Jeg vet ikke helt hva jeg hadde forventet av Istanbul. Etter å ha vært i Izmir, Cescme, og Antalya tidligere trodde jeg at jeg hadde en liten anelse om hva Tyrkia, og dermed Istanbul, var; god mat, varmt og litt masete (tidvis veldig masete). Jeg hadde overhodet ikke negative forventninger, men ikke kjempehøye heller… Kanskje ganske nøytralt; se de kjente bygningene, besøke bazarer (kategori: masete), shoppe litt, spise god mat, avslutte ferien. Uansett hva jeg hadde forventet og ikke forventet har Istanbul overrasket og funnet veien inn i hjertet mitt. Vi bor i den gamle delen av byen, rett ved den blå moskeen og Hagia Sophia. Det er ryddig, pent, koselig. Innkasterne er på langt nær så pågående som jeg har opplevd andre steder i Tyrkia og det å vandre rundt i byen på kveldstid er en fantastisk opplevelse. Menneskene, stemningen, de opplyste bygningene; I’m in love! ❤️
Første kvelden var vi å spiste på en tyrkisk restaurant. Kebab sto på menyen, om enn i en litt annen versjon enn vi hadde forventet. Servitøren kom ut med et fat med brennende kull og en leirpotte. Han slo, hamret og showet litt og vips så brakk bunnen av potten av og avdekket kebaben… En kjøtt, løk og paprika blanding. Vannvittig godt, men mer som enn gryterett, i motsetning til det vi trodde var kebab; grillet/stekt kjøtt. Etterpå ruslet vi en tur rundt den blå moskeen og Sophia Hagia igjen. Nå flott opplyst og med masse lokale som hadde piknik i parkområdene. Mennsker som smiler, ler, prater og spiser. En og annen gateselger, men ingen pågående, masete selgere som drar deg inn i butikkene.
Dagen etter ble vi vekket i 5-tida av moskeene rundt oss som ropte til morgenbønnen. Det vil si, det som vekte oss var ikke ropene som kalte til bønn, det som vekte oss var et kor av hunder. Først trodde vi at det var en flokk med hunder som var gått bananas (det var det forsåvidt også), men plutselig hører jeg at de uler/synger/bjeffer i takt med bønneropene. Når bønneropene stopper stopper hundene. Så fort første tone av bønneropet begynner igjen, setter hundene i gang med ulingen/syngingen med enkelte bjeff her og der… Det hele er en noe spesiell opplevelse som heldigvis slutter like brått som det begynte i det bønneropene fra moskeene rundt oss er ferdige og vi kan sove videre noen timer til.
For å få litt historien bak byen og bygningene valgte vi å ta en halvdags guidet tur med de viktigste severdighetene i gamlebyen. Det ble en opplevelse, om enn ikke av det positive slaget… Turen skulle vare fra 9 til 12, kvart på 12 hadde vi bare sett halvparten av severdighetene. Guiden fløy mest å vaset og kom aldri til møtepunktebe til avtalt tid når vi hadde hatt fri til fotografering av severdighetene. Vi hadde tatt opp dette med guiden flere ganger allerede og nå hadde vi fått nok! Vi forlot turen og gjorde heller severdighetene på egehånd herfra. En ting vi gjorde som var veldig smart var blå moskeen. Her var det alltid kjempelange køer, men moskeen stengte hver gang det var bønn. Den var derfor stengt fra 16:30-17:45. 17:25 var vi på plass og fikk plass i trappa, nesten helt fremst i køen. 5 min senere gikk køen allerede bort hele langsiden på moskeen og ikke lenge etter forsvant den igjen rundt hjørnet. Men vi sto nesten først og slapp inn mens det var relativt lite mennesker inne.
Ellers har vi rukket flere severdigheter, båttur til Svartehavet (en velkommen avveksling med litt frisk bris etter varmen i byen) og testet flere ulike typer kebab. Siste kvelden var det toppetasjen på et hotel som sto for tur; Mikla restaurant. Visstnok tyrkisk gourmet-mat med en innslag av skandinavisk. Fantastisk godt! Vi var først litt skuffa fordi vi ikke fikk plass ute på terassen, men da det blåste opp, regnet plutselig høljet ned og alle ute flyktet inn som drukna katter var vi ganske glade for plassene våre rett på innsiden av glassdøra. Fantastisk utsikt var det i alle fall, både til gamlebyen (og resten av byen) og til uværet.
I dag går turen hjem. 3,5 ukers ferie er over, ikke helt klar for å hjem til hverdagen ennå… 😳
Frøken Reisende Mac 