Prioriteringer i barseltid med tvillinger

Før fødselen kjøpte jeg «Trening etter fødselen» av Pia Seeberg. Etter å ha vært inaktiv siden mars pga graviditeten så jeg SÅ frem til å begynne å bevege meg og trene igjen, samtidig var, og er det, viktig for meg å ta ting gradvis så jeg kan komme raskest mulig tilbake uten skader. I tillegg til konkrete tips til øvelser er det også øvelser for å skrive ned «din mamma-filosofi» og «dine prioriteringer». Litt klisje, men samtidig er min erfaring at slike øvelser tvinger deg til å reflektere litt og gjør valgene, og prioriteringene, man tar i løpet av en dag tydeligere og mer bevisste. Det kan også gjøre det enklere å forventningsavklare med partner.

Så mellom matinger, bleieskift og soveøkter skred jeg til verket. Tankeprosessen, og diskusjonene med samboer, ga noen a-ha opplevelser som nok også reflekterer litt hvordan det er å ha tvillinger.

Pia sin liste var ganske grei; 1. Baby, 2. Søvn, 3 . Sunn mat, 4. Bevegelse osv. Grei skuring. Skift rekkefølgen på sunn mat og bevegelse så har du min tenkte jeg. Så begynte jeg å reflektere litt mer og det ga meg denne listen;

1. Babyene. Selvfølgelig er det babyene som er viktigst nå og som må og skal ha første pri. Vi skal bli kjent og deres behov for søvn, mat og kos skal dekkes. Enkel prioritering. Samtidig vil jeg, til tross for at vi begge har permisjon de første 4 månedene, påstå at det å ha 2 krever mer enn å ha «bare» ha 1 barn (om alt er normalt) slik at dette punktet tar mer tid enn på en «enlings-forelder» sin liste.

2. Baby-logistikken. Dette kunne kanskje gått under punkt 1, men jeg mener at det er et eget punkt. For meg er det utrolig viktig at vi er i forkant med vasking og destillering av flasker, baby brezza’n (babyenes svar på kaffemaskinen) må være full med vann og pulver og neste ladning med vann må stå på kjøling. Klesvasken med nedgulpa klær (og gulpekluter) må settes på og tørkes og bananlapper til nattmåltidet må stekes. Dette er ikke bare fordi det blir grining av sultne barn som må vente på morsmelkerstatning som kjøles eller fordi man må bruke håndklær som gulpekluter. Alt det går fint. Men det å hele tiden ligge i forkant på disse tingene gjør at alt sklir lettere. Glade barn = glade foreldre og ikke minst; det sparer tid i det lange løp. Hvilket igjen gir oss en liten sjans til å nå punktene lenger ned på lista. Nå skal det for ordensskyld sies at veldig mye av dette gjøres av min samboer mens jeg ammer, bysser eller noen ganger sover (🙈😄), men jeg må vite at vi har kontroll og at vi er ajour før jeg kan gå videre på lista.

3. Søvn. Uten mat og drikke, duger helten ikke sier man, men det gjør den ikke uten søvn heller sier jeg bare. Hukommelsen er på nullpunktet om dagen. Jeg husker ikke hvem av tvillingene jeg skiftet på 30 min etter skiftet (godt vi har lister😳🙈🙄😇) og jeg husker ikke hva klokka var 3 min etter at jeg så på den. Derfor kryper jeg stort sett til sengs så fort begge tvillingene sover (sjeldent) eller samboeren min tar den av de som er våken (oftere).

4. Aktivitet. Jeg trenger aktivitet! En ting er at det er nødvendig for min mentale helse, men det er også nødvendig for å holde kroppen i gang. Jeg har diverse skader som alle er avhengig av at jeg trener og er i aktivitet for å holdes i sjakk. I tillegg er amming og byssing tøft for nakke og skuldre. Derfor prøver jeg det jeg kan å få gjort øvelser for disse tingene hver dag, i tillegg til å få en gåtur. Sistnevnte gir meg også dagslys og frisk luft hvilket er terapi! ❤️

5. Mat. For meg kommer denne etter både logistikk, søvn og aktivitet. Jeg kan overleve lenge på en sjokolade så lenge jeg får søvn og lufteturen min. Nå er jo ikke sjokolade det beste å overleve på over lenger tid og gir verken næring eller energi til å være tvillingmamma i det lange løp. Heldigvis har jeg en samboer som har dette punktet høyere på sin liste og sørger for at jeg får i meg sunn og næringsrik mat hver dag også🙈😄

6. En dusj og tannpuss. Det er ikke hver dag jeg kommer så langt ned på lista (tannpuss prioriterer jeg stort sett en gang om dagen altså🙈😇😄). Glem sminke, neglklipping, gre håret, hudpleie og annet, jeg trenger bare litt sildrende vann over kroppen en gang eller to i uka.

6. Nyheter, meldinger, SoMe og blogging. Jeg trenger kontakt med omverden og dette er min kontakt per nå. For meg er det også avslappende og glede i å skrive, så ja, det prioriteres. Heldigvis kan det også kombineres med sovende barn på brystet når de er «klistremerke-babyer» (og ja, jeg prøver å holde telefonen unna når de er våkne).

7. Kjæreste-tid. Det er fælt å si det, men denne havner langt nede på lista nå 🙈😔 Når punkt 1-5 er tatt er det mer fristende å sige ned på sofaen med SoMe, avisen (for samboeren min) og annen hjernedød aktivitet enn kjæreste-tid. Vi prøver imidlertid hele tiden å se hverandre og gi hverandre rom og en pause fra barna når vi trenger det, men mer enn noen «jeg elsker deg» og korte kyss i forbifarten blir det ikke om dagen og så fort ungene sover om kvelden sover vi også. Jeg tror vi begge gleder oss til den tid kommer hvor vi begge er ca i vater på søvn og orker å se på hverandre etter ungene har sovnet eller at vi kan nyte en middag sammen å snakke om noe annet enn bæsjebleier og hvordan vi skal løse de neste timene. Men inntil den tid kommer har vi begge innsett at dette er unntakstilstand og blitt enige om å være romslige med hverandre for korte, krasse kommentarer og uenigheter som stort sett handler mer om for lite søvn enn faktiske uenigheter. Det er mye kjærleik i det også ❤️

Den nye definisjonen av kjæreste-tid… 😄

8. Sosialt liv. Dette punktet blir jo også ytterligere begrenset pga Corona i disse dager, hvis ikke hadde vi nok i større grad prioritert besøk og kombinert det med tvillingene. Sånn situasjonen er i dag blir denne dessverre nedprioritert veldig og i likhet med punkt 7 er dette et av punktene jeg virkelig håper vi både kan gjennomføre og klarer å nå litt oftere i månedene som kommer 🤞

9. Husarbeid (som ikke er nødvendig for å få baby-logistikken til å flyte). Det ser ganske bomba ut her, gulvet har aldri vært mer skittent og senga burde kanskje være skiftet på. Glem det! Vi har funnet ut at rotet ikke går noe sted så det er nok der den dagen vi kommer så langt ned på lista også…

Grønland vs svangerskap

Helt fra jeg ble gravid, og fikk vite at jeg ventet tvillinger, har jeg fått høre både om svangerskapet, fødsel og barseltid; ja, men dette blir jo ingenting for deg, du har jo krysset Grønland! Men hva er egentlig verst?!? Grønland, graviditet, fødsel eller barseltid?🤔 Og kan det egentlig sammenlignes?!? 🤔

La oss begynne med svangerskapet. Helt i slutten av svangerskapet fikk jeg spørsmål fra jordmor: «ja… nå når du er langt ut i tvillingsvangerskapet kan jeg jo spørre deg, hva er tyngst; krysse Grønland eller være gravid (med tvillinger)?»

Mitt umiddelbare svar var: «graviditeten!»

Og svaret kom ikke bare fordi jeg sto midt oppi graviditeten og hadde glemt Grønland eller fordi det var et impuls-svar. Flere ganger de siste ukene av graviditeten sa jeg nemlig nettop det; «jeg krysser Grønland når som helst fremfor en graviditet til!». Når jeg nå, noen måneder senere, ser tilbake på graviditeten, sier jeg akkurat det samme. Jeg krysser mye heller Grønland enn å være gravid en gang til! Jeg krysser faktisk heller Grønland 9 ganger enn å gå gravid en gang til… for det er akkurat så mange ganger jeg hadde rukket å krysse Grønland i løpet av en graviditet.

Nå er det jo også sånn at graviditeter varierer veldig fra person til person. Noen danser i mellom graviditeten og løper inn på fødestua topptrent, andre ligger rett ut i 9 måneder med komplikasjoner. Jeg er definitivt ikke i første kategorien, men heldigvis er jeg langt unna den andre også. For svangerskapet er definitivt det tøffeste jeg har gjort i mitt liv og her er hvorfor jeg mener at det er tøffere enn Grønland:

1. Lengden på det. Grønland er 28 dager. I svangerskapet sov jeg ikke en hel natt på nesten 8 måneder. Jeg var kvalm 24/7 og konstant trøtt, men fikk ikke sove mer enn maks et pr timer om gangen. De av dere som ikke har vært igjennom graviditet og barsel; jeg trodde jeg visste hva trøtt og sliten var helt til jeg hadde prøvd noen måneder uten søvn.. nå vet jeg at jeg ikke har vært i nærheten av å vite hva trøtt og sliten er… I tillegg er det å gå med smerter over lang tid, f. eks bekkensmerter i 16-17 uker utrolig slitsomt. Legg merke til at vi her snakker uker, ikke dager som på Grønland.

2. Smertene. Dag 8 på Grønland begynte med en strekk i låret. I ettertid har jeg ved hjelp av ultralyd fått vite at jeg rev over deler av den rette lårmuskelen foran den dagen. Allikevel fortsatte jeg å gå i 20 dager til. Det var vondt. Så vondt at tårene tidvis rant og det å komme seg opp og ned i fra krabbende/sittende til stående var et prosjekt i seg selv da muskulaturen bare sviktet. I ettertid har både helsepersonell og andre jeg har fortalt det til lurt på hvordan i alle dager jeg klarte å fortsette. Men det var også mye som ikke var vondt. Det gikk for eksempel veldig fint å skli på skia og det gjorde ikke vondt når jeg satt eller lå stille. I motsetning til det jeg opplevde i graviditeten. De mistenkte de siste ukene at jeg hadde fått en nerve i klem nede ved bekkenet (mulig rumpa til tvilling 2 mot symfysen) som ga nervesmerte i nedre del av magen. Jeg vil si at den alene var vondere enn delvis avrevet lårmuskel, men her kan tid og selektiv hukommelse spille meg et puss… men, legg til bekkensmerter som økte på igjen de siste ukene og du har en kombinasjon som gjør at du har vondt uansett hva du foretar deg. Smertene kan i beste fall lindres litt med veksling mellom ligge, sitte, stå, men uansett hva du gjør er det verre igjen etter 5-10 minutter. Da har jeg enda ikke tatt med brista ribbein, ryggvond eller menisksmertene som har kommet tilbake pga inaktivitet.

3. Det er ikke pause. På Grønland gikk man lange dager, men når teltet var slått opp var det på tide å krabbe ned i posen, spise middag, stelle kroppen. Kanskje var det sosial samling i et av teltene. Selvfølgelig bar kveldene også etterhvert preg av at alle var slitne, men det var pause. Kveldene og nettene de siste ukene av graviditeten var ikke pause. De var smerter i bekkenet og rygg, de var hetetokter, de var intens kløe, de var utallige turer på toalettet. De var faktisk nesten verre enn dagen fordi jeg visste at hvis jeg faktisk fikk et par sårt etterlengtede timer ordentlig søvn i strekk så hadde alt stivnet til og blitt vondt, så til de grader at jeg gruet meg for å reise meg igjen (samtidig som det var for vondt å bli liggende).

4. Meningen (med livet). Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått høre «det er verdt det, du gjør verdens viktigste jobb» eller «nå må du bare benytte sjansen til å se alle seriene og filmene du har drømt om!». Jeg var så sykt lei av å høre det!!!! Evolusjonsmessig gjorde jeg nok kanskje verdens viktigste jobb, og det er veldig fint at noen syns det er det. For meg derimot gir det MYE mer mening å gå 30-40 km på ski hver dag i 28 dager. Det er konkret, det er et mål. Å sitte/ligge/stå foran tv’n hele dagen er ikke det som gir livet mitt mening og jeg har innsett hvor ekstremt få serier og filmer jeg drømmer om å se.

Til tross for dette. Jeg vet at jeg er ekstremt heldig, og jeg er takknemlig for, at graviditeten har gått fint. Tvillingene har vokst fint hele veien, jeg har ikke hatt svangerskapsdiabetes, svangerskapsforgiftning eller noe annet alvorlig. Jeg har vært kjempe heldig!

Men neste gang en mamma prøver å si «så tøff du er som har kryssa Grønland kommer jeg bare til å fnyse å si; «du har båret frem et barn! Det er tøft det!!!»

«Offentlig svangerskapsbilde» vs hvordan jeg faktisk følte meg mesteparten av tida… 😬🙈 Gravid-foto: http://www.ingunnjohansen.no

TBC

Siste nytt fra hjemmefronten

Jeg begynte å følge @intetnyttfrahjemmefronten i våres. Her tegnes livet som småbarnsforeldre, til tvillinger, på en humoristisk måte. Det er umulig å ikke kjenne seg igjen og humre litt.

Uttrykket «intet nytt fra hjemmefronten» brukes en del av meg om dagen også… Det vil si; jeg sier stadig «ja… og det var siste nytt fra hjemmefronten» når alt står på hodet og alt er kaos. Og det er det rett som det er… 🙈😄

Noen eksempler:

Her en dag fant jeg ut at jeg skulle ringe en venninne jeg hadde lovet å hjelpe med noe. Jeg var alene hjemme, tvillingen sov og jeg skulle bare fikse meg en rask brødskive. Perfekt mulighet til å ta den telefonsamtalen👏 Jeg er helt overbevist om at tvillingene har en radar på telefonen min, for det slår aldri feil. I det venninnen min svarer begynner en av de å gråte. Det stopper selvsagt ikke meg og med en unge på armen smører jeg brødskive og snakker i telefonen. Easy peasy, so far so good. Katten vår har akkurat begynt å være ute og har hyppige turer inn. Hver gang må den få litt kos. Jeg tror han er som menneske-babyer som stadig må tilbake til den trygge basen for å få litt kos og bekreftelse før han våger seg ut for å utforske verden videre. Siden han plutselig står på døra og mjauer må jeg slippe han inn også. Så der sitter jeg på huk og koser med katten, baby på armen, venninne på telefon og brødskive i munnen. Akkurat dette øyeblikket velger baby til å sprutgulpe. Hun er våt fra topp til tå, buksa mi er klissvåt og på gulvet ligger en stor dam med surt melke-gulp. Som katten effektivt sveiper opp med halen… og kliner utover verandadøra… 😳🙄

Katten er med, 24/7 ❤️

Apropos katten. Til tross for at han kliner gulp utover verandadøra så er han ganske renslig av seg (han tørket jo tross alt først opp😄). Første dagen han var ute sto han plutselig på døra og mjauet helt desperat. Vi slapp han inn og han løp til kattedoen. Han hadde ikke tid til å gå helt inn, men sto med bakkroppen i doen og forparten utenfor og tisset. Når han var ferdig løp han tilbake til døra og ville ut igjen. Vi ser frem til at han finner ut at han kan tisse ute så vi slipper å slippe han inn for å gå på do 🙄🙈😄

Før tvillingene ble født tenkte jeg at jeg kunne delta i noen jobbmøter per telefon. Ledermøtet var et av de møtene. Det har ikke blitt så mange jeg har deltatt på. Bare et faktisk… Tvillingene sov begge to og jeg var godt i gang med steking av bananlapper til nattmatingene (de er til mating av meg, ikke barna) da jeg fikk påminnelse om ledermøte om 15 min. Endelig skulle jeg klare å få deltatt. Jeg ringer inn og en av tvillingene våkner. Det går bra. Jeg begynner å bli god på å gjøre ting med en unge på armen så jeg fortsetter å steke bananlapper med ene armen, bysser med andre armen (hun er ikke ordentlig våken, trenger bare kroppskontakt og litt byssing) og deltar på ledermøtet. Samtidig kommer jeg på at jeg må gjøre øvelsene for menisken og det burde jo fint la seg kombinere med byssing. Så da står jeg der da; steker bananlapper med en hånd, bysser unge med den andre, tar et bens knebøy og deltar på ledermøte. Ja kjære kollegaer, det var en grunn til at jeg ikke hadde på kamera og at det tok litt tid å unmute i diskusjonene 🙈😄

Du blir god på multi-tasking med tvillinger…

Ellers er det utrolig hva lite søvn gjør. Det er jammen ikke rart det brukes som tortur… 😳 Jeg vet til tider ikke bak frem på meg selv, husker ikke mer enn 30 sekunder og møter opp til legetimer (med begge tvillingene) en time for tidlig… 🙄🙈😄

Tilbake til katten… er det mange andre som har fått en katt i hodet i det siste? Jeg har slitt veldig med ammingen, det har blitt en lang og smertefull historie. Her en dag hadde katten vært i kjelleren og døra hadde sklidd igjen så katten var stengt nede i kjelleren. Jeg hørte mjauing og kloring og går for å lukke opp døra. Men det er ikke noe katt der 🤔 Tar et skritt ned i trappa for å se om han har gått ned trappa igjen, hører skraping over meg, titter opp og får en katt i hodet. Katten gjør som katter flest gjør når de faller; setter ut klørne for å prøve å hindre fallet, denne gangen i mine pupper, og lander på beina. Hvordan katten har klart å klatre opp til toppen av dørabladet er fremdeles et mysterium, men jeg er den «lykkelige» eier av enda flere sår på puppene.. 😳

Og det… var siste nytt fra denne hjemmefronten 😬🙈😂

Baby-bobla, tvilling-baby-bobla…

Jeg har fått høre at baby-bobla er altoppslukende. Og det skjønner man jo. Det er en ny sjef i heimen, livet er snudd på hodet, kroppen er full av hormoner og alt er nytt. Samtidig slår det meg her jeg står midt i baby-bobla at du nok ikke kan skjønne hvor ekstremt altoppslukende baby-bobla er før du er i den. Sånn seriøst… for selv om jeg har skjønt det så har jeg virkelig ikke hatt peiling! 🙄

For hormoner og liv snudd på hode er nå en ting, men med to små nye sjefer i huset må jeg virkelig si at erfaringen både som prosjektleder og logistikk-planlegger kommer til nytte. Jeg har aldri i mitt liv hatt en mer intens arbeidshverdag og gjort så lite. Tiden har aldri gått så fort, mens to måneder føles som et helt liv siden… Alt sammen sånn helt samtidig… hvordan er det mulig?!?

Så la meg ta deg med inn i tvilling-baby-bobla.. vi lar følelser, hormoner, liv snudd på hodet og alt annet ligge for forenklingens skyld. La oss bare fokusere på det helt praktiske i et døgn.

Jeg vet ikke helt når en dag slutter og en ny dag begynner. Det vi tidligere kalte natt varer nå nemlig fra ca kl 19 til ca kl 10, uten å inneholde på langt nær så mye søvn som den gamle, mye kortere, natta gjorde. Dagene skiller seg egentlig ikke så mye fra natta, bortsett fra at det er da vi eventuelt må forholde oss til resten av verden. Også er det lyst ute da. Men for enkelhetens skyld; la oss si at en ny dag begynner ved midnatt og la oss bruke et av de siste døgnene som eksempel.

00:00 – tvilling 1 (heretter kalt tv1) har vært våken siden matingen vi avsluttet kl 22:30. Hun sovner, bare for å bråvåkne med et skikkelig hyl hvert 5-10 minutt. Vi har prøvd alt. Byssing, gåing, synging, ligge på brystet (hun pleier alltid å sovne der, men ikke nå). Heldigvis har tvilling 2 (heretter tv2) sovnet, så samboeren min sover første økta. Kl 00:20 sovner tv1 endelig ordentlig og jeg smetter i seng. Det er nå normalt sett bare 0,5 time til tv2 våkner for mat igjen, men alle monner med søvn drar. Undrenes tid er ikke forbi og tv2 sover faktisk i over 4 timer sammenhengende og våkner ikke før 02:20. Nesten en times søvn på meg! 🥳

Så er det (første) nattmating. Ulempen med å være tvilling er at den som våkner først bestemmer når begge skal ha mat så begge må opp, det samme gjelder foreldrene. Det er SÅ mye enklere å være to. Først ammer jeg begge to, ja samtidig ja, i ca en halvtime, mens samboeren mater meg. Så 2 x bleieskift og 2 x flaskemating. 03:40 er begge ungene igjen i seng og sovner denne gangen med en gang. Vi voksne tar en high five før vi hopper i seng.

God natt, drøm søtt ❤️

Det går 10 minutter før tv1 hyler til. Det er min tur til å sove, samboer tar tv1. Det tar 45 min med byssing og roing før hun sovner ordentlig og han også kan krype til sengs.

Nå er de plutselig nede på 2 timers intervaller på søvn så 05:30 er de begge våkne og sultne. Ny mating er et faktum. Vi dropper amming denne gangen og kjører på med flasker til dem begge to. Får unnagjort matingen på litt under en time denne gangen og begge to sovner faktisk greit igjen så 06:30 kan vi også krype til sengs🥳 Igjen.

To-timers intervallet opprettholdes (kan det være praten vi hadde med dem i går om at det hadde vært fint om de strakk 3 timers øktene til 4 timer som har gjort at de nå er nede på 2 timer?!?) og 08:30 er tv1 sulten igjen. Jeg tar henne inn i senga mi, ammer litt og håper det skal roe henne slik at vi alle kan sove et par timer til. Rett etterpå er imidlertid tv2 også sulten og vi gir opp og står opp alle mann.

Jeg har lest at spedbarn spiser seg opp til natta og at de derfor spiser hyppig og er urolige på kvelden. Jeg tror våre spiser seg både opp til natta og spiser seg opp fra natta. For mellom morgenen (som for dem er et sted mellom 6 og 10) og ca kl 12 er de urolige og spiser i ett sett. Det vil si; vi kan ha stunder hvor de er våkne, fornøyde og vil ligge på magen eller kikke på ting og det er veldig koselig ❤️ Etter kort tid blir de slitne og sovner. Så våkner de etter 10-15 minutter og hylgriner og er sultne, spiser en del mer (jeg er forundret over hvor mye melk som får plass i en så liten kropp), sovner ved flaska og våkner i lekemodus igjen. Denne runddansen gjentar seg 2-4 ganger før måltidet rundt klokka 12 hvor de spiser, plutselig godtar smokken og sovner. Endelig er flere timers mat-orgie over og ungene sover, himmelsk! ❤️🥳

Vi får kastet i oss noe mat, satt på en maskin med nattens (og gårsdagens) nedgulpede klær, ryddet ut av oppvaskmaskinen og destillert en ca 8 tåteflasker (mens vi dytter inn smokker og stryker over hodet på annenhver tvilling ca hvert 5 minutt) før vi slenger dem i vogna og drar på dagens luftetur rundt vannet rett ved her vi bor.

Både vi og tvillingene er igjennom noen (gulpe-)skift i løpet av dagen…

Etter å ha gått en stund går jeg hjem igjen (kranglete bekken som ikke tåler de lengste turene enda), mens samboer løper en tur med vogna. Tid for «Me-time»!! 🤩🥳

Tvilling-pappa i fult firsprang 🏃🏼👏

Jeg skynder meg hjem, slenger klærne i tørketrommel, koser litt med katten (som får alt for lite oppmerksomhet om dagen i følge den selv) og slenger meg i badekaret med grønnsåpe vann. I følge sykehuset skal jeg sitte i grønnsåpevann 20 minutter to ganger daglig. Jeg er glad hvis jeg får til en gang, men vil jo helst slippe flere turer til legen pga klippet (vært 3 turer på 4 uker, har ikke tid til sånt!🙈😄) så litt prioritet har det. Mens jeg ligger i badet får jeg blogget, oppdatert meg litt på nyheter, svart på meldinger og sjekket SoMe. Hittil har jeg brukt 30 minutter av den timen de er ute å løper så jeg hopper i seng for litt søvn også. Effektivitet har fått en helt ny mening 😄

Hurra for alt som kan kombineres! 🥳 Som kos med katten og grønnsåpebad 😄

Siden de sover bedre i vogna på tur strekkes denne sovestunden nesten helt til 16. Jeg har fått nesten en times søvn og vi er klare for mating igjen. Plutselig er klokka over 18. Vi var visst ikke like effektive med denne matingen, det ble litt mye baby-kos innimellom. I tillegg til at samboer lager middag mens jeg ammer og innimellom flaskematingene. Vel ferdig med mating og skifting er en i lekemodus og en i gråtemodus. Middagen inntas med hver vår unge på fanget. Det er blitt vane å spise middag med en hånd.

Nå er vi også i gang med å spise oss opp til natta… eller ikke vi da, men tvillingene.. En av de er konstant grinete (de bytter gjerne på) og skal ha mat.. vi bosetter oss i sofa’n med hver vår unge på brystet, mater med jevne mellomrom og har høytlesning. Den med, for øyeblikket, sovende baby leser høyt. Det hender vi får lest en hel side av gangen. Det er ganske kos, litt slitsomt, føles utrolig lite produktivt og som det mest meningsfulle vi kan gjøre.

Ca 22:00 er det tid for «hovedmåltidet» og begge to spiser godt, men er lys våkne. 22:45 kommer endelig det vi har ventet på. Tv1 har avføring (helt utrolig hvor opptatt man blir av avføring når man får barn🤔🙈😄) for første gang på 25 timer. Ungen er happy, vi er happy, kanskje kan vi sove litt mer i natt 🤞 Vi skifter bleier igjen. Litt byssing. Tv2 sovner i 23-tiden og samboer går å legger seg. Tv1 legger inn en liten sprutgulp med påfølgende nytt skift til tørr pysjamas kl 23:15 og da sovner endelig hun også. Det ser ut som vi kan gå inn i ny dag sovende alle 4 🤞🤞 Jeg lister meg inn på barnerommet for å legge tv1 og blir møtt av 2 blå øyne som titter opp på meg, så fornøyd med at noen kommer på besøk. Tv2 sov så absolutt ikke. Etter litt mer gråt, byssing av de to på skift og utallige runder med «so ro lille venn» sovner de endelig. Klokka er 23:53 i det jeg kryper opp i senga. Glem tannpuss, ansiktsvask og toalettbesøk, jeg kan fremdeles rekke å sovne før en ny dag begynner! 🤞

PS! Noen dager funker bæresjal. Da får vi gjort masse! 🥳 Laget bananlapper til nattmat til matingene og fikset ting i huset. Andre dager klarer vi faktisk å rekke legetimer og timer på helsestasjonen… men da er det utrolig deilig med en «fridag» etterpå.. 🙈😄

PS2! Vi fikk høre at med tvillinger måtte vi regne med 9-12 timer med aktiv mating i døgnet de første månedene. Det stemmer nok veldig bra.. 🤔😬

PS3! Vi er kjempeheldige som drar nytte av at permisjonsreglene ble endret for 2 år siden slik at vi begge kan være hjemme de første 4 månedene. Det gjør at vi får greit med søvn, kan få pauser når vi trenger det og at det faktisk er mest kos ❤️🥰 (og jeg har bare en SÅ nyvunnet respekt for alle dere som gjør/har gjort dette på egenhånd eller med en partner som var tilbake i jobb etter 2 uker!!!!💪👊)

Min tvillingfødselshistorie. 1 av 5 – Igangsettelse

Da jeg fant ut at jeg var gravid med tvillinger begynte jeg å Google tvilling-fødsler. Ble det automatisk keisersnitt nå? Kunne man føde tvillinger vaginalt? (Altså, jeg skjønner at man KAN det, men hva legger man opp til i norsk helsevesen?) Hvordan foregår en vaginal tvillingfødsel? Kunne jeg føde hjemme? I vann? Det var ikke så mange svar og historier der ute. Det var veldig mange fødehistorier av enlinger og på fagsider sto det som regel «dette gjelder ikke ved fødsel av flerlinger». Men hva gjelder så ved fødsel av flerlinger?!?! Jeg trålet nettet etter (gode) tvillingfødselshistorier. Kanskje dumt, men vi lever i Google-tid og jeg ønsket informasjon om hva som ventet. Jeg fant imidlertid ikke så mye.

På kurs med Tvillingforeldreforeningen fikk vi en gjennomgang av jordmor på prosedyrene rundt tvillingfødsler og etter et lite besøk på føden en sen søndagskveld pga lite liv hos tvilling 2, hvor jeg endte med å få omvisning på føden og gjennomgang av tvillingfødsel på Rikshospitalet, følte jeg at jeg hadde fått svar på mye av det tekniske. Men hvordan opplevde kvinnene som fødte tvillinger fødselen?!? Jeg hørte noen historier fra venninner, noen fra Tvillingrådet (podcasten til tvillingforeldreforeningen) og fant noen på nett.

Og selv om jeg underveis og rett etter fødsel tenkte at «dette kan jeg ikke dele» så velger jeg å gjøre nettopp det. Fordi på på slutten av dag 1 etter fødselen så sitter jeg igjen med en god følelse og opplevelse av fødselen. Fordi jeg selv savnet flere historier og fordi de historiene jeg hadde lest hjalp meg og motiverte meg under min fødsel. Fordi den kanskje kan være til nytte for de kommende tvillingmødrene som nå sitter å googler tvillingfødsel og lurer på hva det innebærer. Historien om min fødsel er delt opp i 5 innlegg; igangsettelse, åpningsfasen, pressfasen (x2), opprydding og barsel.

Igangsettelse

Jeg ble lagt inn torsdag ettermiddag på observasjonspost. Da hadde jeg de siste ukene vært mer eller mindre sengeliggende pga ulike smerter og plager og jeg var så sliten, både av å ha vondt og pga manglende søvn at jeg knakk sammen i gråt bare legen på Rikshospitalet spurte hvordan det gikk med meg.

Planen var i første omgang at jeg skulle få sove ut og få litt smertelindring og at man så ville vurdere igangsettelse, enten i løpet av helgen eller tidlig uken etter. Beskjeden fra legen var «du skal i alle fall ikke reise hjem herfra uten en plan for når du skal settes i gang neste uke».

Jeg var sikkert full av hormoner her altså, men jeg var så letta over den beskjeden at jeg gråt en skvett til!

Det å komme opp på observasjonspost var en lettelse! Fra poliklinikken hvor jeg har følt at jeg har vært en del av et samlebånd og hvor det eneste som har betydd noe har vært hvordan barna hadde det, betydde det plutselig litt hvordan jeg hadde det også. Selv etter at legen på poliklinikken hadde sagt at jeg skulle legges inn sa jordmor på poliklinikken at «sånn er det å være gravid, bare noen uker igjen nå» og kunne ikke skjønne hva jeg skulle på observasjonsposten å gjøre. På observasjonsposten var det viktig at både jeg og barna hadde det bra, jeg fikk smertelindring, noe å sove på og for første gang på flere uker begynte jeg endelig å føle at jeg hadde litt overskudd igjen, nok til å klare å tenke på å gjennomføre en fødsel.

CTG flere ganger om dagen ble en vane, jeg fikk slappet av og gjort ferdig babyteppet (selv det hadde jeg ikke orket hjemme) og kanskje, kanskje er det siste bildet av magen?!?

Allerede fredag formiddag fikk jeg beskjed om at det ikke var noe poeng i å vente med å bli igangsatt og plutselig gikk jeg fra ledermøte via Teams til å få isatt inn ballong. Fikk først beskjed om at den ville bli tatt ut lørdag morgen, men når lørdag morgen kom skulle den sitte til midnatt. Den datt imidlertid ut i 22-tiden. Det store spørsmålet nå var om jeg ville få hormoner i natt eller på søndag. Dette var avhengig at kapasitet på fødestua og da det viste seg at det var en annen tvillingfødsel på gang på fødestua måtte jeg vente til neste morgen. Jeg var uansett så glad for å være på observasjonspost, bli ivaretatt og at ting var på gang at en utsettelse fra eller til spilte lite rolle.

Da jeg ble innlagt på observasjonspost var vi usikre på om Henning kunne besøke meg pga Corona eller om det nå kom til å gå dager før vi ville se hverandre igjen. Heldigvis fikk han komme i besøkstiden hver dag og her feirer vi oppstart av hormoner med sushi og (alkoholfri) champagne søndag kveld 🥳

I løpet av søndagen begynte jeg på hormoner, tabletter hver 4. time. Jeg fikk ganske raskt kynner, men det skjedde ikke noe mer. Kl 8 på kvelden søndag fikk jeg ny dose med hormoner og planen var ny sjekk med CTG (overvåking av hjertefrekvens og registrering av bevegelser på babyene) og nye hormoner ved midnatt. Jeg la meg og fikk hvilt et par timer og sto opp igjen litt før 12.

Jeg ble sittende å vente. Kynnerne kjentes kanskje litt sterkere ut og jeg satt å lyttet ut i mørket på smertehyl fra fødestuen rett nedi gangen. Det er litt «merkelig» å ligge på observasjonspost å høre smertehylene fra kvinner på fødestuen. Altså, jeg vet det er helt naturlig å hyle under fødsel, men når man ligger sånn på vent på å bli satt igang så blir det plutselig veldig tydelig at det du hører der, det skal jeg også gjennom snart, bare å glede seg! Heldigvis er jeg ikke spesielt lettskremt og i tillegg hadde jeg på dette tidspunktet hatt vondt så lenge og var så sliten at jeg husker jeg tenkte; «whatever… enten så dør jeg ellers så overlever jeg og ungene er ute, begge alternativene er bedre enn å fortsette denne graviditeten»

CTG og hormoner ved midnatt blir igjen utsatt pga kapasitet på avdelingen. Akkurat der og da har jeg mest lyst til å begynne å grine. Jeg vil bare bli ferdig!!! Men, jeg går å legger meg i 1-tiden, det gjelder å være uthvilt når det starter.

Ca kl 01:30 må jeg på do. Jeg syns kynnerne har tatt seg litt opp, har hatt et par litt kraftigere i alle fall, så setter på rietelleren for å se om de kommer mer jevnlig og om det kan ha gått over til rier.

I det jeg setter meg på toalettet smeller det! Kynnerne kommer så hyppig og er så intense at jeg gisper etter luft. De varer 1,5 minutt og det er mindre enn 1 minutts pause mellom hver. Fremdeles slår det meg ikke at det er rier, jeg er helt innstilt på at dette er kynnere og tenker at «når dette er kynnere kommer jeg aldri til å overleve rier!». Etter en stund kommer jeg meg endelig av toalettet for å få ringt etter jordmor for å varsle om tiltakende kynnere, slik jeg har fått beskjed om.

Fortsettelse følger under innlegg om åpningsfasen

Tips for igangsettelse:

– Fødebagen; jeg fikk tips om å pakke en del ekstra sett med klær i tilfelle tvillingene kom tidlig og vi fikk lang tid på intensiv/barsel etter fødsel. For meg kom dette godt med når jeg ble lagt inn i forkant av fødsel, i tillegg til at samboeren min tok med både strikketøy og mer klær. Bok, lydbok og annet tidsfordriv var også veldig greit å ha i bagen til disse dagene

– BBHugMe-puta!! ❤️❤️ Den har reddet bekkenet og (litt) søvn hele svangerskapet. Det var ikke noe unntak på observasjonsposten og den var i bruk døgnet rundt for å gi behagelige sitte og ligge stillinger.

– Snacks og mat. Du får det du trenger på observasjonsposten, men jeg hadde så halsbrann at f.eks middagene der ble for krydret og fete (helt vanlige middager altså…). Derfor var min «halsbrann-vennlige» mat og snacks gull verdt som avveksling. (I tillegg til at samboeren min lagde middag uten krydder, fett osv hver dag som han tok med til meg. Jeg er bortskjemt🙈😄🙈🥰🥰)

Min tvillingfødselshistorie. 2 av 5 – Åpningsfasen

Dette er andre innlegg i en serie på fem om min tvillingfødsel. Jeg har valgt å dele den fordi jeg selv var på leting etter fødselshistorier fra tvillingmødre da jeg fant ut at jeg var gravid. For meg var kanskje fødselen det jeg lurte mest på rundt det å få tvillinger. Jeg har flere venninner med tvillinger og det ser ut til å gå greit så alt etterpå regnet jeg med ville gå seg til på ene eller andre viset, men hvilke muligheter hadde jeg når det kom til fødsel? Hvordan opplevdes det å føde to? Jeg fant ikke så mange historier, men de jeg fant var med meg i fødselen og gjorde at jeg innimellom tenkte «stemmer, det var det de snakket om», men det var også øyeblikk hvor jeg tenkte «hvorfor har ingen fortalt meg dette?!?» Derfor deler jeg min historie så kanskje den kan være til hjelp for de som nå sitter å googler «tvillingfødsel». Her er tidligere innlegg om igangsettelse.

Åpningsfasen

Jordmor kom og koblet til CTG-maskinen ca 10 min etter turen på toalettet hvor det smalt til. Jeg meldte om kraftige kynnere og lurte på om jeg kunne stå å være tilkoblet CTG eller om jeg måtte sitte i senga. Jeg skjønte ikke helt hvordan jeg skulle klare å sitte og lurte igjen på hvordan rier kom til å bli. Tanken om å utsette epidural lengst mulig var for lengst borte, jeg skulle gjerne hatt den nå! Vel tilkoblet CTG konstanterte jordmor raskt at jeg hadde rier. Kraftige rier!

Herfra skjedde alt veldig fort. Jeg ble undersøkt og hun konstanterte minst 4 cm åpning. Samtidig fosset vannet. Jeg har fått høre at «vannet går er ikke som på amerikanske filmer hvor det bare fosser ut». Jo, akkurat sånn var det! Jeg lå å badet i en dam i senga kliss våt, det samme tror jeg jordmor var og på gulvet var det, akkurat som i amerikanske filmer; en stor dam. Et par minutter senere var elektrode festet på hodet til tvilling 1, jeg hadde ringt samboeren min og bedt han komme og vi var på vei inn på fødestua. Vel inne på fødestua ble det gjort en del forberedelser, anestesilege ble tilkalt, epidural satt (de anbefaler dette for tvillingfødsler i tilfelle de må gjøre interaksjoner som tang, vakuum eller også keisersnitt) og jeg satt tilkoblet en ny CTG i en ny tørr seng. Alt gikk så fort!! Og med maks 1 min pause mellom riene følte jeg at alt bare ble kastet på meg og jeg var på ingen måte klar. Jeg hadde hørt om andre som ble igangsatt og hvor det gikk utrolig fort og begynte å frykte at samboeren min ikke skulle rekke frem.

Så begynte epiduralen å fungere, anestesilegen var ferdig og det ble igjen færre mennesker på fødestua. Det var fremdeles ikke gått en time siden jeg sto opp, men jeg rakk å irritere meg litt over hvor lang tid samboeren min brukte. Det kunne da ikke ta så lang tid å komme seg opp av senga, raske med seg tinga og kjøre de 20 minuttene til sykehuset (og parkere, komme seg inn i et nattestengt sykehus osv…). Vi hadde jo rukket SÅ mye!!!!

Nå skulle det vise seg at det ikke var så travelt allikevel. For da epiduralen begynte å virke og jeg fikk litt pause mellom riene og ikke de mest intensive toppene roet alt seg litt.

Det var allikevel tidvis veldig vondt. Jeg må innrømme at jeg har trodd epidural var et sånt vidundermiddel som tok bort all smerte og at du ikke visste når du skulle trykke. Jeg måtte fremdeles jobbe meg gjennom riene med pust og kjente definitivt på nedpress. Underveis fikk jeg to ekstra doser med epidural hvor jeg fikk litt mer pauser fra smertene, men det tok seg raskt opp igjen.

Jeg hadde i forkant av fødselen fått beskjed om at når du venter tvillinger vil de ha deg i liggende stilling fordi de må overvåke babyene i magen. Jeg hadde håpet å kunne føde i vann og kunne bevege meg mest mulig. Jeg skjønte imidlertid at jeg måtte justere dette etterhvert som jeg hørte mer om tvillingfødsler. Der jeg satt i senga, med epidural og med begge tvillingene overvåket på CTG så jeg jo utfordringen. Det var ledninger overalt og det som til tider kjentes mest bedøvd ut var venstre ben. Det gjorde allikevel så utrolig vondt å sitte i den senga, jeg satt jo på det området som var mest vondt og hvor ungen skulle ut!!!

Gleden var derfor stor da jeg nærmest kastet meg over en jordmor som bare var innom for å hente noe (min var ute et lite øyeblikk) og spurte om det var noen mulighet for å komme opp å stå eller bevege meg. Jeg fikk lov til å sitte på en fitnessball!!! 🥳🥳🥳🥳 Herfra og ut, de neste 8-10 timene sto jeg, satt på ball eller sto på alle 4 i senga. Jeg kunne til og med huke av et par gåturer på toalettet. Jeg var SÅ glad for at jeg fikk vært mer i «aktivitet» enn jeg hadde forventet. Det gjorde definitivt smertene enklere å håndtere for meg og det var helt avgjørende for at vi klarte å få tvilling 1 ned i bekkenet.

Dypt konsentrert om pust og trigger-punkter på fitness-ball gjennom riene

I forkant av fødselen hadde jeg hørt om, og bestemt meg for å prøve, en metode som het smertefri fødsel. Jeg var også så heldig at jeg vant et «bootcamp i smertefri fødsel»-kurs med Mamastork. Nå vil jeg på ingen måte si at min fødsel var smertefri, men kurset var gull verdt! Fra de første riene på toalettet kl 2 om natten til trykkingen begynte brukte jeg aktivt laboro-pust, fokus på trigger-punkter (som skal holdes avslappet) og visualisering for å komme meg gjennom riene. Det finnes mange måter å puste seg gjennom rier på, men etter min erfaring nå vil jeg si at det var til stor hjelp for meg å ha tenkt igjennom det og trent på det fra tidligere. Det gjorde det veldig mye enklere å holde fokus og å komme gjennom riene når de var som mest intense. Jeg syns også det var utrolig nyttig å ha lært om ulike fødestillinger og hvordan de og bevegelse, kunne hjelpe barnet med å komme ned i bekkenet.

En annen ting som tok mye fokus på fødestua, som jeg ikke var forberedt på, var CTG skjermen. Her fulgte vi både hjertelyden og riene konstant og til tider var det litt som Netflix. Både jeg, samboer og jordmor fulgte skjermen tett og det tok tidvis mye fokus. I perioder veldig behagelig å ha noe å ha fokus på, i andre deler av fødselen irriterende fokus-slukende. Spesielt fokus fikk den når den kom med varsler som måtte dokumenteres som «normale» osv. Blant annet hadde tvilling 2 en periode med veldig jevn hjerterytme over lang tid og det er visst heller ikke bra.. heldigvis var jordmor og lege utrolig flinke til å fortelle hva de så og hvordan de vurderte det, noe som ga veldig trygghet. Også her opplevde jeg at de hadde god tid og så oss ❤️

9 cm åpning, endelig bevegelse nedover i bekkenet og jeg får snart lov til å «prøve-trykke» litt

Mine tips til fødestua:

– Ha med godt med snacks som du liker og som du får i deg uansett hvor sliten eller kvalm du måtte være. Jeg hadde med «koma-blandingen» vi brukte Grønland (sjokolade, nøtter, tørket frukt, kjeks (både søte og salte) og litt smågodt), bananlapper, banan og druer. Det gjorde det lett å få ned litt energi innimellom. Var SÅ fornøyd at jeg hadde laget klart bananlapper og puttet i fryseren flere uker før! 👏😄

– Forbered deg til fødselen. Les deg opp på ulike faser, fødestillinger og hva som kommer til å skje. Kanskje går det ikke akkurat som du ønsker eller planlegger, men ved å vite hva som skjer så kan du være roligere i øyeblikket og enklere ta valg og stilling til det som skjer. Jeg hadde kjempenytte av kurset fra @Mamastork (smertefri fødsel), fødeheftene fra Fødebagen og informasjon fra Doulaer (spesielt @doulamarina) men det finnes flere andre kurs og informasjonskilder der ute, bare pass på å velge seriøse og faktabaserte kilder.

For fortsettelse les om pressfasen her.

Min tvillingfødselshistorie. 3 av 5 – Pressfase (x2)

Dette er tredje innlegg i en serie på 5 om min tvillingfødsel. Jeg har valgt å dele den fordi jeg selv var på leting etter fødselshistorier fra tvillingmødre da jeg fant ut at jeg var gravid. For meg var kanskje fødselen det jeg lurte mest på rundt det å få tvillinger. Jeg har flere venninner med tvillinger og det ser ut til å gå greit så alt etterpå regnet jeg med ville gå seg til på ene eller andre viset, men hvilke muligheter hadde jeg når det kom til fødsel? Hvordan opplevdes det å føde to? Jeg fant ikke så mange historier, men de jeg fant var med meg i fødselen og gjorde at jeg innimellom tenkte «stemmer, det var det de snakket om», men det var også øyeblikk hvor jeg tenkte «hvorfor har ingen fortalt meg dette?!?» Derfor deler jeg også min historie så kanskje den kan være til hjelp for de som nå sitter å googler «tvillingfødsel». Her er tidligere innlegg om igangsettelse og åpningsfasen.

Endelig… etter nesten 12 timer i aktiv fødsel har jeg trykketrang, 10 cm åpning og får lov til å trykke. Altså… endelig… det er en sannhet med modifikasjoner… for selv med ørlitegrann drypp helt på slutten for å oppnå den «uimotståelige trykketrangen» så kommer riene aldri opp på det nivået de var første timen og jeg har derfor heller ikke det uimotståelige behovet for å trykke. I tillegg er det ikke til å legge under en stol; det er ikke smertefritt (i mitt tilfelle) å trykke (til tross for både epidural og kurs😄). Allikevel vil jeg igjen si; «smertefri fødsel»-kurset kom igjen til nytte!

For selv om det blir sagt at man skal trykke som om man må på do å bæsje, og dette sikkert er effektivt, lærte vi på kurset å bruke magemusklene på en litt annen, mer effektiv, måte og dette har jeg også øvd på. Slappe av nedentil og presse med magemusklene. Det virker! I tillegg har kurset også forberedt meg på gangen i pressfasen. Jeg tror ikke noe kunne ha forberedt meg på (smerte-)følelsen i det hodet skal ut, men jeg skjønte allikevel hele tiden hva som skjedde og hvor i prosessen vi var. Det var, for meg, gull verdt!

I fødebrevet står det «ønsker å kjenne hodet på vei ut om mulig». Jeg fikk muligheten, men responderte på den med å si nei. Jordmor prøvde igjen å si «jo, kjenn på hodet nå. Hun har masse hår!» hvorpå mitt svar var «NEI!!!!! DET GJØR FOR VONDT!!!! HUN SKAL UT!!!! NÅ!!!!!!». Jordmor skjønte at hun ikke skulle spørre mer og rett etterpå ble den mest intense smerteopplevelsen jeg noen gang har hatt erstattet med den mest intense følelsen av lettelse og velbehag jeg noen gang har hatt i det resten av kroppen til tvilling 1 skled ut. Jeg nektet å tro jordmor når hun sa at jeg hadde født uten en rift. Hun berømmet, og sa det skyldes, min evne til å følge hennes instrukser (presse når hun ba meg presse, bremse/puste laboro) når hun ba meg om det. Jeg berømmet igjen smertefri fødsel-kurset, for akkurat dette hadde jeg jo øvd på de siste ukene og månedene og jeg skjønte veldig godt viktigheten av å gjøre som hun sa.

Samboeren min fikk vrengt av seg t-skjorte, satt seg i en lenestol og fikk tvilling 1 på brystet hud mot hud ❤️ Det var så utrolig stort å se bort det stolte ansiktet som satt der med et nytt liv på brystet❤️

So far, so good. Nå skulle bare tvilling 2 «nyses ut». Jeg tror alle jeg har snakket med, både helsepersonell og tvillingforeldre sier at tvilling 2 kommer enklere fordi tvilling 1 har banet vei. Det gjorde ikke min tvilling 2. Hun var den av de to som var vanskeligst å få ut og jeg skulle virkelig ønske noen hadde forberedt meg på det scenarioet.

Det eneste jeg ønsket etter tvilling 1 var en pause. Få hentet meg litt inn igjen og trukket pusten et par ganger (eller egentlig ganske mange ganger). Men nesten før tvilling 1 var ute sto det to leger på magen min og dyttet på tvilling 2 for å få henne i riktig lengderetning. Det var jeg forberedt på, men jeg var ikke forberedt på hvor vondt det skulle gjøre og det gjorde at lettelsen jeg hadde følt et øyeblikk tidligere forsvant umiddelbart.

Jeg har hørt om tvillinger som ble født med lang tids mellomrom, men da har det vært beskrevet som en rolig stund hvor man får hentet seg litt inn. Jeg var derfor ikke forberedt på at det både skulle gå lang tid og være intenst hele denne tiden. Nå har jeg snakket gjennom fødselen med både overlegen og jordmor i etterkant og overlegen bekreftet da at det ikke var standard ved tvillingfødsler, men at det heller ikke var helt uvanlig. Greit å vite…

I mitt tilfelle var det 3 faktorer som gjorde at det tok tid og var intenst. Tvilling 2 kom for det første i et skrått seteleie, for det andre kom hun ikke ned i bekkenet og for det tredje fikk jeg aldri riene tilbake. Det vil si; det ble pøst på med riestimulerende for å få igang riene igjen, men jeg merket ingenting. Jeg hadde så mye adrenalin i kroppen og var så sliten at selv om de så på monitoren at jeg hadde rier merket jeg det ikke. Dessverre kan jeg ikke gi «æren» for det til epiduralen heller. For følelse hadde jeg og smerter kjente jeg! De mente nemlig at epidural sjeldent ga god smertelindring i skjeden og derfor ville ha lite effekt i pressfasen og selv om det hadde hatt effekt ville de ikke gitt det lenger fordi det ville redusert riene. Det var også en ting jeg skulle ønske jeg visste. Jeg har nemlig hørt beskrivelser av folk som har født med epidural og ikke kjent rier og når de skulle trykke, men har da også hørt at de var så godt smertelindret. Det følte ikke jeg at jeg var.

På et tidspunkt husker jeg at jeg fikk beskjed om at «tvilling 2 har det bra der inne foreløpig, men nå haster det med å få henne ut. Du må presse det du kan!». Svaret mitt var «dette er kanskje feil å si, men jeg driter i hvordan den ungen har det!». I følge jordmor var det ikke unormalt å føle det sånn og jeg ble litt beroliget av det 🙈😄

Resultatet var at jeg, som overlegen sa dagen etter: «presset ut den ungen på ren og skjær viljestyrke fordi du hørte på instruksjonene våre. Du fikk dessverre ikke noe hjelp fra rier, riestimulerende eller naturens side». Igjen var pressteknikken fra smertefri fødsel-kurset så uendelig verdifull. For til tross for utmattelsen og smertene så kjente jeg hvordan ungen beveget seg nedover, klarte å fokusere på pressteknikk og slappe av (så godt det lot seg gjøre) i bekkenet. I tillegg fikk jeg med meg tangen som ble lagt klar, blikkene som ble vekslet og stemningen som ble mer og mer anstrengt. Det nærmet seg tang eller keisersnitt. Hvis ikke jeg klarte å presse ut den ungen nå så ble plan b (eller c) iverksatt. Jeg var lite lysten på både tang eller keisersnitt (det har hele tiden vært min worst case; føde første vaginalt og så få keisersnitt på tvilling 2) så jeg presset for harde livet.

Men… 1 time og 10 minutter etter tvilling 1 kom tvilling 2 til verden. De hadde en «frist» på at hun måtte være ute innen 1 time, hvis ikke måtte de sette igang andre tiltak. Heldigvis slapp vi det da en av legene klarte å få huket tak i hoftene på tvilling 2 i et press, fikk satt et lite klipp og fikk dratt henne ut. Lettelsen når tvilling 2 skled ut var om mulig enda større enn med tvilling 1. Jeg klarte det!!!! 🥳🥳

Jeg fikk umiddelbart tvilling 2 opp på brystet. Seig og klissete og med beskjed om at jeg kunne få klippe navlestrengen. Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om og klipte navlestrengen, men må innrømme at jeg ikke skjønte hvorfor i alle dager jeg skulle gjøre det.. rommet var fullt av folk, det måtte da være noen andre der som kunne gjøre det?!?! Ikke skjønte jeg hvorfor jeg fikk ungen på brystet heller. Jeg hadde da ingen interesse av den ungen, var det ikke masse andre mennesker i rommet som hadde som oppgave å ta seg av henne?!? Jeg skjønte jo at dette burde være et øyeblikk av lykke, at jeg skulle snuse på henne, klemme henne og gi av min varme og trygghet, men for å være helt ærlig.. akkurat der og da hadde jeg mer enn nok med meg selv… 🙈 (og jeg har klemt og snuset masse på henne senere så jeg håper jeg er tilgitt og at vi har fått tatt igjen for det tapte🤞)

Mine tips:

– Jeg trodde jeg var forberedt på alle scenarioer; vaginalfødsel, keisersnitt, ingangsettelse, styrtfødsel, lang fødsel osv.. jeg var ikke helt forberedt på hvor lang tid og hvor intenst det skulle være mellom tvilling 1 og 2

– Forbered deg på press-fasen og pressteknikk. Selv om jeg tror det er vanskelig å forestille seg hvordan det er for en førstegangsfødende så hjalp det meg utrolig å ha den kunnskapen jeg hadde når jeg var i situasjonen

Innlegg om timene rett etter fødsel her

Min tvillingfødselshistorie. 4 av 5 – Opprydding

Dette er fjerde innlegg i en serie på 5 om min tvillingfødsel. Jeg har valgt å dele den fordi jeg selv var på leting etter fødselshistorier fra tvillingmødre da jeg fant ut at jeg var gravid. For meg var kanskje fødselen det jeg lurte mest på rundt det å få tvillinger. Jeg har flere venninner med tvillinger og det ser ut til å gå greit så alt etterpå regnet jeg med ville gå seg til på ene eller andre viset, men hvilke muligheter hadde jeg når det kom til fødsel? Hvordan opplevdes det å føde to? Jeg fant ikke så mange historier, men de jeg fant var med meg i fødselen og gjorde at jeg innimellom tenkte «stemmer, det var det de snakket om», men det var også øyeblikk hvor jeg tenkte «hvorfor har ingen fortalt meg dette?!?» Derfor deler jeg også min historie så kanskje den kan være til hjelp for de som nå sitter å googler «tvillingfødsel». Her er tidligere innlegg om igangsettelse, åpningsfasen og pressfasen

Da tvilling 2 var ute forsvant plutselig en etter en fra fødestua. Fra under pressfasen med tvilling 2 å ha hatt minst 4-5 mennesker stående rundt senga og oppå meg og flere parat i døra til å gripe inn forsvant en etter en og rommet ble igjen en rolig oase. Jordmoren som hadde vært med hele fødselen rakk akkurat å ta imot tvilling 2 også før hun avsluttet skiftet (litt på overtid). En ny jordmor kom inn og overtok kontrollene av meg. Den ene legen sydde rolig igjen klippet de måtte sette for å få ut tvilling 2. En barnepleier kom inn å begynte å stelle for meg og barna. Det kom eplejuice i stettglass (beste eplejuice jeg har drukket noen gang) og flagg. Det kom fiskeboller i hvit saus som jeg gulpet i meg mens barnepleier og samboer fikk på barna bleier, klær og fikk tatt mål. Det er de best fiskebollene jeg har spist noen gang også.

Beste fiskebollene ever! 🤩🙈😄

Alt var så rolig og rommet var en sterk kontrast til den hektiske aktiviteten som hadde vært der den siste 1,5-2 timene. Samtidig var ingenting rolig. Kroppen var så full av adrenalin at jeg bare lå å skalv som et aspeløv. Jeg var så sliten som jeg aldri har vært før, men samtidig så klarte jeg ikke å slappe av i en eneste muskel. Jeg var i høyspenn. En merkelig kontrast til det rolige rommet.

Sakte, men sikkert roet kroppen min seg også. Jeg fikk først tvilling 2 til brystet og tenkte at jeg skjønte hvorfor folk slet med amming. Hun ville ikke gape høyt nok, ville ikke suge. Men vi fikk ammet litt under kyndig veiledning. Så kom tvilling 1 og tok brystet uten problem og jeg skjønte hvorfor folk får til amming. Gleden ved å ha tvillinger, man får innimellom oppleve ulike babyer og ulike sider ved å være foreldre på en gang 😄

Jeg fikk tilbud om, og takket ja til, en dusj. Har hørt den beskrevet som verdens beste og det var den! Vil faktisk påstå at den var enda bedre enn dusjen etter 28 dager over Grønland. Relativt skjelven, så skjønte godt hvorfor jeg ikke fikk lov til å låse døra, og har aldri vært stoltere over å klare å gjennomføre en dusj 😄

Vel tilbake i senga begynte det å nærme seg avreise til barsel. Jeg fikk tilbud om å bestille en seng til meg så de kunne trille meg ned; Ikke søren! Jeg hadde nemlig merket flere ting på dusj-turen min. Nervesmertene som har gjort at jeg nesten ikke har kunnet bevege meg de siste ukene virket til å være borte, det samme gjorde bekkenløsningen. Dette MÅTTE testes ut!! 🥳 Dessuten var jo magen mye mindre så selv om den var øm var jeg mer bevegelig enn jeg hadde vært på lenge. Vi ble fulgt ned på barsel, jeg fikk med en rullestol som back up. Det føles som et maraton og innen vi var fremme på rommet var jeg igjen totalt utslitt, men jeg klarte det! Og veldig mange av vondtene fra svangerskapet var allerede borte eller bedre. Jeg følte for første gang på lenge at jeg levde og at det er håp om et normalt liv igjen ❤️

For opphold på barsel les her

Min tvillingfødselshistorie 5 av 5 – Barsel og barseltårer

Dette er femte innlegg i en serie på 5 om min tvillingfødsel. Jeg har valgt å dele den fordi jeg selv var på leting etter fødselshistorier fra tvillingmødre da jeg fant ut at jeg var gravid. For meg var kanskje fødselen det jeg lurte mest på rundt det å få tvillinger. Jeg har flere venninner med tvillinger og det ser ut til å gå greit så alt etterpå regnet jeg med ville gå seg til på ene eller andre viset, men hvilke muligheter hadde jeg når det kom til fødsel? Hvordan opplevdes det å føde to? Jeg fant ikke så mange historier, men de jeg fant var med meg i fødselen og gjorde at jeg innimellom tenkte «stemmer, det var det de snakket om», men det var også øyeblikk hvor jeg tenkte «hvorfor har ingen fortalt meg dette?!?» Derfor deler jeg også min historie så kanskje den kan være til hjelp for de som nå sitter å googler «tvillingfødsel». Her er tidligere innlegg om igangsettelse, åpningsfasen, pressfasen og oppryddingen.

På kvelden første dag på barsel kommer barnepleieren inn og spør om han skal ta tvillingene over natten. Jeg visste ikke at det var en mulighet. Skal jeg virkelig få sove?! Samboeren min derimot har en litt annen reaksjon; «Hæ?!? Men… vi kan vel ikke gi fra oss jentene nå? Vi har jo akkurat fått dem!!» Jeg kunne egentlig ikke brydd meg mindre, det eneste jeg ville var å sove. Jentene blir med ut til vakta og jeg sover min beste natt i hele 2020 ❤️🥳 Det er faktisk først kl 4 på natt 2 at «morsfølelsen» min våkner. Jeg har jo beskyttet og passet på dem på dagtid, men det er først etter pumping natt 2 at jeg har energi nok til å tenke «lurer på hvordan jentene har det… merker de at de er borte fra mamma’n sin?»

Oppholdet på barsel var nok en positiv opplevelse på Rikshospitalet. Vi var spente på om far fikk være med. Vi visste at de prøvde å legge til rette for at tvillingfedre kunne være på barsel, men at dette var innskrenket nå pga Corona. Så hvordan ville dette bli for oss? Samboeren min fikk være der hele tiden så det var en bekymring vi ikke hadde trengt å ha ❤️ Vi ble også så utrolig godt ivaretatt! Jeg ble fulgt godt opp, barna ble fulgt godt opp og vi fikk veiledning og støtte både til amming, barnestell osv hele veien. Jeg sov, til tross for pumping på natten, mer enn jeg har gjort hittil i år, kroppen vendte mer og mer tilbake til normalen. Det var i det store hele en utrolig deilig boble å være i. Jeg hadde så mange seire her! Jeg kunne igjen ta på mine egne sokker. Jeg kunne ta bukse uten at tårene rant av smerte. Jeg klarte til og med å ta på meg bukse stående igjen🥳 (mulig det virker enkelt, men har ikke klart det siden mars🙈). Jeg kunne sove på ryggen igjen, jeg klødde ikke huden av meg på natta og de urolige bena var som blåst bort. Livet var så godt! ❤️🥳 Så til alle tvilling-gravide som syns det er tungt siste stunden; det er mulig at veldig mange av plagene dine forsvinner så fort ungene er ute! 🤞👏

Jeg lurer ikke på hvorfor jeg hadde vondt overalt og hvorfor alt var tungt på slutten, men jeg lurer på hvordan i alle dager dere fikk plass der inne!! Dagen etter fødsel.

Et av rådene med stor R som vi har fått overalt er «synkroniser tvillingene». Det vil si; de må spise og sove samtidig. Det ble veldig tidlig klart at vi hadde med to ulike mat-personligheter å gjøre. Vi hadde ei som likte små, men hyppige måltider og ei som likte store måltider, men som gjerne kunne sove litt lenger mellom hvert måltid. I utgangspunktet hadde vi sett for oss at synkroniseringen kunne ta litt tid, når de var så ulike fryktet vi at det ville ta enda lenger. Gleden var derfor stor når de allerede på barsel ble synkroniserte på mat, nå måtte vi bare holde på dette videre 🥳👏 (og få synkronisert de på søvn når de ikke lenger sover hele tiden utenom måltidene, det aner meg at det er der de virkelige problemene kommer 😬🤞😄)

Vi fikk vite at minimum liggetid for tvillinger var 4-5 dager på barsel, hvis alt gikk bra med både mor og barn. På dag 2 fikk vi spørsmål om hva vi tenkte om hjemreise, på dag 3 hadde vi avreisesamtale og på dag 4 reiste vi hjem. Vi ønsket det selv og syns det var veldig deilig å endelig kunne sette kursen hjemover med jentene våre å begynne å lage våre egne rutiner, da rammene blir veldig lagt av alt som skjer på barsel.

Tre tips for de første barsel-dagene;

1. Isbind og spyleflaske (jeg kjøpte fra fødebagen.no). Det eneste jeg angret på med det kjøpet var at jeg bare hadde kjøpt 6 isbind (kommer i pakker på 6 eller 12).

2. Vi hadde også fått tips om å ha med ammeputa for tvillinger, det var også gull verdt for å komme igang med amming og dobbelt-amming.

3. Jeg fikk høre at de hadde mykt dopapir på barsel og at man bare klappet tørt. Sant nok at man bare klapper tørt, men mykt var ikke papiret og jeg savnet lambi!!! Ellers hadde de alt vi trengte til både barna og oss der.

4. Snacks/mat… De har alt man trenger på kjøkkenet på barsel, men jeg syns det var utrolig godt med restene av bananlappene, proteinskivene og koma-blandingen fra fødselen som tillegg og avveksling.

På vei hjem kom barseltårene. Jeg har jo hørt om dem, men aldri skjønt hvor ekstremt overveldende de kan være. På vei hjem gråt jeg av glede fordi jeg endelig var ute av sykehuset og ikke gravid lenger. Jeg gråt fordi det var skummelt å forlate sykehuset. Jeg gråt fordi det plutselig slo meg at om en hel haug med år var det kanskje en av jentene våre som satt i en bil på vei hjem fra sykehuset som nybakt mamma og gråt og jeg ville ikke at de skulle oppleve det følseskaoset jeg opplevde akkurat nå 😭🙈😂😂 Tårene fortsatte for absolutt alt resten av dagen, men i bunn og grunn var jeg overlykkelig over å endelig være hjemme og endelig være ferdig med graviditeten! ❤️

Endelig hjemme og klar for å skape vår nye hverdag som en familie på 4 ❤️

Hva jeg har lært av svangerskapet

Først og fremst; jeg vet det er mange der ute som skulle ønske de var i mitt sted og var gravide. Jeg vet det er mange som ønsker seg barn over alt på denne jord og som sliter med å få det.. og jeg vet at det kan føles urettferdig at jeg, som aldri har hatt noe sterkt ønske om barn, er 40 år og som ikke syns graviditet er noe kos blir gravid så og si med en gang. Jeg har kjent på det selv også. Jeg fortjener ikke dette. Jeg er ikke takknemlig nok, det er andre som burde fått oppleve dette istedenfor meg. Dessverre er det jo ikke sånn verden fungerer 😔

Graviditeter oppleves jo også enormt ulikt. Noen løper inn på fødestua uten å ha hatt en eneste plage. For meg har det vært noe av det tyngste jeg har gjort i mitt liv og det bærer naturlig nok lærdommene preg av. Så her er mine, så langt, viktigste lærdommer:

1. Babyer kan sparke deg så hardt i ribbeina at du brister dem. Veldig fint med sterke, aktive barn, men altså… Auu!!!! 😳

2. Det er VESENTLIG tyngre å gå opp trappa fra første til andre etasje med 16 kg tvilling-graviditet på kroppen enn å gå lengre fjellturer med 20 kg på ryggen!!

3. Søvn er virkelig oppskrytt. Jeg kan telle på en hånd hvor mange netter med ordentlig søvn jeg har hatt siden nyttår og de siste månedene er det ingen. Så mye for å være uthvilt når tvillingene kommer…🙄

4. Det er fryktelig langt ned til bakken! Selv om jeg i utgangspunktet fint kunne stå med strake ben og hendene i bakken er det klin umulig med en basketball på magen! 😫

5. Man kan få så bekkenløsning at man nesten ikke klarer å gå, selv med bekkenbelte, tidlig i svangerskapet og bli så mye bedre at man faktisk både kan gå og trene litt igjen senere i svangerskapet. For meg klarte jeg det med en kombinasjon av yoga, øvelser, behandling og trening.

6. Hvile er ikke løsningen på alt. Jeg vet ikke hvor ofte jeg har fått høre at «du må hvile og slappe av!» gjerne etterfulgt av «nå når du kan…». Og det er mye rett i det, for jeg blir sliten av ingenting og det kommer til å bli slitsomt når tvillingene kommer. Men hvile gjør også at meniskskadene min kommer tilbake, det gjør bekkenløsningen verre, det gjør at ryggproblemene kommer tilbake og deg gjør at jeg har mindre følelse i armene (ups! Det punktet glemte jeg; kommer tilbake til det). Så jeg måtte faktisk få lov til å trene og bevege meg litt også! Selv om den halvtimen eller timen med trening var alt jeg orket den dagen (og de neste dagene) så gjorde det kroppen så mye bedre de dagene jeg ikke orket det engang! (For ikke å snakke om endorfinene det frigjør 🥳🤩)

Uke 32 og min siste tur på SATS. Etter det orket jeg ikke mer, men tror psyken, menisken og bekkenet hadde hatt VELDIG godt av en tur eller to til!

7. Det å miste følelsen i armene når man er gravid er visst ganske normalt… men det er allikevel veldig upraktisk (og ubehagelig) å ha to armer (og spesielt hender) som sover døgnet rundt og gjør deg mega klønete. Spesielt siden det, som tidligere nevnt, er ekstra langt ned til bakken mot slutten av graviditeten😳

8. Morgenkvalme er ikke et dekkende navn! Det varer hele døgnet! Og er du riktig heldig, som meg, kan du også få så halsbrann at du kaster opp… sånn når «morgenkvalmen» en gang gir seg.

9. Det er ingen skam å «gi seg» på jobb. Det er faktisk nemlig en grunn til at de fleste tvillinggravide blir 100% sykemeldt mellom uke 24-28. Jeg gikk fra å være en av de som tenkte «jeg har hørt om ei som jobbet til og med uke 32, det skal jeg og klare!» til å gråte av lettelse når Rikshospitalet satte ned foten og sykemeldte meg 100% i uke 27.

10. For trenings-nerder; Om du setter på deg pulsbeltet og setter deg i sofaen får du en super langkjøringsøkt i sone 1… bare ved å sitte der… 🥳

11. Når folk sier at «du bør ikke håpe på en for varm sommer når du er høygravid», tro dem! Selv for en evig frossenpinne som meg ble plutselig 20 grader ALT for varmt!!!!

12. Nerver kan havne i klem og det kjennes ut som noen står å presser glødende kull mot aktuelt sted. Jeg har aldri hatt denne type smerter før og det er by far det verste jeg har opplevd. Tar en kryssing av Grønland med delvis avrevet lårmuskel anytime igjen foran disse smertene i 2-3 uker 😩 (og ja, jeg er forberedt på at fødsel blir enda verre, men forhåpentligvis varer ikke fødselen i flere uker)

13. Svangerskapskløe og gallesyre. Altså, man har ikke klødd før man har hatt svangerskapskløe og for høye gallesyreverdier (kan hende jeg har fortrengt følelsen av å ha eksem når jeg var liten). Det klør ikke bare, det KLØR!!!! Overalt og spesielt i håndflater og fotsåler og spesielt på natta når du gjerne skulle sovet… ref «hvil når du kan..» hadde det bare vært så enkelt… 🙄

14. Oppsummerer de 13 foregående punktene i dette; De som sier «nyt gravditeten» er klin kokos gale spør du meg, selv om jeg som sagt innser at alle har ulik opplevelse av det å være gravid og at jeg nok har vært over snittet heldig med å få mye plager. Jeg står i alle fall fremdeles for det jeg skrev i blogginnlegget halvveis i svangerskapet.

Men, de to viktigste lærdommene kommer her;

1. Jeg er så takknemlig for alt kroppen min til vanlig kan! Jeg gleder meg så til «å få kroppen min tilbake!». Jeg snakker ikke om å gå ned i vekt, få flat mage eller stramme pupper igjen… det løpet anser jeg som kjørt og merkene etter graviditeten skal jeg (prøve å) bære med stolthet. Men jeg snakker om å kunne ligge på ryggen, gå en tur, strekke på kroppen uten at bekkenet «hopper ut av ledd», reise seg fra senga uten problemer, ha følelser i armene og orke å gå opp en trapp. Alle de tingene jeg alltid har tatt som en selvfølge før 🥳

2. Jeg har spart den viktigste lærdommen til slutt: Jeg har så definitivt valgt rett mann å få barn med! ❤️ Han har stilt opp og stått på. Han har stått klar med frokosten når jeg våkner, med lunsjen når jeg er ferdig i telefonmøter og med middagen når arbeidsdagen er slutt (eller når jeg måtte ønske det etter at jeg ble sykemeldt). Han har tatt så og si alt i forbindelse med flyttingen, med vedlikehold av huset og for at vi skulle komme i orden. Så mye at jeg til tider frustrert har sagt at «noen ganger må jeg få lov til å føle meg litt nyttig jeg også!» (det er ikke alltid like lett for ei jente som er vant til å fikse ting selv og ha kontroll å overlate ting til andre 🙈😄). Nå skulle det på en måte bare mangle… for jeg må innrømme at for min egen del ville jeg MYE heller hatt ansvar for å beise verandaen, flytte alle eskene, lage mat og klippe gresset enn å konstant ha vondt overalt, være sliten og trøtt 24/7 og ikke lenger kunne gjøre noe av de tingene jeg setter pris på… Men det er samtidig ingen selvfølge at han ser det sånn! Og skal jeg være ærlig tror jeg ikke at jeg hadde klart å være så tålmodig, stilt opp så mye og alltid bare rolig sagt «det er vårt fellesprosjekt å få barn, du bærer den tyngste byrden av oss nå.. Da skulle det bare mangle at jeg ikke gjorde det jeg kunne for deg og for oss» ❤️

Foto: http://www.ingunnjohansen.no

Så takk kjæresten min! Takk for at du er den beste kjæresten, vennen, samboeren, forloveden og kommende pappaen jeg kunne drømt om. Du viser meg en kjærlighet hver eneste dag som gjør alle de andre lærdommene verdt det ❤️