlendinger også vil kalle lett kupert.😃👏 Vinden stilnet litt i perioder og innimellom var det skikkelig drømmepåske. I lunsjen fikk vi til og med tørket dyvåte soveposer i sola! 😃👏
Tørking av sovepose og lading av power bank.
Vi etablerte leir ca 12 km fra Haukeliseter, etter å ha tilbakelagt nesten 21 km i dag og. Vi har jobbet bra på alle dagene og det har gått både raskere og enklere enn jeg hadde trodd da vi planla dette. I dag etablerte vi faktisk leir på nøyaktig samme sted som jeg hadde lunsj på påsketuren min i fjor. Det bringer frem minner.
Dette var nemlig så langt jeg kom i fjor. (Jeg feiga ut) Med 35 kg i pulken var jeg på min første vintertur, og det attpå til alene. Jeg syns det var kjempetungt å gå med så tung pulk. Alt var nytt, spennende og litt skremmende. Jeg hadde akkurat meldt meg på Grønlandsturen og lurte på hva i alle dager jeg hadde begitt meg ut på, hvordan skulle jeg klare dette? Jeg bestemte meg for at neste år, da skulle jeg krysse hele Hardangervidda, med 65kg i pulken.
Vi har noen kilometer igjen, men vi har klart det, det er bare sjarmør-etappen på 13 (bratte) km igjen. Selv om jeg vet hva jeg skal bruke de neste 3-4 ukene til (trening!😄) så vet jeg også at jeg er klar for Grønland. I løpet av turen har kroppen føltes som om den var 80 år, bare for etter et par timers hvile å fungere fint igjen. Det har vært bakker så bratte og lange at jeg har lurt på hvordan jeg skal klare det, men alle har gått greit, overraskende greit. Jeg har fryst og fått varmen, og fryst igjen. Det har vært tåke, sol, snø og vind. Det har vært litt hat, men aller mest kos, mestringsfølelse og stolthet over hvor langt jeg har kommet.
I kveld er det mest sannsynlig siste kvelden i telt. Jeg gleder meg til bolle og kakao på Haukeliseter. Jeg gleder meg til dekning på mobilen. Jeg gleder meg til en varm dusj og en komfortabel seng. Men jeg kommer også til å savne dette. Vidda, teltet, gåingen, rutinene og stillheten.
Jeg gleder meg til Grønland 😍
Dag 7
Hardangervidda er krysset og jeg har dratt 15kg snø tvers over Hardangervidda og det på kortere tid og enklere enn jeg hadde fryktet! 🎉👏 Det har til tider føltes latterlig når vi har møtt andre pulk-turister. De med så lett oppakning som mulig, vi med 15kg ekstra snø og oppakning som om vi skulle være borte en måned. Vi har fått noen blikk og kommentarer 😄
Snøen ble seremonielt dumpet på toppen av bakken ned mot Haukeliseter. Dette av rene HMS hensyn, da den bakken er mer en risikabel nok å komme seg ned med 50kg i pulken. 😄
Sola skinner fra skyfri himmel. Snøen glitrer og de to siste dagene har vi møtt maks 6 andre per dag. Det er jo bare helt fantastisk, skikkelig drømmepåske 😍
Det som ikke kommer frem på bildene er vinden og temperaturen. I går kveld sank temperaturen med ca 10 grader. I tillegg er det en isende kald vind som konstant feier over viddene og tvinger oss til å gå med hettene oppe og tette briller eller googles.
Vi går på rekke og tråkker spor, for selv om vi følger kvista løype er det føyka igjen og tungt å gå. I tillegg er det så trått føre at vi må trekke pulkene selv i nedoverbakkene. Her får vi ikke en eneste meter gratis. Noen mente at vidda var flat, det er den ikke. Det går opp og ned, men det føles som mest opp. Spesielt når det er så bratt at pulken vinner over meg i oppoverbakkene. Hadde det ikke vært for det trå føre som gjør at pulken ikke sklir nedover engang er jeg sikker på vi hadde liggi i bunn av bakken igjen begge to flere ganger. 😳😄
I de aller bratteste bakkene måtte skia av for å klare å komme meg opp 🙈
Jeg må innrømme at der jeg går inni min egen verden i hetta lurer jeg litt på hvorfor jeg bestemte meg for å krysse Grønland. Jeg fryser og det hadde ikke vært å forakte å komme inn på ei hytte, ta en dusj, sette seg foran peisen og spise en god middag. Isteden er det slit, telt, sure sokker, real turmat og tining av vann hele kvelden, – og mer kulde. Men… i det jeg kryper ned i soveposen og spooner med den varme nalgene-flaska, godt fornøyd med å igjen ha tilbakelagt over 20 km på ski (med 65kg pulk) er livet ganske ålreit her også.
I de aller bratteste bakkene måtte skia av for å klare å komme meg opp 🙈
Frøken Reisende Mac 