31 mars 2021… 1 år og 4 måneder.. siden siste blogginnlegg. Så lenge har det aldri gått mellom hvert blogginnlegg siden jeg startet å sende reisebrev per mail i 2002… Nå har det ikke gått så lang tid siden hver reise som da heller, men selv om det har samme årsak er det ikke grunnen. Så hva har skjedd siden sist?
31 mars 2021 var tvillingene 7 måneder. Etter at måned 1-6 hadde vært ganske heftige, men ca som forventet, følte vi rundt 6 måneder at ting begynte å gå litt bedre. Selv om de fremdeles kastet opp så fort de gråt, vi satte de i vogn eller i bil og andre ganger uten noen tilsynelatende grunn sov vi litt bedre. Hun ene sov natta gjennom på eget rom fra 6 til 8 måneder, hun andre kunne sove opp mot 2-3 timer, kanskje 4 og 5 også på en ekstra god natt. Vi følte at vi klarte oss ganske godt som tvillingforeldre. Men så kom 8 måneder og det viste seg at det vi trodde hadde vært heftig før ikke var i nærheten av heftig.
Rundt denne tiden fikk jeg også påvist en fødselsskade. Det forklarte hvorfor jeg tidvis ikke klarte å løfte ungene uten at tårene rant og heller ikke klarte å gå uten å flytte det ene benet med armen eller lene meg på ting å slepe beinet etter. Jeg ble henvist videre til spesialist. Dit fikk jeg ikke komme før det var gått 12 måneder siden fødsel (ting måtte jo gå seg til først…) og når jeg vel kom meg dit fikk jeg beskjed om at «du burde jo vært sykemeldt for du burde ikke vært alene hjemme og bært på en unge engang, og du har jo hatt 2…». 2 unger som veide 12 kg allerede rundt 6 måneder. Mer om dette senere.
Som sagt var det rundt 8 måneder marerittet vårt begynte. Frem til da hadde vi jo også vært forberedt på at det skulle være tøft, men for hver måned som går tappes jo kreftene.
Søvn ble dårligere og dårligere. 8 måneders søvn regresjon? Vi trodde lenge det og tenkte at dette går over, de fleste sier at det roer seg igjen rundt 10 måneder… Det var bare det at det ble aldri bedre igjen… de sov når de fikk Paracet, ellers var vi heldige om de sov 30 min sammenhengende. Da vi endelig kom videre til lege rundt 11 måneder var beskjeden «det er nok bare placebo som gjør at de sover når de får Paracet. Det er mer sannsynlig enn at det feiler dem noe». Jeg satt der og tårene rant. For det var vi som natt etter natt satt med unger som vred seg i smerte, som sto i bro og hylte det de kunne. Det var vi som bar og bar og bar og bar. Det var vi som svømte i oppkast.
Først da barnehagen tok kontakt med helsestasjonen og sa at dette anså de ikke som normalt og at jeg burde lyttes til ble vi tatt på alvor og henvist videre. Endelig kom vi til en barnelege som mente at det at vi ikke sov var et problem i seg selv og lyttet til oss.
Første gang jeg tok opp mistanke om refluks på helsestasjonen var de 4 uker gamle. 13 måneder senere, når de var 14 måneder, fikk vi endelig medisiner og oppkastet stoppet på dagen. De sto ikke lenger i bro og måtte bæres hele natta, men de våknet fremdeles ofte (typisk hvert 10-15 minutt) og hylte… Vi kuttet melk og det ble veldig mye bedre. Vi begynte med probiotika og det ble enda en del bedre. På dette tidspunktet var de blitt ca 17 måneder og for første gang siden de var 8 måneder begynte de å sove lenger enn 0,5 time av gangen.
Midt oppi dette var det barnehagestart også, et år hvor alle infeksjoner skulle taes igjen etter korona. Vi var syke konstant! Tvillingene hadde ikke to hele uker på rad i barnehagen før det var gått flere måneder, men vi hadde flere perioder hvor de var syke og hjemme flere uker på rad, og jeg var like syk som dem.
Rundt juletider begynte vi også hos søvnterapeut. Barnelegen mente vi hadde funnet ut det som kunne finnes ut og at noen barn bare sov urolig. Nå var det søvntrening som måtte til.
Det hjalp noe. Vi fikk bedre leggerutiner, vi fikk kuttet flaske på natta, vi fikk de inn på samme rom slik at vi kunne sove på skift igjen. Pga refluks, sykdom og uro måtte vi være 1-1 på hver vår på nettene fra de var 8 måneder til de var 18 måneder. De sov fremdeles ikke mye, men vi kunne få 2-3 timer i strekk om vi var heldige. Denne sommeren har det blitt verre igjen og vi har igjen vært nede på maks 1 time. Vi har også, på 23 måneder, til gode å våkne med en blid baby som pludrer eller en blid unge som vil opp. Hver eneste morgen og hver eneste gang natten gjennom våkner vi til en unge som hylskriker og som vi må bruke tid på å få kontakt med.
Jeg kan si mye om hva manglende søvn gjør med en… at det brukes som torturmetode skjønner jeg godt. Søvnmangel alene kan føre til depresjon, nedstemthet, kortere levetid, konsentrasjonsvansker, humørsvingninger, redusert immunforsvar, økt risiko for kreft og Alzheimer, redusert hukommelse, hallusinasjoner og vrangforestillinger, økt appetitt. Jeg kan huke av alle i fet skrift hos meg selv.
Jeg har vært sykemeldt i et år og er mer utmattet nå enn jeg var for et år siden. Bare for å gi et konkret eksempel: Jeg, som har bodd i USA, studert på engelsk og hatt engelsk som arbeidsspråk i flere år klarte ikke å følge enkle samtaler på engelsk. Jeg har fått tilbud om oppfølging for depresjon, for utbrenthet og de prøver å fikse forkjølelsene mine, men hvorfor ungene ikke sover og hvordan løse det er det liten interesse for. Selv om jeg tror at det meste kunne være løst om vi bare fikk ungene til å sove 😢
Men altså… der er grunnen til 1 år og 4 måneders taushet. Jeg har ikke engang orket å skrive. Jeg som alltid har skrevet både for meg selv og bloggen, har ikke skrevet noe på 1 år og 4 måneder.
Kanskje det er et godt tegn at jeg fikk skrevet dette, selv om det verken ble morsomt, reflektert eller inneholdt noen konkrete råd. Det er i alle fall noen ord og en tekst og det er mer enn jeg har klart på lenge så da går det kanskje fremover 🤞😄
Frøken Reisende Mac 