Ammetrøbbel med tvillinger

Nå har jeg sagt og lovet at jeg skal dele min erfaring med amming så lenge at det begynner å bli flaut… hvordan tvillingmødre har tid til å være bloggere er mer enn jeg begriper 🙈 Men… her kommer det endelig… ikke fordi min ammehistorie er så aktuell for så veldig mange, men for de som sliter med amming kan den kanskje hjelpe🤞 Så jeg deler fordi jeg, igjen, skulle ønske jeg hadde hørt om dette i forkant. Fordi, når jeg ba om ammeveiledning på Rikshospitalet så var informasjonen og hjelpen jeg fikk feil og gjorde at jeg pinte meg igjennom 6 uker med smerter istedenfor at jeg fikk den hjelpen vi trengte tidligere. Det kostet meg også mest sannsynlig muligheten til å fullamme. Hvordan jentene opplevde de første ukene vet vi jo ikke, men når vi fant ut hva som var feil er det grunn til å mistenke at de også hadde hatt det bedre disse 6 ukene om vi hadde fått riktig hjelp med en gang.

Da jentene ble lagt til brystet etter fødsel hadde jeg to ulike opplevelser; 1. Så vanskelig dette er!!! Hun vil jo ikke ta brystet skikkelig. Gaper ikke og suger ikke ordentlig…. Jeg skjønner hvorfor folk sliter med amming! og så, rett etter på 2. Så enkelt dette er! Nå skjønner jeg hvorfor folk får til amming uten problem!

Det tok under 24 timer før det å amme gjorde vanvittig vondt og blodet piplet. Jeg syns de fikk lite bryst i munnen og dårlig tak, det gjorde vondt og produksjonen kom ikke i gang. I samråd med barnepleiere begynte vi å pumpe til noen måltider for å lindre smerter og sårhet og holde produksjon ved like/øke. Jeg ba om ammeveiledning og dagen etter kom hjelpen. Jeg forklarte at jeg syns de fikk lite bryst i munnen og lurte på om jeg gjorde noe feil eller om det var noe jeg kunne gjøre annerledes. Beskjeden var at jeg gjorde alt riktig og at jeg hadde store brystknopper og de så små munner så det var bare sånn det var. Så da fortsatte vi. Smertene ble verre og verre og melkeproduksjonen økte minimalt. Jeg prøvde ut behandling for sopp da symptomene kunne ligne på soppinfeksjon, men helt uten hell. Sugetak ble det aldri gjort mere med, for vi hadde jo fått ammeveiledning på Rikshospitalet og fått beskjed om at alt så bra ut.

Her kommer første tips; be alltid om å få flere til å se på ammetak om du sliter med amming!

Tvillingene lå alltid med hodet til en side. På sykehuset og helsestasjonen fikk vi beskjed om at vi måtte prøve å snu hodene til andre siden. Vi prøvde, det gikk ikke. Var vi heldige fikk vi hodet opp i midtstilling, før det sank tilbake til favorittsiden deres. Men, det var bare å jobbe på med å snu hodene hvis ikke ville de få feil hodefasong og bli skjeve i muskulatur. Så vi prøvde og prøvde og prøvde…

Etter 6 uker rant tårene og jeg beit meg til blods for å ikke hyle av smerte ved hver amming. Siste halmstrå var privat ammeveileder på Bambusklinikken på Stabekk. Hun så på ammingen. Hennes første kommentar var «du har helt normale brystknopper og barna har helt normale munner! De var jo store når de ble født!», den andre kommentaren var «men de klarer jo ikke åpne munnen skikkelig….». En undersøkelse av babyene viste at de var så stive i nakke, rygg og munn at de ikke klarte ta hodet skikkelig bakover og ikke klarte å gape ordentlig. Det var ikke noe rart at de ikke fikk tak!

De har ligget så trangt i magen (var 2,7 kg og 3,1 kg da de ble født) at de har stivnet slik de lå i magen… dette er visstnok ikke helt uvanlig blant enlinger, men blant (store) tvillinger er det visstnok ganske vanlig at de ligger så trangt at de kan få noe stivheter av det… hvorfor var det ingen som tenkte på eller sjekket det på Rikshospitalet?!? (Har i ettertid hørt om flere som har hatt ulike konsekvenser av at tvillinger har ligget trangt i magen så syns det er rart at man ikke er obs på dette ved tvillingfødsler).

Vi fikk time hos kiropraktor rett etter timen hos ammeveileder. Den kvelden sovnet begge jentene med hodet til den siden vi aldri har klart å få dem over på og i dagene etterpå begynte de å bevege hodene frem og tilbake. Ammingen var heller ikke (så) smertefull lenger og vi kunne ha amminger som var helt smertefrie. Det tok en del behandlinger før ammingen gikk helt bra og de fikk full bevegelighet både i nakke, rygg og munn (gape og bevege tungen), men den umiddelbare effekten var for stor til å være tilfeldig. Melkeproduksjonen økte også, men jeg fikk aldri nok melk til å kunne fullamme begge. Om jeg hadde klart det om vi hadde fått hjelp tidligere får vi aldri svaret på, men det hjalp i alle fall ikke.

Jeg syns det er trist at det er så tilfeldig om man får hjelp og hva slags hjelp man får. Hadde vi fått ammeveiledning fra en annen på Rikshospitalet hadde vi kanskje fått hjelp med en gang… hadde ikke min svigermor vært tidligere jordmor og hatt bekjente som var eksperter på amming hadde vi kanskje aldri fått hjelpen. Hadde vi ikke hatt råd til å ta dette privat hadde vi ikke fått den hjelpen vi trengte når vi først hadde havnet galt ut fra Rikshospitalet.

Så sliter du med amming; be om hjelp fra flere, det er ikke sikkert første fagpersonen som hjalp deg hadde rett. Ha i bakhodet at det ikke bare er stramme tungebånd som kan påvirke amming (det ba vi dem nemlig spesifikt å sjekke på Rikshospitalet fordi vi hadde hørt om det og har hatt andre vi kjenner hvor det har vært problemet) og sugetak, men også stivheter om den/de har ligget trangt.

Og husk; barna overlever på morsmelkerstatning også. Selv om jeg var klar på at mme ikke var et nederlag før fødsel satt det LANGT inne å gi opp ammingen. I den verste perioden ga vi flaske, la babyene og så satte jeg meg til å pumpe. Jeg rakk ofte nesten ikke å bli ferdig før de var våkne å skulle ha mat og stell igjen. Døgnet rundt, noe som var ekstremt slitsomt og gikk på bekostning av søvn. Det kommer til et punkt hvor det ikke er verdt det lenger og det er greit ❤️

Jeg elsker å ha tvillinger! Men…

Jeg elsker å ha tvillinger. Jeg er kjempetakknemlig for at vi fikk de to barna vi ønsket oss, selv om jeg ble gravid for første gang når jeg var 40 år. Jeg liker tanken på at de kommer til å ha hverandre både i oppveksten og i voksen alder, forhåpentligvis blir de bestevenner og får dette tvillingbåndet alle snakker om. De er så forskjellige og jeg elsker begge to av hele mitt hjerte. Jeg ville ikke byttet ut to store glis når jeg henter dem om morgenen med noe og jeg elsker å se på dem når de oppdager hverandre. Jeg er så takknemlig for at vi har fått vært hjemme i permisjon i 4 måneder begge to, ikke minst fordi det gjør at vi er helt likestilt og de ikke bryr seg om det er mamma eller pappa som trøster eller legger (takk velferdsstaten Norge❤️).

Men det hender jeg er misunnelig på hun som svinser nedover Bogstadveien med en baby i bæresele på magen. Inn og ut av butikkene, ikke i veien for noen, ingen dør for smal eller gang mellom butikkhyllene for smale. Når vi kommer er det med gule varsellys og skilt med fet skrift «BRED LAST». Halvparten av butikkene kommer vi ikke inn i engang, selv ikke butikkene med barneklær og babyutstyr.

Det hender jeg er har lyst til å hyle ut av fortvilelse «men vi har ikke flere armer» når jeg leser råd som «ta en pause og overlat babyen til partner» om hvordan takle kveldsuro. Vi sitter jo begge med hver vår skrikende baby og vi trenger begge en pause! (Hvordan dere alenemødre til tvillinger takler dette fatter jeg ikke, dere er virkelig superhelter!!!)

Det hender jeg tenker «så utrolig enkelt det må være å «bare» ha en!» når jeg prøver å komme meg ut av huset for å rekke timen på helsestasjonen tidlig om morgenen. Men to bilstoler, en stellebag og en unge som bæsja i det vi skulle til dra. Bare for å komme tilbake etter bleieskiftet og oppdage at den andre også har fulgt førstemanns eksempel. Og når jeg kommer tilbake etter bæsjebleie nr 2 har jammen meg førstemann sprutgulpa ned både seg selv og bilsetet…. Men vi pleier å rekke det, sånn cirka…

Eller når jeg triller tur og den ene våkner og hyler, og den andre våkner det sekundet vogna står stille mens jeg prøver å få gitt smokken til nummer en. Eller når den ene endelig har sovna bare for å våkne av at den andre ikke har sovna enda og setter i et vræl… Tenk så enkelt det ville vært med «bare en»…

Og jeg nyter denne tiden her slik alle ber meg om. Eller, jeg prøver i alle fall å nyte den…. Men jeg må innrømme at jeg hadde nytt å bade en glisende og plaskende baby enda mer om ikke søsteren hadde ligget på gulvet ved siden av og blitt mer og mer utålmodig for så å gå over i skjærende hyling nesten i det samme badebabyen treffer vannskorpa. Og jeg nyter at babyen sover inntil meg i bæreselen, men jeg hadde nytt det enda mer om ikke bæreselen var et siste desperat forsøk på å få de til å sove nogenlunde samtidig og om ikke søsteren, som sovnet i senga si når jeg først prøvde å legge dem, ikke hadde våknet etter 30 minutter. Sånn ca i nøyaktig i det samme øyeblikket som babyen i bæreselen sovnet.

Men så runger barnelatteren gjennom rommet. Ikke bare en, men to små småttiser som har sin første latterkule samtidig… plutselig er det igjen verdt både «bred last»-skilt og trøbbel med å komme seg ut døra ❤️

Bare ikke forvent at jeg skal syns det er glam og lett hele tiden eller at jeg møter opp til tida… 🙈

Alle de små tingene vi ikke husker

Her om dagen kom en dame bort og titter forsiktig ned i vogna (på behørlig Corona-avstand). «Så søte de er!! Virkelig, virkelig søte, så skjønne sammen! …. ja, jeg har tvillinger selv.. det er så spesielt❤️». «Ååå.. hvor gamle er dine?», «8,5 år, så en del eldre enn disse.. hvor gamle er de?», «3,5 måned», «ååå… de er så skjønne.. jeg husker ingenting av den tiden med mine egne…».

Og akkurat det utsagnet har jeg hørt fra flere tvillingforeldre. Det sies at med tvillinger så er du så sliten at man ikke husker de 3 første årene.

Her jeg er nå kan jeg skjønne det… Jeg glemmer nemlig alt om dagen! Jeg husker ikke hvor mange ganger jeg har vært oppe hver natt når morgenen kommer. Når jeg kikker på klokka under en mating husker jeg ikke hva den var sist jeg så på den og om jeg har vært oppe 5 minutter, 20 minutter eller 1,5 timer eller hvor lenge ungene har sovet. Tiden kommer og tiden går og jeg bare eksisterer her og nå.

Jeg har også allerede helt glemt de første ukene. Det til tross for at jeg vet at jeg flere ganger sa «de sier at man glemmer alt fra denne tiden, men jeg føler meg ikke så trøtt så jeg kan ikke skjønne at jeg skal det…»

Hvor mesteparten av natte tilbringes føles det som… 🥱😴

Men innimellom dukker minner opp… og når jeg om en del år ser tilbake på denne crazye barseltiden så håper jeg at jeg husker:

❤️ Følelsen av en nyfødt liten kropp mot bar hud på brystet

❤️ Følelsen av å stå opp og lage egg og bacon til frokost mens babyene sov (for ja, det var en periode vi orket å gjøre det til tross for utallige amme-nachspiel i løpet av natten)

❤️ Følelsen av de første smilene

❤️ Følelsen når smilene ble hyppigere og de begynte å vekke oss med små rop istedenfor gråt om morgenen og vi ble møtt av et stort baby-glis når vi kom inn

❤️ Den skrekkslagne følelsen av «hva gjør nå?!? Har de tenkt å sende oss hjem alene med de to små krapylene her?!?! Uten bruksanvisning?!?!»

❤️ Følelsen av komplett ro når begge to endelig sover søtt side om side

❤️ Følelsen når de holder hardt, hardt i fingrene dine når du gir flaske

❤️ Hvor koselig det var når de lå på brystet vårt og sov de første ukene, mens vi voksne hadde høytlesning fra en bok. Vi fikk høre at vi skjemte dem bort, men jeg angrer kun på at vi ikke «skjemte de bort» mer, for forskning viser at noe av det viktigste man kan gi barn i denne perioden er kroppskontakt og perioden hvor de gadd det gikk over så alt for fort)

❤️ Hvor utrolig søte de var når de begynte å fatte interesse for leker som hang over dem og «skravlet» og lo som bare det med dem

❤️ Når de begynte å fatte interesse for hverandre

❤️ Når de var urolige og gråt, men roet seg når katten la seg malende med ved siden av dem i senga

❤️ Lyden av den rolige, lette, nesten lydløse pusten når de sover ved siden av meg om natten

Og tross alt, jeg har aldri levd mer etter mottoet mitt «sove kan jeg gjøre når jeg blir gammel!». Håper jeg husker å forkaste det mottoet når småbarnsperioden er over 🥱😴😴😴

Skjerp deg!

For et par dager siden publiserte jeg et innlegg om fjerde trimester og om hvordan de 3 første månedene hadde gått. Blogginnlegget var ganske rosenrødt og jeg skal innrømme at jeg det ikke var skrevet den dagen, men det lå ferdig skrevet klart til planlagt publisering. Selv om jeg fremdeles står inne for det som står der så var det et litt tyngre øyeblikk akkurat i det meldingen «planlagt blogginnlegg publisert» tikket inn. Det har nemlig vært noen av de øyeblikkene også 🙈 Slik så jeg nemlig ut rundt den tiden blogginnlegget ble publisert…

Årsaken: endelig, etter 13 uker skulle jeg delta på min første barseltrening (målet var å starte opp ca 6 uker etter fødsel, men tvillinger og Corona har satt en stopper for det). På grunn av Corona var det virtuelt og for anledningen hadde jeg bare en baby. Jeg hadde timet mat og søvn til når det skulle begynne. Alt lå til rette… og så gråt babyen seg gjennom hele seansen og jeg fikk tatt to øvelser i løpet av en hel time…

Og akkurat der, akkurat da, raknet verden min… jeg vet det er skikkelig teit for i den store sammenheng er det så utrolig uviktig… men akkurat da ble jeg minnet på at det er 11 måneder siden jeg kunne trene og være på tur som jeg ville. Det er 11 måneder siden kroppen min har fungert som den skulle… og jeg vet at for å få bekken og resten av kroppen til å fungere igjen så er det nettopp denne type trening som skal til… og jeg klarer ikke få det til når jeg bare har en baby engang 😭

Samboeren min og jeg har litt forskjellige måter å takle følelser på. Der han er flink til å møte meg (og andre) på følelsene mine, forstå og snakke om det er jeg mer «kald» og mer «skjerp deg! Nå må du ta deg sammen, det finnes verre ting!».

Heldigvis har han skjønt at det enkelte ganger er bedre å la meg være alene med følelsene mine og når han kom hjem og skjønte at det jeg ikke ville bli forstått eller snakke om det tok han tvillingene med ut på tur… tilbake satt jeg og gråt av sorg over en kropp som ikke funka og bitterhet over at jeg ikke kan trene, ut på tur og bruke kroppen.

Men så har det seg jo sånn at jeg tror veldig mye sitter i hodet.. så mens jeg sitter der og syns synd på meg selv så er det en stemme som begynner å hviske «nå må du slutte da! Ta deg sammen! Dette her er bare tull! Du som sier alt sitter i hodet, ikke mye mental styrke å spore her nå….»

For jeg vet jo hva som funker… tørke tårene, skru musikken på full guffe og gjøre øvelsene som skal til for at bekkenet snart blir bedre… jeg droppet knipeøvelsene (makan til kjedelige, men nødvendige, greier! 😫🙈😄) og kjørte en rask økt med øvelser som både fikk opp pulsen og ga styrketrening… og helt rett… noen minutter senere så livet lysere ut igjen…

Det gjorde faktisk så godt at jeg til slutt følte for å leke litt også… for å se om «gamle kunstner» fortsatt satt…

Jeg har helt klart litt å jobbe med, men det e’kke så gæli… 😄

Og følelsen etterpå… den er ganske upåklagelig 🥳 Måtte bare skjerpe meg litt først… 🙈😄

Endelig happy face 😄
Hva er det du stresser med?!? Kos mamma, kos. Det er det som er viktig! ❤️

Grønland vs Barseltid og fjerde trimester

Helt fra jeg ble gravid, og fikk vite at jeg ventet tvillinger, har jeg fått høre både om svangerskapet, fødsel og barseltid; ja, men dette blir jo ingenting for deg, du har jo krysset Grønland! Men hva er egentlig verst?!? Grønland, graviditet, fødsel eller barseltid?🤔 Og kan det egentlig sammenlignes?!? 🤔

«Det å få tvillinger er unntakstilstand de første årene, det må man bare forberede seg på», «men det er vel ikke noe sak for deg som har krysset Grønland…» (Ingenting er visst en sak når man har krysset Grønland 🤔😂)

Så jeg forberedte meg på unntakstilstand. Null søvn, mye gråt, ingen rutiner og det jeg fryktet mest; ingen morskjærlighet. Jeg var helt forberedt på at det kom til å bli beintøft og at jeg ikke skulle like tilværelsen eller kose meg noe som helst de første månedene (og kanskje årene). Så hvor ille har de første månedene vært og er Grønland verre?

La oss bruke de samme vurderingskriteriene som foregående evalueringer:

1. Lengden på det. Barseltiden beregnes til 6 uker, fjerde trimester beregnes til barnets første 3 måneder. Det er begge lenger enn Grønland, men det må være lov å si at det er vanskelig å sammenligne disse? At tiden på en måte står helt stille og på en annen måte raser avgårde i ekspressfart er sammenlignbart. At man er i en helt ekstrem boble hvor ingenting utenfor virker betydningsfullt er sammenlignbart. Men de to forholdene gjør også at faktisk tid blir helt irrelevant og likegyldig. Jeg vil derfor si at denne er:

Grønland vs. Barseltid/fjerde trimester: 0-0

2. Smertene. Joda, så har jeg hatt smerter etter fødselen. Jeg har fremdeles en bekkenløsning som henger igjen. Det kjentes en stund ut som alt skulle falle ut der nede. Men sammenlignet med Grønland (og graviditet og fødsel) så er dette ingenting. Endelig begynner jeg å få tilbake kroppen og livet mitt!! 🥳🥳 Så her går definitivt barseltiden seirende ut!

Grønland vs. Barseltid/fjerde trimester: 0-1

Jeg kan bevege meg igjen! 🥳🥳

3. Det er ikke pause. Pauser er det ikke mye av med tvillinger!! Ikke søvn heller… Så jeg foretrekker nok fremdeles pausene på Grønland… 🤔 men så er det noe med de pausene vi tross alt har nå da… når en av tvillingene endelig sovner på brystet ditt etter å ha grått og vært urolig i noen timer og du kan lirke frem mobilen å oppdatere deg på verden og blogge mens du snuser inn babylukt og kysser myke kinn ❤️ Eller når ungene endelig interesserer seg for uroen lenge nok til at du kan ta en dusj uten hylekor i bakgrunnen ❤️ Eller når du ammer og to store, blå øyne titter opp på deg.. Så kanskje er ikke pausene her så ille allikevel 🤔❤️ og sammenlignet med graviditet og fødsel er det helt luksus nå!🥳

Grønland vs. Barseltid/fjerde trimester: 0-2

Pauser som dette ❤️

4. Meningen (med livet). Jeg har aldri skjønt at barn er meningen med livet.. eller, jeg har skjønt at det er det for noen og har hatt full respekt for det.. men jeg trodde ikke at jeg var en av dem… og så sitter jeg her da. Med to nurk som jeg syns er det mest fantastiske som finnes på denne jord. Som jeg bare ikke kan få nok av og som jeg ville ofret livet og mer til for. Som uansett smerter, lite søvn og få pauser er så sykt verdt det. Jeg er blitt en skikkelig klisje 🙈❤️😄

Jeg innrømmer glatt at jeg enkelte dager savner venner, dekka, kajakken, teltet, skia, treningssenteret og «alt det der». Men forhåpentligvis kommer det dager hvor jeg igjen kan nyte de tingene både alene og i kombinasjon med familien og de siste 3 månedene har jeg, i all hovedsak, elsket fjerde trimester ❤️

Grønland vs. Barseltid/fjerde trimester: 0-3

Glede, slit og mestring i skjønn forening ❤️

Denne her var så enkel at det er skammelig. Jeg vet ikke om det har noe som helst å si at jeg har krysset Grønland, men det kan nok hende at min generelle holdning til livet, det å møte utfordringer og det å være sliten kan spille inn; Jeg hadde tatt et nytt fjerde trimester foran Grønland (og graviditet og fødsel) når som helst! Jeg vil faktisk gå så langt som å si at jeg kunne vurdert en ny graviditet og fødsel bare for å få oppleve dette en gang til ❤️

Når det er sagt; det gjør ikke noe om perioden etter fjerde trimester bringer liiiiitt mer søvn 😬🤞🤞🤞🥱😴😴😴😴🙈😂

PS! En ting som er helt likt mellom barseltid og Grønland er at jeg har gått og lagt meg med ullsokker i flere uker (ble så sykt kald på beina når jeg fløy oppe og amma på nattestid). Kan berolige med at at jeg skifter sokker litt oftere enn en gang i uka nå i barseltida 😄

Synkronisering

Å synkronisere tvillinger er et av de «heteste» tipsene man får som kommende tvillingforeldre og «hvis man er flink (og heldig?!?) så kan man forvente at de er ganske synkrone rundt 3 måneder». Så siden vi nærmer oss 3 måneder… hvordan går det egentlig med denne synkroniseringen?

Det startet veldig bra på dag 2. Plutselig utpå dagen der spiste de samtidig og etter det holdt vi knallhardt på at «når en spiser så vekker vi den andre og mater også». Suverent! 🥳 Sove gjorde de jo hele tiden, med unntak av måltidene, så med andre ord sov de samtidig også.

Det ble imidlertid fort klart at vi egentlig hadde to med ulike personligheter og preferanser. Ei som ville spise små og hyppige måltider og ei som gjerne ville spise litt mer og sove litt lenger mellom hvert måltid. Synd for dem! Her var det synkronisering. Hvilket jo er både viktig og logisk, hvis ikke ville vi jo sittet å matet en eller annen baby 24/7.

Problemet oppsto når de begynte å få litt mer våkentid. For der den ene gjerne ville være våken på formiddagen ville den andre gjerne være våken på ettermiddagen. Og uansett hva vi prøvde så klarte vi ikke å endre stort på det. De var for små til å la seg aktivisere når de var trøtte og de gangene vi klarte å holde en våken mot sin vilje resulterte det bare i super-overtrøtt-baby som grein, var urolig og absolutt ikke fikk roet seg og sovnet når vi ønsket det. Men spise samtidig gjorde de 🥳👏

Så begynte vi å bli slitne av nettene. Siden de egentlig hadde ulikt søvn- og spise-mønster ble det hyppige måltider. Den ene spiste godt til et måltid, for så å nesten ikke orke noe på neste måltid og derfor våkne hyppigere til det tredje måltidet igjen. Den andre spiste helt motsatte mengder og orket da ikke så mye på måltid 3, men våknet raskt til måltid 4 igjen. Vi matet i intervaller på 1,5 – 2 timer hele døgnet. Ofte var det vanskelig å få den vi måtte vekke til å sove igjen, så minst en times tid gikk bort til det. Det gir lite tid til søvn imellom, både for tvillingene og oss.

Siden vi er to og begge er hjemme i permisjon bestemte vi oss for å leke aleneforeldre og ta hver vår unge gjennom natta. Plutselig kunne vi få sove 2-4 timer i strekk, enkelte netter har vi til og med vært oppe i 4-6 timer! 🥳🥳 (ulempen med det er jo at man våkner livredd og må sjekke om ungen lever!🙈😄)

10 uker gamle var altså babyene mer usynkrone enn de noen gang hadde vært før, men vi fikk mer søvn på natterstid enn de siste 10 ukene. Vi levde derfor etter mottoet «det funker for oss så da er det rett» og med et håp om at når de ble litt eldre så ville det bli litt enklere å styre duppene på dagtid og begge ville sove litt lengre økter på natta slik at vi kunne synkronisere dem igjen her også.

11 uker gamle ser planen ut til å funke. Tvillingene sover nå på hvert sitt rom og det hender vi voksne får noen timer i samme seng på «voksenrommet». Vi sover mer på natta selv om vi har hver vår baby og mater til ulike tider (selv om de enkelte netter er overraskende synkrone) og på dagtid begynner duppene å bli mer og mer synkronisert. Ok, så kanskje den ene sovner en time før den andre og andre ganger sover den de på rekke og rad og ikke samtidig, men vi nærmer oss i alle fall at de sover litt mer samtidig.. noen ganger.. 🙈😃 Og når vi skal ut på tur, da sover de samtidig. I alle fall nesten alltid… som regel.. 🙈😬🙈😄

2 stykk sovende babyer, for en stund, og to stykk foreldre som vet at her er det bare å utnytte tida…

Hvis du hadde håpet å finne «enkle tips og triks til synkroniserte tvillinger» beklager jeg at du har kastet bort verdifull tid, men om du også sliter med tvilling-synkronisering kan det jo være en trøst å vite at du ikke er alene 🙈😄

God helg! 🥱😴😴

Sengeleken

Det å ha tvillinger fører til mange små spenninger i hverdagen. En er selvsagt «vet jeg egentlig hvem av tvillingene jeg har nå?». En annen er «hvor lang tid tar det før en av dem våkner og hvem våkner først?». Den største om dagen er imidlertid «hvem sover hvor og hvor våkner jeg neste gang?», for ikke å snakke om «husker jeg hvor jeg er når jeg våkner og hvem våkner jeg sammen med?!»

Dette skyldes ikke for store mengder alkohol (vet at det også kan gi den følelsen), men er et resultat av mangel på søvn og en stadig rotasjon mellom senger og hvem man sover sammen med.

Natta begynner som regel med en tvilling i hver sin sprinkelseng på samme rom og samboeren min og meg i dobbeltsenga på «foreldrerommet». Det varer imidlertid ikke så lenge før vi får svar på «hvem våkner først» og med det er balletten i gang.

Den som ser til dem tar opp en av tvillingene og vekker den andre med beskjed om å ta den andre tvillingen. Er vi heldige slipper vi en diskusjonen av typen «men jeg har jo en av tvillingene her hos meg….» eller «men du mater jo henne her nå…»før vi begge har hvert vårt barn i armene og kan begynne matingen 🙈😄

Kanskje sovner ungene igjen i sprinkelsengene sine, men det hender de havner i sprinkelsenga til søstra også… hvilket alltid skaper litt forvirring neste gang man som skal ta dem opp for «det var jo TV1 jeg hentet?!? Men det ligner da mest på TV2?!? 🤔 Kanskje jeg bare er trøtt og ikke ser forskjell…🤔»

Det kan også hende at en av ungene havner sammen med den av oss som har tatt den opp i dobbeltsenga som står på «samsovingsrommet», mens den andre havner i sprinkelsenga si (eller søstras) eller med den andre av oss på foreldrerommet.

Når man våkner til andre mating 1-3 timer senere er det alltid litt forvirring. «Hvem seng er jeg i?!?», «Er det baby callen eller babyen jeg hører?!?», «Hvem unge er det jeg har her?!?», «Ehh… har jeg ikke noen unge her?!?», «Hvor er den andre ungen?!?!!» 😱😱😱😱😱 (Det er aldri godt å vite om de har begynt å flakse rundt på egenhånd eller om noen har tatt dem!!!!😱 Merkelig nok har jeg aldri tenkt over at samboeren min også er borte og at det er mest sannsynlig at de ligger i en eller annen seng et annet sted enn meg🤔🙈😄).

Til slutt er alle lokalisert og to stykk zombier sitter i hver sin ende av sofaen og mater hver sin unge, før vi tar en gjentagelse på sengeleken (istedenfor den mer kjente stolleken) beskrevet over, inkludert den forvirrende oppvåkningsfasen, ca 3 timer (om vi er heldige) senere. Denne sengeleken gjentas 2-3 (noen ganger 4😬😴) ganger per natt og kun en gang har vi tatt feil av hvem unge vi har tatt hånd om gjennom hele natta. Syns ikke det er så verst statistikk (begge fikk mat, tørre bleier og søvn, det er jo tross alt det viktigste🙈😄).

Og jeg som trodde livet mitt var spennende før jeg fikk barn… 🙄😇🥱😴😂

Så endte vi opp her sammen da prinsessa mi… den ene liiiitt mer trøtt enn den andre 🙈😬🥱😄

Grønland vs fødsel

Helt fra jeg ble gravid, og fikk vite at jeg ventet tvillinger, har jeg fått høre både om svangerskapet, fødsel og barseltid; ja, men dette blir jo ingenting for deg, du har jo krysset Grønland! Men hva er egentlig verst?!? Grønland, graviditet, fødsel eller barseltid?🤔 Og kan det egentlig sammenlignes?!?

Når det gjaldt fødselen så var det kommentarer i gata; «Så du skal føde begge vaginalt? Ja, ja, du har jo kryssa Grønland så det er vel ikke noe for deg det..»

For meg virket det å sammenligne fødsel med noe som helst merkelig. Jeg mener, hvordan skal man egentlig kunne sammenligne noe så sykt som å presse et annet menneske ut av tissen med noe som hels annet?!?

Men ok… la oss bruke de samme kriteriene som jeg brukte for graviditeten og se litt på fødselen. (PS! Dette er selvfølgelig overhode ikke faglig forankret eller av noen som helst nytteverdi for andre vordende mødre da det 100% ut ifra min subjektive erfaring både med fødsel og Grønlandskryssing 😄)

1. Lengden på det. Her kommer helt klart fødselen seirende ut! Min fødsel varte i 12 timer og 40 minutter. Grønland i 28 dager. (Svangerskapet i 37 uker og 4 dager) Man kan tåle ganske så mye smerte og ubehag når det ikke går over så lang tid. Jeg var også forberedt på at det skulle ta MYE lenger tid (jobbet vel med en hypotese om 72 timer) så at jeg var ferdig «allerede» etter 13 timer var en stor opptur (selv om jeg var totalt utslitt og ekstremt glad for at det ikke varte lenger, det skal jeg glatt innrømme!)

Grønland vs fødsel: 0-1

Tid er så relativt… akkurat her føltes ikke fødselen kort ut… 🙈😄

2. Smertene. Ok, smertene ved fødsel kan ikke sammenlignes med noe!! En ting var riene, som jo var heftig vonde selv med epidural, men pressfasen er lissom noe helt for seg selv. Spesielt for meg var det selvsagt at jeg hadde 2 pressfaser og at den andre ble både lengre og heftigere enn forventet (og enn den første). Så her går Grønland seirende ut…

Grønland vs fødsel: 1-1

3. Det er ikke pause. Fødselen hadde pauser. I alle fall frem til pressfasen på tvilling 1 startet… så sånn sett bedre enn svangerskapet (epiduralen fjernet svangerskaps-smertene under fødselen), men jeg foretrekker nok Grønlands-pausene her altså 🤔

Grønland vs fødsel: 2-1

Servering av wienerpølser i lompe i en av pausene på Grønland 🥳😄i

4. Meningen (med livet). Altså…. joda… jeg ser at en fødsel kan være meningen med livet.. men der en anbefalt affirmasjon var «for hver ri er jeg en ri nærmere å møte barnet mitt» var det jeg gjentok for meg selv «for hver ri er jeg en ri nærmere avslutning på dette j…. svangerskapet!!!» 🙈 Jeg må innrømme at jeg følte mye mer på meningen med livet der jeg gikk over hvite vidder på Grønland og hørte på lydboken «Jeg skulle ha sagt at jeg elsker deg» 🙈

Grønland vs fødsel: 3-1

Et knippe Grønlands-øyeblikk hvor jeg kjente at «dette, dette er meningen med livet. Dette er hvorfor jeg er her! ❤️»

Konklusjonen på svangerskap vs fødsel er helt klart at jeg når som helst tar en fødsel i steden for en graviditet igjen… anytime!! men siden de to naturlig nok henger sammen blir det ikke flere fødsler heller… (Ikke behov for flere barn heller, vi snakker hypotetisk her😉)

Når det kommer til Grønland vs fødsel.. vel, altså.. ut ifra sammenligningen over ville jeg nok heller kryssa Grønland en gant til… samtidig så tror jeg like gjerne at jeg hadde tatt en fødsel til… sånn isolert sett… 🤔 jeg tror konklusjonen her er at det ikke går an å sammenligne fødsel med noe som helst annet…

Etter å ha kryssa Grønland var jeg litt sånn «kan jeg kan alle» og det kan du jo si om fødsler også. Det er jo tross alt veldig mange som føder hver eneste dag. Men følelsen etter fødselen var mer «wow! I did it!!!!! Seriøst!?!?? Disse to små perfekte menneskene har vokst frem i magen min og kommet ut av tissen min!!!! Hvor kult e’kke det lissom?!?!?»🥳🥳🥳🥳

Så alle dere kvinner som har født, vit dette; Fy søren så rå dere er!!! Sånn sinnsykt, skikkelig, ordentlig RÅ!!! 💪👊👏 Jeg gikk ut fra den fødestua med en nyvunnet respekt for alle kvinner som noen gang har født og hver gang jeg ser en kvinne med barn nå tenker jeg bare: Du er helt rå! En ordentlig super-helt! Respekt! 🙌💪👊👏🥳

Ei helt rå dame! 🥳💪🙌👏

Grønland vs svangerskap

Helt fra jeg ble gravid, og fikk vite at jeg ventet tvillinger, har jeg fått høre både om svangerskapet, fødsel og barseltid; ja, men dette blir jo ingenting for deg, du har jo krysset Grønland! Men hva er egentlig verst?!? Grønland, graviditet, fødsel eller barseltid?🤔 Og kan det egentlig sammenlignes?!? 🤔

La oss begynne med svangerskapet. Helt i slutten av svangerskapet fikk jeg spørsmål fra jordmor: «ja… nå når du er langt ut i tvillingsvangerskapet kan jeg jo spørre deg, hva er tyngst; krysse Grønland eller være gravid (med tvillinger)?»

Mitt umiddelbare svar var: «graviditeten!»

Og svaret kom ikke bare fordi jeg sto midt oppi graviditeten og hadde glemt Grønland eller fordi det var et impuls-svar. Flere ganger de siste ukene av graviditeten sa jeg nemlig nettop det; «jeg krysser Grønland når som helst fremfor en graviditet til!». Når jeg nå, noen måneder senere, ser tilbake på graviditeten, sier jeg akkurat det samme. Jeg krysser mye heller Grønland enn å være gravid en gang til! Jeg krysser faktisk heller Grønland 9 ganger enn å gå gravid en gang til… for det er akkurat så mange ganger jeg hadde rukket å krysse Grønland i løpet av en graviditet.

Nå er det jo også sånn at graviditeter varierer veldig fra person til person. Noen danser i mellom graviditeten og løper inn på fødestua topptrent, andre ligger rett ut i 9 måneder med komplikasjoner. Jeg er definitivt ikke i første kategorien, men heldigvis er jeg langt unna den andre også. For svangerskapet er definitivt det tøffeste jeg har gjort i mitt liv og her er hvorfor jeg mener at det er tøffere enn Grønland:

1. Lengden på det. Grønland er 28 dager. I svangerskapet sov jeg ikke en hel natt på nesten 8 måneder. Jeg var kvalm 24/7 og konstant trøtt, men fikk ikke sove mer enn maks et pr timer om gangen. De av dere som ikke har vært igjennom graviditet og barsel; jeg trodde jeg visste hva trøtt og sliten var helt til jeg hadde prøvd noen måneder uten søvn.. nå vet jeg at jeg ikke har vært i nærheten av å vite hva trøtt og sliten er… I tillegg er det å gå med smerter over lang tid, f. eks bekkensmerter i 16-17 uker utrolig slitsomt. Legg merke til at vi her snakker uker, ikke dager som på Grønland.

2. Smertene. Dag 8 på Grønland begynte med en strekk i låret. I ettertid har jeg ved hjelp av ultralyd fått vite at jeg rev over deler av den rette lårmuskelen foran den dagen. Allikevel fortsatte jeg å gå i 20 dager til. Det var vondt. Så vondt at tårene tidvis rant og det å komme seg opp og ned i fra krabbende/sittende til stående var et prosjekt i seg selv da muskulaturen bare sviktet. I ettertid har både helsepersonell og andre jeg har fortalt det til lurt på hvordan i alle dager jeg klarte å fortsette. Men det var også mye som ikke var vondt. Det gikk for eksempel veldig fint å skli på skia og det gjorde ikke vondt når jeg satt eller lå stille. I motsetning til det jeg opplevde i graviditeten. De mistenkte de siste ukene at jeg hadde fått en nerve i klem nede ved bekkenet (mulig rumpa til tvilling 2 mot symfysen) som ga nervesmerte i nedre del av magen. Jeg vil si at den alene var vondere enn delvis avrevet lårmuskel, men her kan tid og selektiv hukommelse spille meg et puss… men, legg til bekkensmerter som økte på igjen de siste ukene og du har en kombinasjon som gjør at du har vondt uansett hva du foretar deg. Smertene kan i beste fall lindres litt med veksling mellom ligge, sitte, stå, men uansett hva du gjør er det verre igjen etter 5-10 minutter. Da har jeg enda ikke tatt med brista ribbein, ryggvond eller menisksmertene som har kommet tilbake pga inaktivitet.

3. Det er ikke pause. På Grønland gikk man lange dager, men når teltet var slått opp var det på tide å krabbe ned i posen, spise middag, stelle kroppen. Kanskje var det sosial samling i et av teltene. Selvfølgelig bar kveldene også etterhvert preg av at alle var slitne, men det var pause. Kveldene og nettene de siste ukene av graviditeten var ikke pause. De var smerter i bekkenet og rygg, de var hetetokter, de var intens kløe, de var utallige turer på toalettet. De var faktisk nesten verre enn dagen fordi jeg visste at hvis jeg faktisk fikk et par sårt etterlengtede timer ordentlig søvn i strekk så hadde alt stivnet til og blitt vondt, så til de grader at jeg gruet meg for å reise meg igjen (samtidig som det var for vondt å bli liggende).

4. Meningen (med livet). Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått høre «det er verdt det, du gjør verdens viktigste jobb» eller «nå må du bare benytte sjansen til å se alle seriene og filmene du har drømt om!». Jeg var så sykt lei av å høre det!!!! Evolusjonsmessig gjorde jeg nok kanskje verdens viktigste jobb, og det er veldig fint at noen syns det er det. For meg derimot gir det MYE mer mening å gå 30-40 km på ski hver dag i 28 dager. Det er konkret, det er et mål. Å sitte/ligge/stå foran tv’n hele dagen er ikke det som gir livet mitt mening og jeg har innsett hvor ekstremt få serier og filmer jeg drømmer om å se.

Til tross for dette. Jeg vet at jeg er ekstremt heldig, og jeg er takknemlig for, at graviditeten har gått fint. Tvillingene har vokst fint hele veien, jeg har ikke hatt svangerskapsdiabetes, svangerskapsforgiftning eller noe annet alvorlig. Jeg har vært kjempe heldig!

Men neste gang en mamma prøver å si «så tøff du er som har kryssa Grønland kommer jeg bare til å fnyse å si; «du har båret frem et barn! Det er tøft det!!!»

«Offentlig svangerskapsbilde» vs hvordan jeg faktisk følte meg mesteparten av tida… 😬🙈 Gravid-foto: http://www.ingunnjohansen.no

TBC

Siste nytt fra hjemmefronten

Jeg begynte å følge @intetnyttfrahjemmefronten i våres. Her tegnes livet som småbarnsforeldre, til tvillinger, på en humoristisk måte. Det er umulig å ikke kjenne seg igjen og humre litt.

Uttrykket «intet nytt fra hjemmefronten» brukes en del av meg om dagen også… Det vil si; jeg sier stadig «ja… og det var siste nytt fra hjemmefronten» når alt står på hodet og alt er kaos. Og det er det rett som det er… 🙈😄

Noen eksempler:

Her en dag fant jeg ut at jeg skulle ringe en venninne jeg hadde lovet å hjelpe med noe. Jeg var alene hjemme, tvillingen sov og jeg skulle bare fikse meg en rask brødskive. Perfekt mulighet til å ta den telefonsamtalen👏 Jeg er helt overbevist om at tvillingene har en radar på telefonen min, for det slår aldri feil. I det venninnen min svarer begynner en av de å gråte. Det stopper selvsagt ikke meg og med en unge på armen smører jeg brødskive og snakker i telefonen. Easy peasy, so far so good. Katten vår har akkurat begynt å være ute og har hyppige turer inn. Hver gang må den få litt kos. Jeg tror han er som menneske-babyer som stadig må tilbake til den trygge basen for å få litt kos og bekreftelse før han våger seg ut for å utforske verden videre. Siden han plutselig står på døra og mjauer må jeg slippe han inn også. Så der sitter jeg på huk og koser med katten, baby på armen, venninne på telefon og brødskive i munnen. Akkurat dette øyeblikket velger baby til å sprutgulpe. Hun er våt fra topp til tå, buksa mi er klissvåt og på gulvet ligger en stor dam med surt melke-gulp. Som katten effektivt sveiper opp med halen… og kliner utover verandadøra… 😳🙄

Katten er med, 24/7 ❤️

Apropos katten. Til tross for at han kliner gulp utover verandadøra så er han ganske renslig av seg (han tørket jo tross alt først opp😄). Første dagen han var ute sto han plutselig på døra og mjauet helt desperat. Vi slapp han inn og han løp til kattedoen. Han hadde ikke tid til å gå helt inn, men sto med bakkroppen i doen og forparten utenfor og tisset. Når han var ferdig løp han tilbake til døra og ville ut igjen. Vi ser frem til at han finner ut at han kan tisse ute så vi slipper å slippe han inn for å gå på do 🙄🙈😄

Før tvillingene ble født tenkte jeg at jeg kunne delta i noen jobbmøter per telefon. Ledermøtet var et av de møtene. Det har ikke blitt så mange jeg har deltatt på. Bare et faktisk… Tvillingene sov begge to og jeg var godt i gang med steking av bananlapper til nattmatingene (de er til mating av meg, ikke barna) da jeg fikk påminnelse om ledermøte om 15 min. Endelig skulle jeg klare å få deltatt. Jeg ringer inn og en av tvillingene våkner. Det går bra. Jeg begynner å bli god på å gjøre ting med en unge på armen så jeg fortsetter å steke bananlapper med ene armen, bysser med andre armen (hun er ikke ordentlig våken, trenger bare kroppskontakt og litt byssing) og deltar på ledermøtet. Samtidig kommer jeg på at jeg må gjøre øvelsene for menisken og det burde jo fint la seg kombinere med byssing. Så da står jeg der da; steker bananlapper med en hånd, bysser unge med den andre, tar et bens knebøy og deltar på ledermøte. Ja kjære kollegaer, det var en grunn til at jeg ikke hadde på kamera og at det tok litt tid å unmute i diskusjonene 🙈😄

Du blir god på multi-tasking med tvillinger…

Ellers er det utrolig hva lite søvn gjør. Det er jammen ikke rart det brukes som tortur… 😳 Jeg vet til tider ikke bak frem på meg selv, husker ikke mer enn 30 sekunder og møter opp til legetimer (med begge tvillingene) en time for tidlig… 🙄🙈😄

Tilbake til katten… er det mange andre som har fått en katt i hodet i det siste? Jeg har slitt veldig med ammingen, det har blitt en lang og smertefull historie. Her en dag hadde katten vært i kjelleren og døra hadde sklidd igjen så katten var stengt nede i kjelleren. Jeg hørte mjauing og kloring og går for å lukke opp døra. Men det er ikke noe katt der 🤔 Tar et skritt ned i trappa for å se om han har gått ned trappa igjen, hører skraping over meg, titter opp og får en katt i hodet. Katten gjør som katter flest gjør når de faller; setter ut klørne for å prøve å hindre fallet, denne gangen i mine pupper, og lander på beina. Hvordan katten har klart å klatre opp til toppen av dørabladet er fremdeles et mysterium, men jeg er den «lykkelige» eier av enda flere sår på puppene.. 😳

Og det… var siste nytt fra denne hjemmefronten 😬🙈😂