Vi klarte det – Vi har vært på toppen av Kilimanjaro!!! 😃😃😃

Når dette publiseres har vi gått 75 km. Vi har klatret over 5000 høydemeter (inkl avklimatiseringsturene opp og ned) og logget 41 timer gåing på pulsklokka i løpet av 7 dager. Vi har sovet 6 netter i telt og vært på toppen av Kilimanjaro, 5895 meter over havet, afrikas høyeste fjell og verdens høyeste frittstående fjell.

Under har dere reisebrev dag for dag. Skrevet underveis fordi jeg er ganske sikker på at nådde vi toppen ville jeg i oppsummeringen glemme eller legge mindre vekt på de tunge tingene og kom vi ikke til topps kunne jeg lett ha glemt alle de gode tingene vi tross alt allikevel har fått oppleve. Derfor; ærlig, åpent og rett fra levra hver dag:

Dag 1 – African time og cola
Avreisedagen var det opp 06:30 eller, for de av oss som var så spente at de våknet lysvåkne og ikke fikk sove mer, 05:00. Vi skulle være klare til å møte opp 08:00, avreise 08:30. Vi var nede tidsnok til å få ordnet lagring av bagasje, leie av safety deposit boks til alt av verdisaker før guiden kom 08:15 og gikk igjennom alt. Hadde vi alt av utstyr, hva som kom til å skje fremover, teamet osv. Så var det ut i bilen og møte resten av teamet; assisterende guide, kokken og alle bærerene. For å få oss til toppe på Kilimanjaro har vi med oss et team på hele 11 stykker!
Vi kjører mot Kilimanjaro og jeg som hadde forventet å få et glimt av Kilimanjaro i all sin prakt, likt postkort og bilder man ser, blir litt skuffet, vi får aldri panoramautsikten til Kili, vi er bare plutselig på Kilimanjaro. Vi må ha en godkjennelse for å dra inn i parken, det er mange som skal starte turen denne dagen så det å få godkjennelsen tar lang tid. Vi bruker tiden i en landsby og det blir noen timer her før vi kan kjøre videre. Dermed blir vi ganske forsinket og kommer ikke til gaten vi skal gå fra før kl 14:30. Etter en rask lunsj begynner vi å gå, mens bærerne må vente på at bagasje osv blir veid og kontrollert. Turen opp til camp er estimert til 3-4 timer og vi får ikke lov til å gå raskere. Her er det guidene som setter tempoet, det er pole, pole (sakte, sakte) som gjelder. Det viktigste vi kan gjøre for å unngå høydesyke og avklimatisere oss er å gå sakte, drikke mye vann (minst 4 liter hver dag) og «walk high, sleep low». Når vi kommer frem til campen er bærerne allerede fremme, teltene slått opp og vi får servert popcorn og te i påvente av middagen.
På vei opp til campen møter vi noen skolebarn som blir gående sammen med oss. To av jentene vil holde meg i hånden og begynner forsiktig å si engelske ord de kan. Etterhvert kommer det spørrende «chocolate?». Svarer at nei, det har jeg ikke. Så sier hun ene «cola?». Svarer igjen at det har jeg ikke. Hun sier så «You want cola? I get you?» Skjønner ikke helt hvor hun skal få cola fra her oppe så tror egentlig at hun fremdeles spør etter cola. Vi passerer noen helt falleferdige tre og jordhytter og får bekreftet at det faktisk bor noen der, noen av barna rusler hjem dit. Jentene løper tilslutt fra oss, vi går tydeligvis alt for sakte. Plutselig dukker det opp 2-3 boder som selger cola, sjokolade og litt enkel snacks. Ja, ja… Så hadde vi visst ikke helt forlatt sivilisasjonen ennå og jenta kunne skaffe meg både cola og sjokolade… 😉

Dag 2 – Walk in the park, easy peasy
I to dager har vi gått oppover. Aldri bratt, men heller aldri slette eller nedover. Bare jevnt oppover hele veien. På flotte opparbeidede stier, kunne kommet frem med barnevogn. I dag ender vi i leiren på 3600 meter. Alt går fint, vi er i fin form og foreløpig går det over all forventning. Vi er fremme i god tid før lunsj, får installert oss i teltet, spiser lunsj og slapper av noen timer. Så er det ettermiddagsturen hvor vi skal gå opp til litt over 3850 meter og så gå ned igjen til leiren. Walk high, sleep low for maksimal avklimatisering. Turen opp til 3800 går også fint, easy peasy, walk in the park så langt! 😃

Dag 3 – Første nedturen – realitetssjekk
Etter 2 dager på flotte grusveier og grusstier og ingen problemer var vi ganske høye på livet, dette gikk jo strålende! Vi våknet opp til frost og en litt stressende pakking. I dag skulle vi heller ikke gå oppover, vi skulle gå opp og ned, opp og ned og ende på ca 3 650 høydemeter, ca 50 meter høyere enn i dag og vi skulle gå bort fra Kibo (høyeste toppen på Kilimanjaro og dit vi skal). Mer skal det ikke til før tankene begynner å kverne. Hvorfor gjør jeg dette? Hvorfor er jeg her? Alt er møkkete, støvet trenger inn over alt og alt vi eier og har har skiftet farge til en rødbrun farge, bare skolissene er så skittene at det ser ut som jeg har lekt i sandkassa i flere timer selv om de var rene rett før jeg begynte å knyte dem. Det kommer til å bli et slit, jeg kommer sikkert ikke til å klare det. Vel fremme i leiren blir vi enige om å ta ettermiddagsturen/avklimatiseringsturen med det samme. I går gikk vi til litt over 3 800 meter, i dag skal vi til 4 000 høydemeter, det bør gå lett. Men ingenting går lett i dag! På vei oppover til 4000 meter er jeg helt utslitt, jeg har null energi og fatter ikke hvordan i alle dager jeg skal klare å komme til topps. Og igjen; hvorfor skal jeg egentlig til topps?!?! Jeg har ingenting å bevis, jeg har ingen store drømmer om å nå toppen, det var bare noen som sa at du ikke måtte klatre for å komme til toppen av Kilimanjaro og da fant jeg ut at jeg skulle gjøre det, hvorfor det lissom?!?!? (Jeg har hatt noen drømmer om å klare det altså, men virket ikke sånn der jeg gikk) Jeg får flashback fra sykkelturen i Bolivia hvor jeg ikke orket noen ting. Jeg må bare innse at jeg ikke kommer til å klare det! Og hvorfor har jeg da utsatt meg for dette? Hvorfor har jeg sagt til alle at jeg skal gjøre det? Hvorfor kunne jeg ikke bare reist på charter til syden, jeg som «alle» andre?!? Så mye mindre slitsomt og så mye mer innenfor komfortsonen!
Når vi kommer ned til camp igjen er jeg helt ferdig! Jeg må bare sette meg rett ned, har ikke energi til noe. Lunsjen blir servert, kylling og chips. Heldigvis noe jeg klarer å spise. Får i meg en chipsbit, så en til. Klarer tilslutt å spise en akseptabel posjon og kan gå å legge meg. Vondt i hodet. Føler meg ikke syk, men føler meg langt fra frisk. Kommer meg litt, spiller UNO med guidene og en av bærerne. Spiser popcorn og drikker te, – langsomt. Spiser middag, langsomt… Guiden mener hodepinen ikke skyldes høyden fordi den sitter for langt frem. Jeg vet ikke hva den skyldes. Vet bare at jeg føler meg pjusk. En mager trøst er at i følge guiden klarer vi oss bra, det er i denne leiren mange begynner med hodepine, miste matlysten og å kaste opp, og ennå kommer de seg til topps. Litt over 8 er vi i seng, vi håper dagen i morgen blir bedre.

Dag 4 – Dagen før dagen
Glem lillejulaften, glem lillenyttårsaften. I dag er dagen før dagen!! I morgen tidlig begynner vi turen mot base camp (siste camp før oppstigning til toppen) og i morgen kveld, ca kl 23:00 begynner toppnatten og oppstigningen mot Kibo, den høyeste toppen på Kilimanjaro, Afrikas høyeste fjell og verdens høyeste frittstående fjell, målet for turen. Alt hittil, inkl i dag, har bare vært forberedelser for at vi skal klare å komme til topps. Selvfølgelig ved å bringe oss til foten av fjelltoppen, men viktigst av alt; avklimatisering så kroppen vår klarer å klatre de siste 1185 høydemeterene til toppen.

I dag våkner vi opp til en fantastisk soloppgang, hodepinen er borte, apetitten tilbake og både sola og livet skinner igjen. Kl 07:30 er vi på vei. Går samme ruta som i går ettermiddag, først opp til 4000 meter der vi stoppet og snudde i går, så opp til 4400 meter før vi skal ned til 4300 meter hvor leiren ligger. Turen opp til 4000 meter går som en lek, er dette virkelig samme turen vi gikk i går?!??? Sola skinner, vi nyter utsikten, både mot Kenya og Kibo. Vi ser base camp i det fjerne. Dette skal vi klare!! 😃 De siste 400 høydemeterene går også greit, det er bratt, men vi går pole, pole (sakte, sakte) og både Ken og jeg klarer oss fint. Drøye 3 timer etter at vi startet er vi fremme i leiren og det er lunsj. Vi får servert noen av de beste vårrullene vi noen gang har smakt; all ære til kokken vi har med oss. Så er det et par timer med avslapning før ettermiddagsturen. Vi er nå i fjellørkenen som omringer Kibo og det er stekende sol, samtidig som vi nesten blåser bort.
Ettermiddagsturen går opp til 4500 meter og på vei opp blir vi tatt igjen av en gruppe som går sinnsykt fort, – hva skjedde med pole, pole?!?!! Og vi som føler oss så spreke! Når de passerer ser vi at de går med oksygenflasker! Ok, jeg syns vi jukser litt ved å ta Diamox for å hjelpe oss med høydesyken, men oksygenflasker, det er juks det! Ja, ja… Vi skal til topps vi og, litt saktere, men helt for egen maskin!

Dag 5 – Dagen er (endelig?!?!?) her
Skrekkblandet fryd!!! Dagen er her, i kveld begynner toppnatta! Først tar vi oss over fjellørkenen som omringer Kibo. På de 6 km fra Tavern Hut Camp til Kibo Camp/Base Camp bruker vi 4 timer og 10 min og da gikk vi ikke engang pole, pole (sakte, sakte), bare (pole) sakte (estinert tid er 5-6 timer). Vi er de første turistene som når Kibo camp denne dagen.
Når vi kommer frem viser pulsklokka at jeg har brukt over 1000 kcal og frokosten besto av 2 pannekaker. Hele turen går greit, men i det jeg setter meg ned er jeg helt tom.. Ken får vondt i hodet, skikkelig! Kanskje gjør vi oss bedre når vi går enn når vi sitter stille. Formen kommer seg heldigvis etter litt mat, sukker, søvn, middag og mer søvn. Hodepinen til Ken slipper også heldigvis etterhvert. Ser ei jente som nesten blir bært inn i leiren mellom 2 guider. Det er jo ikke synd på meg, realitetssjekk! Vi blir vekt kl 22:45 (i den grad vi sov, fryktelig kaldt!) . Toppnatt er i gang.

Toppnatta
Toppnatta begynte 22:45 når vi blir vekket, en time sener er vi klare, spist litt lett og fått på oss alle lagene med klær. Jeg føler meg som en teddybjørn med alt for mye fyll, jeg sprekker nesten!!! Guiden vår har instruert påkledningen og jeg har nå to ullstilongs, en fleecebukse, hikingbukse og en regn/vindtett bukse. To ull trøyer, fleecejakke, skalljakke og dunjakke. For ikke å snakke om luer, halser og votter i flere lag. Vi begynner å gå, første timen går ganske raskt. Så begynner kroppen min å streike. Jeg er forberedt på at dette kommer til å bli tøft, både mentalt og psykisk, men at så lenge du ikke er høydesyk så er det det mentale som er tøffest; 6-7 timer i bekkmørke opp bratte bakker gir masse tanker og kan fort knekke en psykisk. Men nå vil ikke kroppen min mer, den er helt utkjørt. Hodet føler for å danse, synge og gjøre et gledeshopp, men kroppen min lystrer ikke. Hodet mitt vet at jeg er sterk nok til dette, men kroppen er tydeligvis ikke enig. Etter 1,5 time er det første pause, jeg er helt ferdig. Får tilbud om at guiden skal ta sekken min (går med to guider og en av dem bærer ikke noe nettopp for å kunne hjelpe oss med sekken vår med vann og snacks). Syns det er litt tidlig å kaste inn håndkle så klarer en time til, før jeg må be om hjelp. Jeg er helt ferdig, men hodet vil fremdeles hoppe og danse og sprette… Jeg som vanligvis er så flink til å fortelle meg selv at jeg ikke kommer til å klare ting har tydeligvis slått på en bryter. Når de negative tankene kommer tenker jeg «tenk positivt!!», kommer ikke bestandig på noe positivt å tenke på, men «tenk positivt» funker det og… Også tenker jeg på at jeg er jo ikke høydesyk, ikke kaster jeg opp og ikke har jeg vondt i hodet. Også synger jeg hakuna matata fra løvenes konge en stund, før jeg går over til «en to, en to, en støvel og sko». Eller på alle de jeg kjenner som har klart det. Men mest av alt orker jeg ikke å tenke så mye mer enn «tenk positivt!». Etter dostopp nummer 2 blir en annenting klart, jeg har fått urinsveisinfeksjon. Ble advart fra Reiseklinikken at mange jenter fikk det på kilimanjaroturer (mye bush-toilets og utedoer i minus og kraftig vind) og ble anbefalt å be fastlegen sende med meg pencillin hvis jeg har lett for å få det (noe jeg jo har). Fastlegen min hadde imidlertid ikke mye til overs for selvdiagnotisering, selv på Kilimanjaro, og ville ikke skrive ut. Fastlegen til Ken derimot sendte med oss bredspektra antibiotika, men det hjelper meg lite der jeg er på vei mot toppen av Kilimanjaro og antibiotikaen ligger i campen. Timingen kunne ikke vært dårligere, og kanskje er det også derfor gåingen og høyden trekker all energi ut av kroppen min. Vi har nå gått i ca 4 timer og det er 1-2 timer til første toppen, jeg kan ikke stoppe nå! Fra nå av har jeg kun ett fokus. Toppen er ikke lenger viktig, heller ikke hva som skjer etterpå med Zanzibar. Det eneste fokuset er et steg av gangen, så et til. Når jeg har tatt mange nok kommer det en pause og så kommer det flere steg og kanskje ennå en pause. Gjør jeg det lenge nok vil vi tilslutt være på toppen. Ikke se på klokka, ikke se opp for å se hvor langt det er igjen. Fokuser på det ene steget, det neste steget. En annen ting som er positivt er at vi går først. Hver eneste dag har vi vært de første til å forlate campen og det var vi også i natt. En av de tingene vi har fått høre er demotiverende med Kilimanjaro er at du går å ser opp på alle hodelyktene over deg. Det slipper vi. Når vi ser nedover ser vi et hav av lommelykter, som en lysende orm som snirkler seg oppover fjellsiden. Det er flott skue og hjelper på motivasjonen når vi ser hvor langt vi faktisk har kommet. Etter ca 5,5 time gåing med noen få, korte stopp når vi Gilmanns Point på 5 685 meter. Herfra er det «bare» 300 høydemeter igjen til toppen. Så når vi har nådd «toppen» går vi videre, men nå er det slutt på bratte bakker.
Først til Stella Point som er på 5 756 og som er ca 30 min gange unna. Jeg er ikke sikker på om jeg kommer til å klare det og akkurat nå gir jeg blanke i både Stella point og Uhuru peak. Jeg er på toppen (om ikke helt på toppen) og jeg ser soloppgangen. Jeg er helt tom for energi og Eivinds kommentar om at når du tror du er helt tom så har du fremdeles 40% igjen ble brukt opp i det vi nådde Gilmanns Point (selv om jeg prøver den her også). For andre gang (første var ca 10 min før Gilmans Point) sier jeg til Ken «tenk hvis jeg ikke klarer det da…» Men jeg klarer det. Det er en fantastisk soloppgang og nå kommer vi også nære isbreene. Det er et fantastisk skue!!
Neste punkt er Uhuru Peak, høyeste punktet på Kilimanjaro på 5 895 meter. På vei oppover er det mange som meg, på vei nedover gliser alle. Jeg lurer på hva i alle dager de gliser av. Vi begynner på første bakken. En slak, fin bakke som det koster meg all resterende energi å komme opp. Nå begynner hodet å svikte også. Jeg har vondt, jeg må konstant på do (og det er ikke engang en stein å gjemme seg bak) og jeg er mer sliten enn jeg noengang trodde det var mulig å bli. Ikke trøtt, hvilket ville vært naturlig siden vi har gått hele natta, bare totalt tom for energi. Vi begynner på den andre slake bakken opp mot Uhuru og jeg spør igjen om dette er den siste. Guidene svarer ja. Så kommer tredje bakken og når Ken sier at dette er siste så er svaret mitt at det har jeg hørt 2 ganger før så det tror jeg ikke noe på. På slutten av bakken er jeg igjen nær ved å gi opp. Ken går da opp ved siden av meg å sier at nå kjører vi «en to, en to»… Ken sier regla «en to, en to, en støvel og en sko», jeg sier den inni meg for har ikke energi til å si noe som helst høyt, men opp kommer vi. Ca kvart over 7 står vi på Uhuru peak, høyeste toppen på Kilimanjaro. Etter 7,5 knalltøffe timer er vi endelig fremme. Bildene blir tatt og på vei nedover er skrittene litt lettere og gliset på plass. Møter mange flere som meg, noen som nesten blir båret opp (ha, jeg gikk selv! 😜) og jeg gliser bredt til alle! 😃
Nedturen går betraktelig lettere og når jeg ser hvilke bakker vi forserte på vei opp om natten blir jeg overbevist om det jeg sa på vei opp i natt «Nå forstår jeg hvorfor vi går opp om natten. Soloppgangen er en ting, men jeg tror aldri jeg hadde kommet opp hvis jeg hadde sett hva jeg bega meg ut på, da hadde jeg gitt opp før jeg var halvveis». Guiden bekrefter at det er riktig og det forteller vel alt om hvor mye vi mennesker kan klare og hvor fort vi selv gir opp, tross alt så kommer de aller fleste som prøver seg til Kilimanjaro til toppen! 😉 Og for meg så gjør det at jeg nå ser hva vi har gjort i natt så er jeg så vannvittig stolt av det vi har klart! Ca kl 10 på morgenen var vi tilbake i leiren, 10 timers «fjellklatring» var over.

Man sier at «In the end the race is only against yourself». Ingen steder er det mer sant enn på Kilimanjaro. Du kan være topptrent og slite med å komme til topps, du kan være totalt utrent, overvektig og røyker og komme til topps uten problemer. Alt avgjøres av hvordan du takler høyden og fjellet. Ken hadde en helt annen opplevelse av toppnatten enn det jeg hadde. For han fungerte kropp og hode hele veien og i følge ham følte han at han bare kunne løpt opp det siste stykket hvis ikke guiden hadde gått foran og sakt «pole, pole». For både Ken og meg var toppen av Kilimanjaro med sitt særegne landskap og isbreer, soloppgangen, utsikten og følelsen av å se verden fra 5 895 meter noe av spesiell vi har opplevd, i positiv forstand.

Dag 6 – Dagen derpå
Etter 10 timer på tur kom vi altså tilbake til leiren, temmelig utslitte begge to. Vi fikk 1,5 times hvil før det var lunsj. Under lunsjen kommer reaksjonen, sitter å snakker om natten og turen, da kommer tårene. Jeg er ikke lei meg, jeg er jo stolt, glad og fornøyd med å ha nådd toppen, men jeg er også totalt utslitt. Så selv om jeg kan le og fortelle om de positive tingene fra i natt (for det var jo egentlig bare positive ting, ingen høydesyke (oppkast og hodepine), ingen gnagsår, vi kom opp) så renner tårene. Kan bare konstantere at jeg er totalt utslitt. Turen opp ble mye mindre smertefull enn jeg hadde forventet, og også mye mindre mentalt tung enn jeg hadde trodd, men også mye mer slitsom enn jeg hadde trodd. Gir det mening? Vanskelig å forklare..
Etter lunsj var det igjen pakking av alle sakene våre og så ut på tur igjen. Denne gang en lett tur, stortsett nedover, i 3 timer til siste camp på turen, 3 700 meter over havet. Endelig vegetasjon og oksygen igjen! 😃 Ganske så slitne begge to, så ble en tidlig kveld etter middag, i seng før kl halv 8.

Ooohaaa… Så meg selv i speilet for første gang siden vi forlot Springland for 6 dager siden…. 6 dager på tur, uten speil, hårbørste og annen personhygiene enn en og annen vaskebalje, våtservietter og tannpuss gjør noe med en… Når det eneste fokuset er å kle seg riktig i forhold til vær og vind (kaldt og mye), så ser jeg nå ut som kvinnen fra villmarken… Småfett, flokete hår (stort sett skjult under caps eller lue), fin solbrenthet (jada, har smurt meg) med skikkelig solbrilleskille og sprukkede lepper, fingre og nese! Jada, er man på ekspedisjon så er man på ekspedisjon!

Dag 7 – Tilbake til sivilisasjonen
Du vet du enten er veldig trøtt eller blitt veldig vant til å sove i telt når du sover sammenhengende 7 timer sammenhengende uten å engang småvåkne innimellom, selv om det er folk utenfor og så kaldt at det er frostrøyk i teltet.

Hvis noen på forhånd hadde fortalt meg at jeg skulle våkne opp dagen etter å ha besteget Kilimanjaro og etter 6 dagers trekking og føle meg helt fin i kroppen og klar for 7 nye timer til fots ville jeg sagt at de var i overkant optimistiske. Hvis de i tillegg hadde sagt at jeg skulle småløpe ned store deler av veien slik at vi bare brukte 4 timer ville jeg bare ledd, men slik ble der altså. Kroppen føltes helt topp, endelig får vi lov til å bevege oss raskere enn pole, pole og det er oksygen nok (i alle fall nå når kroppen har vendt seg til mye mindre oksygen og høyere høyder) til at vi føler at vi bare kan løpe og løpe. Vi befinner oss plutselig i regnskogen og det blir noen små foto-stopp, men bortsett fra det går det raskt nedover. Etter 2,5 time er vi fremme ved lunsjstedet, 1,5 time før estimert tid. Og det er etter å ha sittet stille her vi skjønner at det er nå kroppen får juling… Når vi skal reise oss og fortsette etter lunsj er vi begge stive som to stokker… 😬 Kroppen blir imidlertid fort varm igjen og vi fortsetter nedover, 1,5 time til før vi er fremme ved Marangu gate. Stive som to stokker krøker vi oss inn i bilen, 6 dager med gåing og bestigning av Kilimanjaro sliter oss ikke ut, men en dag med løping nedover tar knekken på oss. 😜 Vi har gledet oss til en dusj, til en ordentlig seng, en cola zero, en hårvask… Men i det vi når gaten og kjører mot hotellet er det også litt vemod… Ekspedisjonen er over; naturen, stillheten, de fantastiske guidene og bærerne våre…. Hvis du spurte meg om jeg ville gjort det på nytt den dagen vi kom ned så ville svaret vært nei. Spør du meg i dag, dagen etter, er det ikke helt umulig. Det har vært en fantastisk reise og det kommer til å bli et minne for livet!

Hvis du nå sitter å tenker at kan Merete så kan da jeg også så har du helt rett. Kan jeg så kan andre også. Oppskriften er enkel:
1. Tenk at du har lyst til å gå Kilimanjaro (har du ikke lyst er det ikke noe poeng, da er det bedre å finne noe du har lyst til å gjøre og gjøre det i steden, stegene er ca de samme)
2. Skift fra å tenke «jeg har lyst» til «jeg skal»
3. Sett et år og gjerne en dato
4. Book turen
5. Reis
Et sted mellom 2 og 5 vil jeg anbefale å begynne å trene litt hvis du ikke allerede gjør det. Ikke fordi du må det for å komme opp, men min personlige mening er at du får en mer behagelig tur og kan nyte turen mer hvis du ikke begynner å hate etter de første 10 høydemeterene, du skal tross alt opp 2700 høydemeter før du er fremme…

Rongai-ruten

Da vi skulle gå Kilimanjaro var ønskene våre å gå en rute som:
1. Ga gode sjanser for å komme til topps (tid til avklimatisering)
2. I den grad det var mulig, slippe å gå i kø hele veien

Paka Adventures anbefalte da Rongai-ruten som var deres favoritt og som går opp fra Kenya siden av Kilimanjaro (når vi begynte å gå var vi 1 km fra grensen til Kenya). Man kan gjøre ruten på 6 dager, men mange velger å gjøre som oss å gå den på 7. Hvis du går den på 6 dager hopper du over en camp, hvis du går den på 7 døgn har du to valg:
1. Du hopper over en camp og tar to døgn i Tavern Hut camp på 4300 meter og bruke dagen du har «fri» til å gå høyere for avklimatisering
2. Eller, som vi gjorde, gå innom alle leirene og bruke tiden før lunsj på å gå til neste leir, for så etter lunsj gå en avklimatiseringstur til mellom 200 og 400 meter høyere enn campen og så gå ned igjen. Målet er: Walk high, sleep low, som gir maksimal avklimatisering.

Fordelen med Rongai-ruten er at den har veldig moderate stigninger sammenlignet med flere av de andre rutene (etter hva vi er blitt fortalt, har jo ikke prøvd det) og at det er færre turister langs løypa så du slipper å gå i kø. I tillegg så ligger den på den tørre siden av Kilimanjaro og det er dermed mindre regn og mer sol. De fleste dagene har vi gått kun oss to og de to guidene våre. Selvfølgelig blir vi tatt igjen av bærerene som løper oppover fjellsiden med 25 kg + eget utstyr og i campene er det flere andre grupper, men du slipper å tråkke oppå folk hele veien. Det er også først på siste camp, Kibo camp, at du møter andre ruter som fra der bruker samme stien og toppnatten har vi vært fullt klar over at vi nok kommer til å gå i kø uansett.

Etter at du er ferdig med toppnatten går du ned igjen Marangu ruten. Første dagen går du ca 3 timer og landskapet er ganske likt det du så på slutten av Rongai ruten. Andre og siste dag av nedstigningen er det ca 7 timers gange, først ca 4 timer (vi brukte 2,5 t), så lunsj og så ca 3 timer til Marangu gate. Denne dagen skifter landskapet ganske raskt og plutselig var det skikkelig regnskog, kjempefint! Men også tåke/regn i lufta hele tiden og slik er det visstnok mer eller mindre hele tiden her. Hvis du går denne ruten opp så bruker du to dager på denne delen som vi nå bruker 1 dag på. Konklusjonen vår var igjen at vi var veldig fornøyd med at vi hadde valgt Rongai-ruten; tørrere, finere vær, får sett mye mer inkl mer utsikt og du får sett noe nytt og annerledes på vei ned i steden for å gå akkurat samme ruta en gang til.

Om dyrene i Afrika og alt de har å gjøre

Lørdag gikk turen til det guiden vår kaller ITB, Into The Bush, og det er det virkelig! Etter flere timer på grusveier du knapt trodde var kjørbare, selv med høy 4WD, kom vi frem til en elv. Lenger kom man ikke med bil så da var det båt som gjaldt. Endelig fremme på Selous Wilderness Camp ble vi vist til teltet vårt, som definitivt ikke faller inn i min tidligere definisjon av telt. Dette teltet har nemlig murgulv, dobbeltseng, innlagt vann og vannklosset, som lar deg trekke ned når det selv vil (ble fikset morgenen etter). In the bush er dusjen utendørs og første dagen dusjet jeg med apekatter som forundrete tilskuere og den andre dagen med en liten firfisle som fulgte med. I taket over senga henger 4 store vevakjærringer, men siden teltet er minst 4 meter under taket på det punktet har selv jeg innsett at de bare må få lov til å bli der, forhåpentligvis forblir de der…

På safari har vi fått sett utrolig masse og det er helt vannvittig hvor tett opptil dyra vi kommer. Vi har vært under 10 meter fra 8 løver, 5 hyener, giraffer (kom ut av tellinga ganske tidlig på dagen), elefanter, impalaer, gnu, vortesvin, flodhest, krokodiller, bavianer, bøffel, sebra, apekatter osv osv… Litt spesielt når du har dostopp og får vist at bak den busken er det bare å sette seg ned. Kjører videre, etter et par minutter finner vi løver. 3 hannløver som ligger å sløver. Hunnene i flokken er ikke der, de gjemmer seg nok i en busk i nærheten eller er ute på jakt… Ja, ja.. Kjekt å vite…

Tidlig mandag morgen, mens det ennå var mørkt begynte det som skulle vise seg å bli et av safariens høydepunkt. Fotsafari med «The Bushman». Han sto klar på andre siden av elven i en liten tangatruse og tradisjonelt klede, innsmurt i en aske/sandblanding for hell og beskyttelse mot bushens mange farer. Barfotet småløp (eller det så mer ut som han fløy et par cm over bakken, han beveget seg helt lydløst og det så ikke ut som om stein, torner eller noe plaget han) han innover i bushen. Stoppet, lyttet og ga signaler om å stoppe, komme eller snu å gå andre veien. Nå kom vi plutselig tett på baboons, forskjellige apekatter og lærte masse om naturen, tradisjonene og folks trossystem fra tiden før den hvite mann introduserte kristendom og islam. Høydepunktet kom da vi listet oss inn på elefanter som sto å spiste. Plutselig måtte vi snu og fikk bare beskjed om «go back, quickly, quickly!» Vi fikk etter hvert plasert meg og vakten (som var med for min sikkerhet med fulladet våpen) på kne inntil en busk med vinden fra elefanten og mot oss så den ikke skulle lukte oss. Før de prøvde å få elefanten til å vise seg i åpent terreng. Å slippe meg helt inntil inne i skogen ville vært for farlig for da ville ingen kunne beskytte meg hvis den skulle angripe og vi ville ikke hatt noen steder å gjemme oss. Dessverre forsvant elefanten feil vei og ble borte i bushen.

Et annet av safarienes høydepunkt var lunsjen på heldags-safarien, vi stoppet på et ganske åpent sted og vips hadde sjåføren tryllet frem bord, stoler, duk, en veldig god spagetthi-rett og Bush-wine (vinen het faktisk det), god var den også! 😃 Så satt vi der å spiste lunsj da, med fantastisk utsikt, omgitt av impalaer, bavianer og fargerike fugler.

Vi har også fått servert fantastisk god mat her! Hvert eneste måltid har vært en fest og kronen på verket kom siste kvelden da de hadde dekket på bord til oss på stranden (der krokodillene ligger og soler seg på dagtid) med en sirkel av lykter rundt bordet og bål. Fikk servert en fiskerett som går inn i historiebøkene som en av de beste ever.

Tirsdag morgen var det på tide og forlate Selous og gjøre oss klare for neste eventyr: Kilimanjaro.
Avreise fra Selous skjedde denne gangen med et lite propellfly fra en flystripe av rød sand, ca 50 meter fra der vi i går så hyener og omgitt av impalaer og vortesvin. Det var en del ting som fikk denne flyturen til å føles litt mindre trygt enn den gode, gamle, kjente fly- og flyplass-varianten vi pleier å bruke. Bedre ble det ikke når Ken, som er litt over middels flyinteressert, sitter ved siden av og kommenterer. «De har hoppet over et punkt i standardprosedyrene. Flapsene skal ikke være opp nå». «Sjekklister følger de ikke her». «Nå skulle de gitt beskjed om det og det før take off»… Vi kom oss imidlertid helskinna opp, frem og, etter mye hopping, spretting og dansing, ned og frem til Dar es Salaam. På flystripa var det bare å hente koffertene rett fra flyet og rusle inn i ankomsthallen. Dagen skal vi tilbringe sammen med Eivind og Helene fra Paka Adventures. De har invitert oss til et Masai party som de skal ha på kontoret. (Geita rusler rundt i hagen og spiser gress og breker akkurat nå, om en snau time henger den over grillen og skal bli kveldens festmåltid. Igjen lokal mat.. 😉) Egentlig skulle vi flydd rett til Arusha/Moshi og starten på Kilimanjaro, men siden flyselskapet plutselig endret rutetidene en gang for 1-2 uker siden får vi en dag i Dar i steden og flyr først til Arusha/Moshi i kveld. I morgen tidlig begynner neste del av eventyret, vi er veldig spente!!!

Som nevnt i forrige reisebrev er det veldig dårlig med tilgang til internett her, så derfor kommer det også veldig lite bilder i første omgang. Reisebrev blir skrivd på iPhone og sendt de få gangene vi har nett og selv når vi har nett er det sjeldent at vi ennå ikke fått lov til å laste opp selv iPhone-bilder.

Lokal mat og froskeselfie

Torsdag morgen kl 05:30, etter 17 timer på reise, ankom vi Lighthouse Beach House og ble ønsket velkommen på syngende stavanger-dialekt av Marie som er lærling her nede. På det tidspunktet var vi så trøtte at vi hadde klart å sovne i bilen, på en vei så humpete at det var såvidt en høy 4WD kom frem… Tydelig at vi ikke er 18 og russ lenger, døgning kan vi ikke lenger… 😳 Men vi fikk servert velkomst juice og ble vist til bungalowen vår hvor vi sovnet ganske momentant.

Lighthouse ligger ca 1,5 time sør for Dar es Salaam, på South Beach. Fantastisk fin strand, hyggelig og flink betjening og fantastisk god mat! 😃
Utenfor bungalowen på Lighthouse var det et ganske stort «hønsehus» med gjess. Om dagen vandret de rundt på plenen og om kvelden forsvant de inn i huset sitt igjen. På dag 2 kom jeg gående forbi akkurat i det en blir båret bort, i retning av hovedhuset. «Hmm.. Skulle ikke forundre meg om det står gås/and på menyen til lunsj i dag…» 2 timer senere serveres lunsjen og servitøren sier på gebrokkent engelsk «local food, duck». Ja, mer lokalt går det vel ikke ann å få den, god var den i alle fall. 😊

Den første kvelden møtte jeg en edderkopp på do. Ikke noen stor sak kanskje, men for de som kjenner meg vet dere at edderkopper er langt fra favoritten. Rolig og behersket overbemanner jeg dyret. Når jeg skal vaske henda ser jeg at det sitter en frosk med snuta ut av sluket. Ganske så søt faktisk. Prøver å skylle den ned, funker dårlig. Så da sitter den der da. Snart har vi vel frosk på badet også. Men frosk spiser insekter og de er betraktelig søtere enn insekter så sånn sett er det greit. Håper den tar edderkopper også.

Dagen etter er det duket for del 2 av froske-eventyret. Etter at det har blitt mørkt og strømaggregatet er slått på så vi har strøm og lys igjen er jeg igjen på badet. Står å ser meg i det lille speilet på veggen, står ganske tett inntill og kvekker (hahahah…ordspill uten at jeg mente det) til når jeg kikker rett inn i, – du gjettet det kanskje, en frosk! Der på kanten av speilet sitter en liten frosk og speilet seg.

Reisebrevene nå blir ganske korte og sjeldent lagt ut nå. Tanzania fungerer nemlig ganske greit for kurering av avhengighet av mobil og sosiale medier. Finnes så og si ikke nettilgang her, det er dårlig mobildekning og like dårlig mobildata dekning, dessuten koster 1 MB 120 kr. Vi er virkelig på ferie!

Klar for siste fase; hvile seg i form…

Jeg har vært på mange turer i mitt liv. Noen krevende, noen mindre krevende, noen lange og mange korte. Men selv ikke når jeg la ut på jorda rundt med en liten ryggsekk som hjem i 11 måneder tror jeg at jeg brukte så mye tid og energi på forberedelser som nå.

Utfordringen med denne turen er spennet i det vi skal gjøre… Vi skal på strandferie, snorkle, dykke, lese gode bøker og spise på restauranter. Vi skal på safari, i båt, i bil og til fots. Vi skal til Kilimanjaro, en tur hvor man, i følge rådene vi får, må pakke for å være forberedt på opp til 40 varmegrader og sol på dagtid til gjørme, søle, regn, haggel, snø og på toppnatta ned til minus 20 grader. I tillegg til at du da går så sakte at kroppen produserer minimalt med varme mens du går den siste etappen på 5-7 timer i bekkmørket mitt på natten. Og nei, du kan ikke bare gå raskere for å holde varmen. Det er her høydesyke og lite oksygen kommer inn.

I tillegg kommer alle de andre utfordringene, de du ikke tenker på. Selvfølgelig tenker du på at du må kjøpe ekspedisjonsvotter, liggeunderlag og tykk dunjakke (med lav vekt) hvis du ikke har det fra før. Men plutselig oppdager du at skallbuksa har krympa mens den lå der i skapet å koste seg og så må du ut i desperat jakt etter ny 3 dager før avreise, når du egentlig har helt andre ting å tenke på.

Eller du oppdager at selv om du har fulgt anbefalningene til pakking som ligger på ulike nettsider så veier allikevel bagen 16 kg og vektbegrensningen er 15. Og det før du har puttet oppi toalettsaker og skallbuksa du ikke har kjøpt ennå etter at den gamle har krympet.

I tillegg kommer pussing og impregnering av sko, impregnering av klær, smøring av føtter (har nå blitt anbefalt å smøre føttene med Acobase eller Spenol morgen og kveld 2 uker før Kili-turen starter for å unngå gnagsår og vi følger jo slavisk alle gode råd gitt av personer vi stoler på for å komme oss til toppen uten plager) og hvordan pakke. Vi kan nemlig ikke pakke alt i en koffert… For bare «ekspedisjonsutstyret» er allerede nå 16 kg, og kan som sagt bare være 15, og det er uten strand og safari- klær. Det må vi ha i en annen bag. De to første ukene har vi heller ikke tilgang til de to bagene samtidig. Det vil si at vi allerede nå må være sikre på at vi ikke trenger noe i Kili-bagen første uka og strand-bagen andre uka. Det er godt man er utdannet i logistikk…. 😛

Hvis noen som er interessert i å reise til Kilimanjaro leser denne bloggen eller du skulle være spesielt interessert i hva jeg har i Kili-bagen, så kommer en liste her. Du vil nok se at denne listen er ganske lik mange andre du finner på andre nettsider.

Vi begynner innerst og beveger oss utover:
3 x boksershorts type ull
2 x sports BH (man anbefaler ull, men jeg har 1 ull og 1 vanlig)
2 x ultra tynne ullsokker (til bruk første dagen eller under vanlige/tykke ullsokker)
3 x ullsokker
1x ekstra tykk ullsokk type hiking

1 x ull t-skjorte
2 x ull undertøy langermet genser
1 x fleece jakke
1 x Skall jakke (vann og vindtett)
1 x dunjakke, type ekspedisjon til å ha utenpå ull, fleece og skall
2 x ull undertøy stilongs
1 x fleece bukse
1 x zip-off trekking bukse
1 x trekkingbukse (vannavstøtende)
1 x skallbukse

1 x balaclava
1 x fleece lue
1 x strikke lue
1x buff
1 x tynn ullvante
1 x ekspedisjonsvott (vann og vindtett) med tykk innervott
Solhatt blir også anbefalt, jeg har ikke tatt med dette, men har valgt å ta med caps i steden

Andre ting:
Sovepose (ned til 25 minus)
Liggeunderlag
Hodelykt
Bok
Kortstokk og reisespill
Håndkle (type teknisk, lite reisehåndkle)
Førstehjelpsutstyr
Staver (anbefales selv om du ikke normalt sett bruker det)
Drikkeflasker og camelpack (drikkepose), minst 1 isolert for å unngå at vannet fryser på toppnatten
Smakstilsetninger til vannet. Det er anbefalt å drikke minst 5-6 liter vann om dagen for å minimere høydesyke, men minst 4 liter om dagen. Har fått tips om å ta med smakstilsetning som saft, iste, energidrikkpulver fordi man kan bli litt lei av smaken av filtrert/renset vann etterhvert….
Snacks (her anbefaler de noe som har lett vekt og høyt energiinnhold, men at det viktigste er at du klarer å spise det selv om du er kvalm, uvel, har dårlig matlyst, vondt i hodet osv osv… Noe de flest er i høyden…..)

Så som dere ser så skal vi altså klare oss med 3 boksere og 2 gensere på 7 dager/6 netter. Toalettsakene består av tannbørste, tannkrem og våtservietter. Kan ikke skjønne annet enn at vi skal klare å bruke alt, men skal ta en oppsummering av need-to-have, nice-to-have og dont-need når vi er nede igjen fra fjellet og faktisk har erfaring på området. Uansett så vil jeg tippe at det skal bli godt med en dusj og rent tøy når vi kommer ned….

Nå begynner siste fase av forberedelsene; hvile seg i form. Vil tippe at det er denne delen av forberedelsene jeg er absolutt best på, så nå er det bare å nyte den siste uka i sus, dus, strand og safari før Kilimanjaroturen begynner… 🙂

Dagens bildeshow:
1. Fikk et bilde av søsteren min i dag som jeg må dele…. That’s just what I will do, climb that mountain!
2. Tester utstyr, her med ulltrøye, fleece-jakke, skalljakke og ekspedisjonsjakke. Føler meg som en lilla mummi.

Prøvepakking

Som tidligere fortalt gikk det nok ikke helt opp for meg hva jeg hadde begitt meg ut på før etter at vi hadde bestilt og begynte å få utstyrslistene…. For de var ganske omfattende og ikke nok med at det ga et bilde om at dette ikke bare var en vanlig fottur i den norske fjellheimen, det ga også en ny utfordring, hvordan skal vi få plass til alt vi må ha med oss?!?!?

Her er et eksempel på tips til hva du bør ha med om du skal gå Kilimanjaro. Bare sovepose, liggeunderlag, fjellstøvler og fjellklær (inkl ull, dun og skall) tar jo noe plass…. i tillegg skal vi jo også ha med det vi trenger til en uke på safari og en uke på strand.

Jeg har siden vi begynte å få litt oversikt hatt lyst til å prøvepakke og i dag fikk jeg endelig muligheten. Utfordringen er; Få haugen til venstre opp i bagen til høyre.

Det gikk faktisk overraskende bra og selv om det er ennå litt til som skal oppi når baggen faktisk pakkes for tur så har jeg i dag ikke brukt tid på å rulle og komprimere alle klærne og tingene som skal med så jeg regner med å få komprimert det meste litt til….

Reiserute Tanzania

I dag er det nøyaktig 1 måned til avreise og jeg «feirer» med å legge ut reiseprogrammet vårt. Ser ikke dette bra ut vet ikke jeg… 😃

Reiserute Tanzania

Vi traff på Paka Adventures på Reiselivsmessa i januar 2014 og falt med en gang for entusiasmen og kunnskapen til Eivind. Her var det en som var brennende engasjert i det han holdt på med, som lyttet til våre behov og ønsker, som ikke var redd for å utfordre disse når vi var på bærtur, komme med forslag han mente var bedre og til slutt sy sammen en tur som er bedre enn noe vi kunne drømme om. De har også fulgt oss opp på en fantastisk måte i ettertid, og informasjonsskrivene du får fra dem er herlig sjarmerende og utrolig nyttige. Gleder meg så til å komme nedover til Tanzania. «You call it Africa, we call it home»

Med hode under vannet….

Jeg tror egentlig aldri helt jeg har tatt innover meg at Kilimanjaro er et fryktelig høyt fjell…. Ikke høyt sånn som Gaustatoppen eller Galdhøpiggen lissom, nei… skikkelig, ordentlig, veldig høyt!!! Og dit skal jeg…. Jeg som syns det er litt slitsomt å gå til Gaustatoppen og ikke er spesielt glad i toppturer. Sånn som livet ellers liker jeg det best når det går litt opp og litt ned, ikke bare opp… Blir så bratt når det plutselig begynner å gå nedover igjen da..

Men altså, til topps skal jeg og med meg på galskapen har jeg dratt med meg samboeren min. Nå er det ikke sånt at jeg har tvunget han med, men det er vel ikke noen tvil om at det var jeg som hadde mest lyst. Noe jeg til stadig blir minnet om når jeg utbryter: «Hva er det egentlig vi har begitt oss ut på?!?!?» Vel, er man vokst opp i fjellandet Norge, med fjell og fjorder, vill natur og ekspedisjonsblod i årene (vi har jo både vikingene, Nansen og Amundsen), hva er vel en liten fjelltopp i Afrika?!?!?! Det er jo tross alt bare 3 426 meter høyere enn Galdhøpiggen…

Jeg tror det virkelig begynte å gå opp for meg hva jeg hadde begitt meg ut på når jeg fikk utstyrslista på hva man burde ha med og innså at det var ikke bare turen i seg selv som ble dyr, det ble utstyret vi trengte for å oppfylle drømmen også. Eller når jeg begynte å se dokumentarer om å bestige fjellet og så folk ble høydesyke, slitne, lei, deppa og uttafor… Men de som kom på toppen var glade da! 🙂

Så altså, jeg har skjønt at det må litt forberedelser til for å bestige verdens høyeste frittstående fjell. Jeg har også skjønt at det noen ganger kan være greit å ikke ta inn over seg eller skjønne alt sånt med en gang, hvis ikke så hadde jeg mest sannsynlig aldri begitt meg ut på dette og da hadde jeg jo hatt null sjans til å stå på toppen av Kilimanjaro… Men altså; forberedelsene:

Fjellsko skal gås inn og kroppen skal trenes. Vi ligger i telt; soveposer og liggeunderlag skal testes og kroppen kan jo ha greit av noen netter i telt først den og, begynner å bli noen år siden sist. Det skal handles, mye!! Det skal vaksineres.

Heldigvis for meg er jeg, etter utallige reiser til mer eller mindre eksotiske strøk, ferdig vaksinert. Det finnes visstnok ikke så mye jeg ikke er vaksinert mot lenger… Jeg syns uansett at det er greit å sjekke med Reiseklinikken før jeg reiser om det er noe mer jeg trenger og vaksine anbfalningene for hvert enkelt land ligger på hjemmesidene deres. De er super flinke og i tillegg til å fysisk sette vaksinene får du med masse gode råd om området du skal reise inn i og forhåndsregler du bør ta, uten at de er hysteriske.

Her noen bilder fra helgens forberedelser. 5 mil på sykkel den ene dagen, 2 toppturer til fots (med sekk) og andre gåturer + teltleir. Godt med langhelger nå i mai/juni slik at man får muligheten til å trene seg opp til dette…. 😛